Film fra sør 2016: Årets utgave av Oslos største filmfestival går av stabelen for 26. gang i år, fra 6. til 16. oktober. I denne artikkelen løfter vi frem fem essensielle titler fra årets program.

Film fra sør er en av landets største og tydeligst profilerte filmfestivaler, og etter rekordåret 2015, med utsolgte visninger og vellykkede arrangementer, har de aldri hatt et bedre utgangspunkt for å ta hovedstaden med storm.

Selv om programmet byr på mange spennende titler, handler ikke FFS bare om visningene; det legges ned mye arbeid for å gi publikum noe ekstra. I år får Oslo besøk av både Amat Escalante, Gabriel Mascaro, Mahamat-Saleh Haroun og ikke minst den japanske mesterregissøren Hirokazu Kore-eda. Samtlige vil bli intervjuet av Montages, som samarbeider med festivalen om regissørsamtalene, i tilknytning til visninger av Det fremmede, Neon Bull, Hissein Habré og Etter stormen (henholdsvis 9./10., 11., 13. og 14. oktober).

I sommer mistet vi en av verdensfilmens mest innflytelsesrike stemmer, Abbas Kiarostami. Det er nærmest en selvfølge at Film fra sør hyller regissøren med et retrospektiv – men ikke desto mindre bør du prioritere muligheten til å se disse mesterverkene på stort lerret. En film som Through the Olive Trees er dessuten svært vanskelig å oppdrive, så for unge cineaster som ikke fikk muligheten til å se filmen på kino eller filmklubb på 90-tallet, bør dette regnes som et av de absolutte høydepunktene på årets program.

Onsdag 12. oktober inviterer Montages inviterer til live podkast og quiz om asiastisk film i kjelleren på Vika kino. Med andre ord er det bare å se og lese seg opp på Apichatpong Weerasethakul, Hayao Miyazaki, Yasujiro Ozu, Akira Kurosawa, Hou Hsiao-Hsien og Zhang Yimou. Baren vil være åpen under hele seansen.

Gjør deg kjent med hele programmet på festivalens hjemmesider.

*

Etter stormen (Hirokazu Koreeda)

Japanske Hirokazu Koreeda er inne i sin aller beste periode som filmkunstner etter å ha laget to, kanskje tre strake mesterverk. Fjorårets Søstre var en lavmælt, men formfullendt og nesten ubegripelig vakker skildring av søskenkjærlighet. Når han lykkes som best med sitt ydmyke, humanistiske prosjekt, er Kore-eda filmer simpelthen øvelser i empati. Etter stormen plukker opp tråden etter de foregående ”familiefilmene” (Still Walking, Som far, så sønn, Søstre), med flere av de samme skuespillerne i ensemblet. Fortellingen kretser rundt en fremmedgjort forfatter som streber mot å komme moren, ekskona og sønnen i møte igjen. Koreeda gjester dessuten Film fra sør i år – og stiller i en panelsamtale med Montages.

*

Det fremmede (Amat Escalante)

Meksikanske Amat Escalante gjester årets Film fra sør med sin fjerde spillefilm, som ble tildelt Sølvløven i Venezia for bare få uker siden, og som delvis er produsert av norske Maria Ekerhovd og Mer Film. Det fremmede har blitt omtalt som noe av et veiskille for regissøren. Der tidligere verker som Los bastardos (2008) og Heli (2013) er foruroligende utforskinger av voldens årsak og natur, drar Det fremmede veksel på landsmannen Carlos Reygadas‘ visuelle krumspring, samtidig som den stikker tærne inn i både body horror og science fiction – uten å miste den radikale, sosialt orienterte brodden fra de foregående filmene av syne. Denne underlige filmskapningen får premiere i det store skuret Vippa på Vippetangen, med Escalante til stede. MoE (Guro Skumsnes Moe), som har komponert originalmusikken, byr på konsert, og det skal visstnok serveres rikelig med meksikansk mat og drikke.

*

Kammerpiken (Park Chan-wook)

Park Chan-Wook er tilbake med sin første film etter den nitid dekorerte og oppslukende Hitchcock-pastisjen Stoker (2013), som var hans første engelskspråklige – og i undertegnedes øyne kanskje mest vellykkede – produksjon. Kammerpiken, som hadde verdenspremiere i Cannes i år, er satt til Korea på 1930-tallet, da landet var okkupert av Japan, og er et intrikat puslespill av en erotisk thriller, fortalt fra tre synsvinkler. Filmen er basert på romanen Fingersmith fra 2002, av den walisiske forfatteren Sarah Waters, og her er det kanskje på sin plass å nevne at selveste David Bowie rangerte den blant sine hundre favorittbøker. Det er liten grunn til å tro at den ikke blir ett av festivalens ubestridte høydepunkter – mine kolleger i Montages lot seg både overvelde og begeistre da de så filmen i Cannes.

*

Liberation Day (Ugis Olte, Morten Traavik)

Den norske kunstneren Morten Traavik påstås ofte fra konservativt hold i Norge å legitimere det totalitære nordkoreanske regimet. Liberation Day, som iscenesetter og dokumenterer den første vestlige rockekonserten i landet noensinne, med eks-jugoslaviske Laibach, ser imidlertid ut som et ytterst absurd, men fascinerende dypdykk i medial estetikk, retorikk og kulturelle randsoner. Skyggen av Guy Debord hviler tungt over hele opptrinnet, og Slavoj Žižek er med på laget via en egenskrevet introduksjon til filmen. Om dette ikke blir bra, må det i alle fall bli interessant. For en ytterligere utdyping av prosjektet til Traavik, anbefales en svært lesverdig samtale med Audun Lindholm i Vagant.

*

Through the Olive Trees / The Wind Will Carry Us / Ten / Smaken av kirsebær / Møte i Toscana (Abbas Kiarostami)

Det bryter kanskje med reglene, men når Film fra sør setter opp hele fem filmer signert en av historiens største filmkunstnere, kan man ikke gjøre stort annet å gjøre enn å anbefale samtlige. Abbas Kiarostami gikk som nevnt bort i sommer, og er allerede savnet. Den iranske regissøren, som ikke laget en eneste uinteressant film, er representert med Gullpalme-vinneren Smaken av kirsebær (1997), Møte i Toscana (2010), Ten (2002) – en film som må kunne sies å være en slags mal for alt Jafar Panahi har laget de siste årene – og de i dag underkjente Through the Olive Trees (1994) og The Wind Will Carry Us (1999).

I en tekst om regissøren her på Montages, publisert like etter hans bortgang, skrev jeg at «de beste øyeblikkene i en film av Kiarostami oppstår nesten organisk; de springer ut av tilfeldige møter mellom tilfeldige mennesker. Selv om det ligger mye planmessighet bak filmene – store, overordnede, men ydmyke visjoner – var han en filmskaper som fant og ikke skapte det tilfeldige, ved å oppsøke stadig nye labyrinter av uendelige og uante veivalg. En uforutsigbarhetens og tilfeldighetenes poetikk har gitt oss en unik filmografi, som kommer til å forandre seg ved hvert nye gjennomsyn fra hver enkelt betrakter, ny eller gammel.» I oktober er det altså mulig å forandre seg med Kiarostami, enda en gang.