Det er lite som er mer tilfredsstillende enn å kunne synke ned i et kinosete og oppleve drømmefabrikken Hollywood avduke det ypperste av filmatisk underholdningskunst. The Dark Knight Rises ble således den perfekte kinoopplevelsen i 2012, og avrundet en sjeldent helstøpt trilogi av umiddelbart klassikerformat. I tredje og siste kapittel, er Batman-universet mørkere – og dristigere – enn noen gang. Actionsekvensene sitter som et skudd, noen med klassikerpotensial, mens Christopher Nolan på imponerende vis syr sammen historiens tråder med smarte referanser til de to forløperne. Foran kamera er Tom Hardy perfekt castet som karikert bad-guy, mens Anne Hathaway er rett ut magisk i en nykomponert birolle. I sum blir dette for meg kanskje trilogiens aller sterkeste, vel vitende om at en slik uttalelse vil bli testet med gjensyn og tidens tann.
Selv om The Dark Knight Rises utvilsomt er overraskende tematisk mørklagt for å tilhøre blockbustersegmentet, er Nolans film i all hovedsak tuftet på pur underholdning. På en toppliste gjennomsyret av nettopp alvorstunge og mørke kunstverk, føles det faktisk både godt og riktig å la The Dark Knigh Rises stå på topp. Det er tross alt dette film fundamentalt handler om; perfeksjonert og renskåret underholdning for øyet – en film som skapt for kino. Filmen fortjener mer enn et klapp på skulderen til Nolan for «verdig avslutning» på trilogien.
Som enhver filmelsker har jeg naturligvis et nært forhold til Martin Scorsese. Men lenge var jeg forbausende avmålt til dette prosjektet, dels fordi Scorseses filmer jevnt over har tapt vitalitet de siste to tiårene, dels fordi jeg i uvitenhet på forhånd avskrev Hugo som en glossy barnefilm med begrenset seerverdi for et voksent publikum. Så feil kunne jeg ta: Hugo er riktignok fortalt på simpleste vis med bred barnlig appell, men filmen er samtidig så delikat presentert at en ivrig cineast trollbindes. For det oppstår en helt særegen filmisk magi i Scorseses røre av elegante kamerabeveglser, praktfull scenografi, spektakulære enkeltscener, energisk klipperytme og et emosjonelt medrivende plott som attpåtil er en hyllest til filmen i seg selv. Tidenes feel good-film!
Over til noe helt annet. Årets Gullpalme-vinner fra Michael Haneke er et stringent fortalt humanistisk drama i et lukket rom, slik kanskje bare Ingmar Bergman kunne artkulert det på film. Et aldrende ektepar som fysisk og mentalt opplever sine siste dager, og hvor Haneke på sedvanlig usentimentalt vis tvinger publikum inn i samme virkelighet og refleksjon. Skildringen er totalt uparfymert og urovekkende nær på de aldrende Jean-Louis Trintignant og især Emmanuelle Riva. Som alltid gjør det vondt å se en Michael Haneke-film, men her treffer uutholdeligheten enda vondere på nerven, fordi den er så allmenn og direkte. Selv om jeg umiddelbart ikke vil rangere Amour blant Hanekes aller beste (type Caché, Det hvite båndet), er dette på sine premisser et nytt isende mesterstykke fra meritterte tyskeren.
Det har vært et godt og rikt år for fransktalende film. Polisse representerer den hverdagslige og nesten-dokumentariske filmtradisjonen, og følger på flere måter i fotsporene til suksessfilmen Klassen. Det er håndholdt kamera som observerer ekte mennesker i et institusjons- og samfunnskritisk lys. Dialogen er direkte og kompromissløs usminket. Polisse føles fri fra alle konvensjoner, og selv om den i siste akt kan virke konstruert, er filmen underveis så uforutsigbar og vond som bare virkeligheten er. Regissør Maïwenn sjonglerer historiens mange karakterer, plottvendinger og sidespor uten å miste øyet for målet. Det er genuint, dristig og forfriskende fortalt. Men enda mer enn engasjementet, er det helheten som virkelig imponerer – hvordan råmaterialet er foredlet gjennom regi, klipp og skuespill.
Jeg har blitt kjent med Lynne Ramsay gjennom Ratcatcher og Morvern Callar; som en kompromissløs kunstner med poetisk formidlingsevne, der pene innramminger har gitt kontraser til vonde skjebner skildret med virkelighetsnære blikk. Med Vi må snakke om Kevin har hun på flere måter tatt et steg videre, og filmen fremstår som hennes foreløpig mest ambisiøse og et klart hovedverk. Filmens kraft ligger både i de store tematiske og visuelle linjene, men også på et mer detaljert nivå; øyeblikkene som oppstår i det sensible samspillet mellom mor og sønn, praktfullt spilt av Tilda Swinton og stjerneskuddet Ezra Miller.
Målt kun etter estetiske kriterier, kunne Shame knivet om årets førsteplass. Regissør Steve McQueens artistiske touch gir Shame en unik estetikk av minimalistisk, skinnende kjølighet fotografert i en blågrå fargetone. Som et psykologisk drama om en sexavhengig mann, besitter også Shame en foruroligende vaghet som beriker den substansielle opplevelsen av det menneskelige dramaet, sterkt assistert av Michael Fassbender og Carey Mulligans tilstedeværelse foran kamera. Kominert med McQueens utsøkte formsans, forsterkes Shame som en mangefassettert film av flere lag.
Siden jeg så den fantastiske You Can Count On Me helt på begynnelsen av 2000-tallet, har jeg ventet på mer av regissør Kenneth Lonergan. Etter en bortimot historisk trøblete og lang post-produksjon, så Margaret endelig dagens lys på DVD i 2012. Et sjeldent komplekst og ambisiøst drama, der individets etiske og moralske overbevisning settes på prøve, idet historiens unge protagonist involveres som potensiell medskyldig i en fatal trafikkulykke. Anna Paquin portretterer denne rollen med utstrakt patos i takt med Lonergans tidvis høytsvevende regihånd. Men Margaret lykkes både når den går nært, og når tematikken heves. I sin skala påminner den faktisk en hel del om Magnolia eller det beste fra Robert Altman. Det sier en hel del om kvaliteten og ambisjonsnivået som ligger til grunn for Margaret.
Allerede ved de nydelige fortekstene forstod jeg at L’Appolonide (House of Tolerance) skulle være noe helt eget. Satt til et fasjonabelt bordell i Paris ved inngangen til 1900-tallet, mesker regissør Bertrand Bonello seg i de eststiske fortrinnene settingen gir ham, og innbyr til en altoverskyggende atmosfærisk filmoppdagelse. Tradisjonell filmfortelling er underordnet kraften i bildene, der kunsten ligger mye i ansiktene og skuespillet – og i Bonellos åpenbare fingerspissfølelse for stemningsskapende bilder som fyller lerretet til pusten tar deg. L’Appolonide er kanskje ørlite for lang og repeterende, men den kunne neppe vært vakrere.
Den kontroversielle østerrikeren Ulrich Seidl innledet i 2012 sin Paradis-trilogi med dette usminkede kjærlighetsbrevet fra Afrika. En middelaldrende østerriksk kvinne introduseres for prisen av betalt kjærlighet under en ferietur til Kenya. Med utgangspunkt i et av årets beste manus, utbroderer Seidl historien med en direkte og medrivende fortellerform, og utfordrer publikums etiske overbevisning med et sympatibildet som aldri holdes fast forankret. Seidls avbilding av virkeligheten er vanskelig, og derfor har filmen heller ikke tydelige svar. Det er mørk, men ikke uten humor, og Margarete Tiesels ubeskrivelig gode rolletolkning bidrar nettopp til denne bisarre balansen. I en rettferdig verden blir hun Oscar-nominert (det skjer ikke).
Fransk film er kanskje overrepresentert på årets liste. Men Céline Sciammas oppvekstsdrama, Tomboy, som fikk ordinær norsk kinodistribusjon i 2012, kan ikke anbefales sterkt nok. Jeg ble ikke like bergtatt som de fleste andre av debutfilmen hennes for noen år siden, Vannliljer. Men i Tomboy har Sciamma videreutviklet den estetiske kvaliteten fra Vannliljer, og samtidig finstemt karakter- og manusarbeidet. Resultatet er en karakterdrevet film med sjel, nydelig spilt og fortalt. En liten, men stor film.
11. Martha Marcy May Marlene (Durkin)
12. Laurence Anyways (Dolan)
13. Tinker Tailor Soldier Spy (Alfredson)
14. Hors Satan (Dumont)
15. Play (Östlund)
16. Historien om Pi (Lee)
17. The Perks of Being a Wallflower (Chbosky)
18. Prometheus (Scott)
19. Moneyball (Miller)
20. Moonrise Kingdom (Anderson)