Dypt inne i Dan Trachtenbergs strømmeaktuelle Prey (Disney+) gjemmer det seg en fokusert og effektiv actionfilm. Men for å komme til Predator-kjernen må man flå vekk noen mindre vellykkede lag.
Dan Trachtenberg fremstod som et inspirert tilskudd til Predator-universet, om man tar utgangspunkt i hans fornøyelige kammerthriller 10 Cloverfield Lane (2016) eller den fandenivoldske pilotepisoden til Amazons superhelt-serie The Boys (2019-). Men selv om forløperen Prey er en frisk utvidelse av franchisen som nå består av fem filmer og to crossovers (med Alien), er det god grunn til å stille spørsmålstegn ved enkelte kunstneriske valg.
De mange positive omtalene av Prey har hyllet filmens representasjon og overraskende setting, men sagt lite konkret om selve utformingen. Trachtenberg og medmanusforfatter Patrick Aison har tatt utgangspunkt i John McTiernans Predator (1987), som grunnla seriens kombinasjon av eksotiske omgivelser og monomane jaktinstinkter; særlig hvordan det ene smitter av på det andre, det nesten litt speideraktige i å bruke naturens ressurser på kreativt vis for å overleve. I Stephen Hopkins’ Predator 2 (1990) erstattes grønske og gjørme med asfaltjungel i Los Angeles, men omgivelsene er fremdeles av stor betydning. Nimród Antals mektig undervurderte Predators (2010) gjeninnførte mange av de kroppslige, rå kvalitetene fra førstefilmen mens Shane Blacks merksnodige The Predator (2018) tilskrev universet en selvrefererende, ironisk komikk.
På papiret lener Prey seg tett opp til originalen. Handlingen er satt til 1719 og vi befinner oss hos en stamme fra urfolksgruppen Comanche på de nordlige slettene der USA i dag grenser mot Canada (nærmere bestemt i staten Alberta, hvor også innspillingen fant sted). Vi følger særlig stammens Mulan-aktige krigerjente Naru (Amber Midthunder), en ung jente som etter tradisjon og kultur er satt til sanking og omsorg, men som egentlig bare vil jakte. Med andre ord ligger alt til rette for kreativ bruk av naturen og dens iboende farer.
Potensialet for råskap er stort, men i overkant karikerte birollefigurer og vold skjøvet godt utenfor bildekanten gjør den i overkant «familievennlig» (et krav fra Disney?). 1980- og 1990-tallets typiske sjangerfilmer rommer både spissede typer og overdrevne sjargonger, som bidrar til å utgjøre en grunntone; humor og eksess vokser naturlig frem. I Prey virker slike ingredienser ad hoc – både i forhold til Narus mannlige stammefrender og i særdeleshet en gruppe franske pelsjegere som glefser, skuler og skrattler med så stor appetitt at de likesågodt kunne vært hentet fra en gammel tegnefilm. En følelse av autentisitet glipper, og dermed også innlevelsen. (Det samme gjelder for så vidt valget om la urbefolkningen snakke engelsk med bred samtidsamerikansk aksent –undertekster hadde vært å foretrekke. Vel og merke tilbyr strømmetjenesten Disney+ en alternativ versjon, dubbet til Comanche, men de asynkrone leppebevegelsene er maksimalt fremmedgjørende.)
Komponist Alan Silvestris perkusjonsdrevne musikk utgjorde selve pulsen i de to første filmene; predatorens monomane fremdrift, sitrende og med ekkoeffekt, som for å signalisere en trussel som er delvis nær, delvis langt unna. Om vi ser bort fra enkelte detaljer i instrumenteringen refererer ikke Sarah Schachners musikk i Prey til Silvestris temaer, og fremstår betydelig flatere og mer strømlinjeformet. Jeg tar meg i å tenke at filmen egentlig hadde klart seg uten.
Et annet problem er de mange scenene som utspiller seg i flatt dagslys. Prey er ikke alene om å måtte hanskes med dette; parallelt med utviklingen av digitalt filmfoto de siste par tiårene, har det tilsynelatende blitt vanskeligere å tillegge dagslystekstur til historiske epos og fantasylandskap (andre eksempler er Hobbiten-trilogien og Askeladden-filmene her hjemme). Når lyset og bildet blir så sylskarpt at du ser sømmene og flatene i kostymene, nærmer det seg skoleforestillingens estetikk. Men det er ikke utelukkende teknologiens skyld, det er også et estetisk valg. Det finnes antydninger i Trachtenberg og fotograf Jeff Cutters iscenesettelser (noen fnugg i luften, solopp- og nedgangsvalører, enkelte innslag av dis), men de stilistiske ambisjonene burde vært betydelig større.
Prey har høstet mye ros for sin narrative struktur og hvordan den lar oss bli kjent med rollefigurene, slik at vi føler at noe står på spill. Men er dette nødvendig – burde ikke jakten i seg selv vært altoppslukende? Lignende filmer som First Blood (1982), Shoot to Kill (1988), Soldier (1998), Apocalypto (2006) og The Hunt (2020) minsker graden av eksposisjon og lar oss utlede rollefigurenes beveggrunner basert på observasjoner av handlinger og karaktertrekk. Prey gjør et stort poeng ut av å undersøke kjønnsrollemønstre, naturvernspørsmål og Narus overgangsriter, men disse velmenende digresjonene distraherer mer enn de engasjerer.
Best er filmen når den tålmodig skildrer konfrontasjonene med predatoren, dempet og ulmende. Flår man vekk alle lagene Prey er surret så godt inn i, kommer vi til indrefileten: En fabel omkring næringskjeder, en katt-og-mus-lek som veksler mellom hvem som er hvem.
Den tilsynelatende motsetningen mellom høyteknologisk kapasitet på den ene siden og brutale, primitive ritualer i monsterets kultur på den andre (egentlig litt lik Klingon-rasen i Star Trek-serien) er et fascinerende aspekt ved Predator-serien, som ble utbrodert i den undervurderte spinoff-filmen Alien vs. Predator (2004), der predatoren fremstod som en tenåring nedsatt på jorden for å gjennomgå tidenes mest brutale konfirmasjonsfeiring.
Det er et eldre, råere, sintere, større og mer hengslete romvesen vi møter i Prey – en «feral Predator», et vilt rovdyr. Akkurat slik vi er hensatt til en hardere, enklere og mer fysisk tid i menneskehetens historie, gjelder det samme for dem. I store deler av filmen er vesenet skjult bak sin usynlighetsmekanisme, og når vi endelig ser kroppen er det bare glimtvis. Men nærværet er der hele tiden, bak hvert tre og hver busk.
Predatorens nærmest kliniske gjennomgang av jordens næringskjede – hvordan han vurderer skapninger fra smått til stort, fra maur til mus, fra harer til bjørner, og dessuten menneskerasen i sin søken etter den største trusselen, og dermed det ypperste troféet – er fornøyelig. Sekvensene er energisk koreografert, med et tidvis observerende, av og til deltakende kamera; kroppslige nærbilder trekker oss ned mot skogsbunnen, gjørma, bladene og dyrene. Flere utspiller seg om natten, med naturlige lyskilder som fakler og måneskinn, og omsluttes av tåke.
Filmens «yang» til predatorens «yin» er Naru, og Amber Midthunder viderefører trekk ved sin dempede, men kraftfulle rolletolkning som underkuede Kerry Loudermilk i Marvel-serien Legion (2017-2019). Det er som om hun «kuraterer» sin egen rolle med sylskarp presisjon; sårbare, genuine selvransakelser på strategiske tidspunkter setter de målrettede og selvsikre overlevelsesressursene i relieff.
Det er en kritikerdyd å vurdere en film for hva den er og ikke fantasere om hvordan den burde ha vært, men når jeg påstår at Prey burde vært «mindre Mulan, mer Apocalypto», forsøker jeg egentlig å finne tilbake til filmens kjerne, et uforløst potensial.