Cannes 2026: Årets utgave av filmfestivalen i Cannes har et uvanlig sterkt nærvær fra Sørfond-støttede filmer – hele fire prosjekter som nå har verdenspremiere på Croisetten er norske samproduksjoner gjennom Sørfond. Hva ligger bak denne suksesshistorien? Vi har snakket med sentrale aktører om hvordan Sørfond-filmene er valgt ut, og hvilke ambisjoner og strategier som har tatt disse historiene fra fjerne himmelstrøk via Norge, og til Cannes.
Sørfond er en norsk støtteordning for internasjonale samproduksjoner i det som omtales som DAC-land – land som mottar utviklingsstøtte og der det ofte er krevende å finansiere film, enten av økonomiske eller politiske årsaker. Fondet administreres av Festivalkontoret (stiftelsen bak Film fra sør) i samarbeid med NFI, og finansieres gjennom midler fra Utenriksdepartementet.
Selv om den røde løperens glitz og glamour er det som kanskje først kommer opp når folk tenker på filmfestivalen i Cannes, er det i kinomørket den virkelige festivalen viser seg frem – med filmer fra de mest usedvanlige steder fortalt av kunstnerisk ambisiøse filmskapere. Og nå er altså fire Sørfond-støttede produksjoner blant de premiereklare titlene festivalpublikummet skal få se. Alle er invitert til anerkjente programseksjoner; Elephants in the Fog og Ben’Imana vises i Un certain regard, The Station i Kritikeruken og 9 Temples to Heaven i Quinzaine des cinéastes («The Directors’ Fortnight»), med Gullpalme-vinner Apichatpong Weerasethakul (Onkel Boonmee som kan erindre sine tidligere liv) som hovedprodusent.
Som et av de mindre filmfondene i Norge, har Sørfond vist seg å være en døråpner for filmer som stadig når verdens største filmscener. Montages har møtt Sørfonds prosjektleder Mads Wølner Voss, samt flere av de norske co-produsentene bak årets Cannes-aktuelle filmer, for å snakke om det sterke festivalnærværet og fondets internasjonale rolle og status.
«Det er jo veldig uvanlig at det er fire filmer i festivalprogrammet i Cannes på én gang. Vi får jo alltid inn filmer som havner i Cannes og andre større festivaler, men det er ikke så ofte, og absolutt ikke hvert år,» sier Wølner Voss, som selv er i Cannes, på utkikk etter fremtidige Sørfond-prosjekter.
Siden fondet ble etablert i 2011 har ordningen bidratt til å løfte frem filmer og stemmer som markerer seg ved verdens viktigste filmarenaer. Sovende soldater («Cemetery of Splendour», 2015) av nevnte Weerasethakul ble vist i Un certain regard i Cannes. Vi finner også Quo Vadis, Aida? (Jasmila Žbanić, 2020), som i tillegg til Oscar-nominasjon for beste internasjonale film og to BAFTA-nominasjoner, vant fire priser ved European Film Awards, inkludert for beste film og regi. Indias Oscar-kandidat i 2022, Writing with Fire, av regissørene Rintu Thomas og Sushmit Ghosh, var Sørfond-støttet og ble Oscar-nominert til beste dokumentarfilm.
Wølner Voss mener at det kan være flere grunner til at Sørfond lykkes så godt med å gå inn i de prosjektene de ønsker å nå.
«I filmverdenen vet man aldri hundre prosent sikkert om dette er en film som kommer til å nå langt eller ikke, så det kan være noe flaks. Men vi har kanskje vært flinke til å se den typen filmer som tar opp ting som treffer tiden vi lever i. Og så er det jo mye cred til de norske produsentene som velger ut de prosjektene de har lyst til å søke med, for veldig mange av dem har svært god teft for å finne sterke prosjekter,» forteller han.
Sørfond var et initiativ som sprang ut av festivalmiljøet rundt Film fra sør, med mål om å bidra til å bygge opp filmindustri i land hvor det er vanskelig å produsere film – enten av økonomiske grunner, som manglende støtteordninger og infrastruktur, eller av politiske grunner, som sensur eller begrensninger på hvilke historier som kan fortelles. Med Utenriksdepartementet med på laget, har fondet siden befunnet seg under det internasjonale bistandsbudsjettet.
«Derfor må minst 70 prosent av støtten brukes i landet der filmen kommer fra, som også må stå på DAC-listen som er OECDs liste over mottakere av bistand,» forklarer Wølner Voss. «Dessuten må rettighetene forbli i landet til majoritetsprodusenten hvis man får Sørfond-støtte, til tross for at et norsk produksjonsselskap har 20 eller 30 prosent av finansieringen.»
Slik kan fondet si å være i selskap med lignende internasjonale ordninger, som Berlinalens World Cinema Fund og nederlandske Hubert Bals Fund, som er knyttet til filmfestivalen i Rotterdam.
Produsent Renée Hansen Mlodyszewski i selskapet Needle In The Haystack er norsk samprodusent på 9 Temples to Heaven, regissert av Sompot Chidgasornpongse og produsert av Apichatpong Weerasethakul. Dette er Mlodyszewskis første Sørfond-støttede produksjon etter at hun tidligere fikk avslag da hun søkte med Payal Kapadias anerkjente All We Imagine as Light (2024), som vant juryens Grand Prix i Cannes.
Men nå er forventningene store til Chidgasornpongses debutfilm som altså får sin premiere i sideprogrammet Quinzaine des cinéastes.
«For Sompot som førstegangs-fiksjonsregissør betyr denne utvelgelsen enormt mye,» forteller den norske produsenten. «Det er utrolig viktig både som posisjonering og som startpunkt for karrieren hans. Samtidig betyr det mye for filmen i seg selv. Bare det å bli valgt ut til et program som dette sender et signal om at dette er en sterk film, som vil kunne åpne mange dører videre, både kreativt og distribusjonsmessig.»
På spørsmål om samarbeidet med Apichatpong Weerasethakul, sier Mlodyszewski at Gullpalme-vinnerens rolle har vært utrolig viktig på mange måter. Både som kreativ sparringspartner og en viktig produsent og ambassadør for filmen.
«I dette prosjektet har han særlig vært involvert i de større fasene rundt finansiering, utvikling og etableringen av internasjonale samarbeid. Samtidig er det ikke et forhold hvor han går inn og bestemmer. Det bygger mer på en tillit og kunstnerisk dialog som har utviklet seg over mange år,» forteller hun.
Videre trekker produsenten særlig frem Sørfonds rolle i å beskytte kunstnerisk uavhengighet og lokale eierskapsforhold i internasjonale samproduksjoner:
«Det som er så fint med Sørfond er at fondet fungerer annerledes enn mange andre støtteordninger. I denne typen produksjoner har vi mange co-produsenter fra ulike territorier, og de formelle kravene til offisielle co-produksjoner innebærer gjerne omfattende poengkrav og store forventninger til hvor mye som skal legges i de ulike territoriene. Dette kan by på utfordringer når lønnsnivå og kravene bidrar til skeivfordeling av økonomisk bidrag og automatisk påvirker eierskapsfordelingen i prosjektet.»
Mlodyszewski mener oppsettet skaper et fruktbart kreativt spillerom.
«Med Sørfond-midler står man friere. Vi kan velge hvordan vi strukturerer produksjonen til fordel for visjoner der den kreative prosessen forblir så uavhengig og upåvirket som mulig. Det kommer selvfølgelig noen krav også fra Sørfond, men det opplever jeg er i tråd med å ivareta hovedprodusentens posisjon i prosjektet.»
Co-produsent Verona Meier i selskapet Storm Films står bak det norske bidraget til nepalske Elephants in the Fog, regissert av Abinash Bikram Shah. Meier har allerede bred erfaring med internasjonale co-produksjoner. Produsenten peker på hvordan ordningen også fungerer som en arena for langsiktig, internasjonal nettverksbygging.
Det aktuelle samarbeidet med Shah sprang nemlig ut av Meiers arbeid med den også Sørfond-støttede filmen Shambhala (2024) av Min Bahadur Bham, som er den første nepalske spillefilmen noen gang vist i hovedkonkurransen i Berlinalen.
«Det var på en måte den første nepalske arthouse-filmen som virkelig nådde ut internasjonalt. Regissøren hadde riktignok laget en film tidligere, men dette var den første store. Og det var gjennom dette prosjektet at jeg ble koblet på Abinash, regissøren bak Elephants in the Fog, som også var medmanusforfatter på Shambhala.»
Meier viser også til Sørfonds betydning og ringvirkninger for filmindustrien i mottakerlandet:
«Det er helt avgjørende. Ellers ville de ikke vært i stand til å lage filmene sine. Hvis man for eksempel ser på Nepal, så fikk Shambala-regissør Min Bahadur Bham støtte. Mange ulike fond, inkludert Sørfond, gjorde det mulig for ham å lage film, og med dette gikk han videre til å bygge et filmakademi og prøver å bygge en arthouse-industri i Nepal,» forteller Meier.
«Og så kommer neste generasjon gjennom dette, slik som Abinash. Han drar allerede nytte av det andre har bygget opp. Man kan virkelig se hvordan dette bidrar til å bygge en filmindustri i det landet, og Norge støtter på en måte dette.»
Samtidig mener Meier at Sørfond, som representerer en alternativ modell til flere europeiske støtteordninger, bør styrkes:
«Jeg skulle ønske den norske andelen var større, fordi Sørfond i seg selv er et relativt lite fond. Det ville hjulpet dem betraktelig mer om den var høyere, for ellers må de for eksempel samarbeide med Frankrike, noe som automatisk innebærer at franske filmfolk blir involvert. Og det er flott, fordi de er veldig dyktige, men det er også kostbart og bidrar ikke nødvendigvis til å bygge opp deres egen industri. Så jeg skulle ønske den norske andelen var høyere. Men den er likevel absolutt til stor og betydelig hjelp.»
Marie-Clémentine Dusabejambos rwandiske Ben’Imana, som er produsert med norsk involvering gjennom DUOfilm og støttet av Sørfond, er også en av filmene som i år er tatt ut til Un Certain Regard-seksjonen i Cannes. DUOfilm består av produsenttrioen Marie Fuglestein Lægreid, Ingrid Lill Høgtun og Linda Bolstad Strønen. Høgtun har også vært norsk samprodusent gjennom Barentsfilm på den fjerde av disse Cannes-filmene, The Station av Sara Ishaq, som vises i Kritikeruken.
Lægreid forteller på vegne av DUOfilm om deres deltagelse som samprodusenter på Ben’Imana:
«Oppgavene våre på Ben’Imana har vært spennende, og samarbeidet effektivt. Vi møtte teamet fra Rwanda under Sørfonds pitcheforum i 2024, søkte deretter støtte, og prosjektet gikk relativt raskt i produksjon. Nå ser vi frem til å følge mottakelsen i Cannes. Det er første gang vi er her med en Sørfond-film, selv om vi har vært representert på de fleste andre festivalene tidligere. Så det er veldig stas.»
Lægreid forklarer at produsenttrioen i DUOfilm har jobbet internasjonalt med Sørfond siden 2015, og at ordningen oftest har fungert som toppfinansiering i deres prosjekter. Samtidig peker hun på at det også kan fungere i motsatt ende:
«Vi har også hatt prosjekter hvor Sørfond nesten har vært den utløsende faktoren i starten. Vi hadde for eksempel You Will Die at Twenty (2019), regissert av Amjad Abu Alala fra Sudan. DUOfilm var det første europeiske produksjonsselskapet inne i prosjektet gjennom Sørfond. Det bidro til å åpne dørene videre, fordi Sørfond er godt kjent internasjonalt.»
Filmen hadde premiere i sideseksjonen Giornate degli Autori i Venezia, hvor den vant Lion of the Future for beste debutfilm, og mottok også Golden Star ved El Gouna Film Festival. Den ble samtidig Sudans første offisielle Oscar-kandidat.
«I forbindelse med dette var vi involvert i arbeidet med å etablere Sudans første Oscar-komité, som gjorde det mulig for landet å delta i Oscar-systemet for første gang i historien. Det viser hvor stor betydning slike samarbeid kan ha, og hva Norge gjennom en ordning som Sørfond faktisk kan bidra med internasjonalt,» sier Lægreid.
Sørfond-prosjektleder Mads Wølner Voss understreker til slutt også at ordningen ikke er styrt av en konvensjonell tanke om økonomisk utbytte eller direkte gevinst:
«Selv om jeg ikke kan snakke på vegne av Utenriksdepartementet, tror jeg at det er ønsket å promotere demokrati, menneskerettigheter og ytringsfrihet, som er sentrale norske verdier. Hovedpoenget er å hjelpe filmskapere rundt om i verden med å få laget de filmene og fortelle de historiene de vil fortelle, uten særlig innblanding. Det eneste som egentlig går tilbake til Norge er honoraret til den norske co-produsenten. Sørfond skiller seg ut på den måten, og kan kanskje sees i lys av en mer anti-kolonialistisk tilnærming til filmfinansiering,» avslutter han.
*
Årets utgave av Filmfestivalen i Cannes startet 12. mai og varer helt frem til lørdag 23. mai.