Escape From the Call Center er basert på den italienske regissøren Federico Rizzos egne erfaringer som telefonselger i studietida. Filmen har skapt debatt i Italia, og fått medfart i Berlusconis aviser for sin kritikk av et samfunnsproblem regjeringen nekter for at eksisterer. Den vises her i Karlovy Vary i sideprogrammet Forum of Independents.

KVIFF’09: Hva om du etter en lang universitetsutdannelse tar en glimrende eksamen, og likevel ender opp som ufaglært arbeider på midlertidig kontrakt? Dette er virkeligheten for svært mange unge europeere idag. Ifølge Federico Rizzo, regissøren bak Escape from the Call Center som ble vist for fulle hus i Karlovy Vary, går 6 millioner italienere på midlertidige kontrakter idag, noe som betyr at de kan sies opp på dagen, at ingen bank vil gi dem lån fordi inntekten er usikker, og at lønna i de fleste tilfeller er for lav til å leve av.

Problemet er økende, også i Norge, noe som nedfeller seg i stadig mer film, litteratur og kunst. To norske bøker fra de siste to årene handlet om liknende arbeidsforhold som Rizzo beskriver: Kontoret av Atle Sperre Hermansen og En såkalt drittjobb av Lotta Elstad. I mai så jeg en gruppeutstilling i Oslo kalt Brød for kunsten, hvor ulike kunstnere hadde latt seg inspirere av brødjobbene sine: Under bildet av en mann i kokkelue sto teksten «jeg er billedkunstner», og i en video hadde ei jente latt seg filme mens hun klaget over forholdene kledd i burka, angivelig fordi hun var så skamfull over ikke å ha lykkes med det hun helst ville gjøre, at det kjentes umulig å stå fram.

Hovedpersonen i Escape from the Call Center er utdannet vulkanolog. Hvor mange vulkaner er det i Italia? Tre stykker. Hvor mange vulkanologer er blitt utdannet de siste tjue årene? Ca to tusen. Burde han da ikke ha skjønt at arbeidsmarkedet kom til å bli vanskelig? Det mener den nye sjefen hans, som leende viser Gianfranco til avlukket hvor han skal sitte med headset og stille mekaniske spørsmål. Den slaveliknende settingen understrekes av surrealistiske og absurde innslag, som når bedriftspsykologen lar en mann sitte med oppstrakt arm og snurre et egg rundt i hånda, eller de ansatte får hallusinatoriske syner av den magiske Call Man med supermanndrakt.

Det er også dokumentariske innslag i filmen, i form av intervjuer med ansatte på callsenter, som alle forteller om streng overvåkning, korte og nøyaktig timede pauser, og en stigende følelse av avmakt. Du har liten kontroll over arbeidet, tvert imot er det telefonen som kontrollerer deg. Du ringer ikke engang kundene selv, en maskin genererer samtalene tilfeldig. Mangelen på kontroll blir tragisk synlig i en scene hvor Gianfranco får Italias mest berømte vulkanolog på tråden, og opprømt dropper spørsmålene til fordel for å snakke om sin egen avhandling – men akkurat når vi aner at den store vulkanologen blir interessert brytes samtalen. Gianfranco rister fortvilet i sidemannen og skriker at han må få hentet opp siste samtale, men det finnes ingen måte å gjøre det på. Systemet er ikke laget for research eller oppfølging, tvert imot skal de ansatte fungere mest mulig som automater. Du er ikke bare en slave av arbeidsgiveren, men av det tekniske systemet, som lukker deg inne i en kube av begrensende automatikk.

Escape from the Call Center var en positiv opplevelse for meg, selv om jeg ikke syntes regissøren lyktes i alle eksperimentene. De absurde innslagene minnet på sitt beste om Roy Andersson-humor, men virket like ofte påklistra, som om regissøren tok dem med fordi han ikke stolte på sin egen historie. Intervjuene kunne vært hardere klippet, for å hindre at de ansatte gjentok seg selv. Men alt i alt er det en både interessant og morsom film om et viktig tema. Det er tydelig at Rizzo kjenner miljøet han skildrer, etter å ha jobbet 3 år på callsenter selv. Budskapet i filmen formidles klart og tydelig: 1) Midlertidige kontrakter er en uting som politikerne burde ta tak i. Og 2) Dette er en type arbeid hvor du føler at hjernen din sakte men sikkert spises opp.

I spørsmålsrunden etterpå får vi vite en kuriositet. Regissøren forteller at han i sin tid søkte den tsjekkiske filmskolen, men ikke ble tatt opp. At han idag får vise filmen sin på KVIFF er dermed en god revansje.