Oslo Pix 2025: Vår utsendte skribent Simon Holm reflekterer i denne festivalrapporten over sine ulike filmopplevelser fra den åttende utgaven av Oslo Pix, som fant sted 25.-31. august.
*
Årets utgave av Oslo Pix tydeliggjorde festivalens ambisjon om å kombinere bransjerelevans med kunstnerisk bredde. Mellom nye nordiske stemmer, europeiske festivalfavoritter og retrospektive programmer oppsto et sammensatt bilde av dagens filmkulturelle landskap.
Selv om Oslo som skapende filmby nå kanskje er mer levende enn noen gang, legger bransjen fortsatt sine mest relevante festivalaktiviteter utenfor hovedstaden (for eksempel i Tromsø, Grimstad, Haugesund og Bergen). Oslo Pix virker nå å jobbe strategisk med å endre dette ved å markere seg som en arena også for filmskapere og -formidlere. Og årets utgave av festivalen hadde flere bransjerelevante arrangementer enn tidligere. Det startet med storslått premiere på Joachim Triers Affeksjonsverdi, tett fulgt av et seminar om internasjonal festivaldistribusjon (organisert med Det norske filmakademiet) og deretter «Regidagen» (i samarbeid med Norske filmregissører), bare for å nevne noe.
Mange av disse arrangementene var inspirerende og lærerike også for utenforstående, men når alt kommer til alt er det nå likevel filmene og kinoopplevelsene som fortsatt utgjør festivalens kjerne og er det største trekkplasteret for publikum.
Det føles naturlig å starte med å kaste et blikk på konkurranseprogrammet Nordisk fiksjon, der jeg så Fanny Ovesens spillefilmdebut Leva lite. Filmen utspiller seg i sommerferien og følger bestevenninnene Laura (Embla Ingelman-Sundberg) og Alex (Aviva Wrede) på Interrail gjennom Europa. Laura har kjæreste hjemme i Sverige, men lar seg overtale til å kaste seg inn i den flyktige festtilværelsen Alex søker – og morgenen etter en fyllekule sitter hun igjen med uklare minner om en seksuell hendelse, som hun ikke vet om hun ønsket eller kunne vært i stand til å samtykke til.
Vennskapet mellom Laura og Alex er filmens grunnmur, og skildringen vekker assosiasjoner til nylige amerikanske søsterskapsfilmer som Booksmart (2019), Never Rarely Sometimes Always (2020) og Unpregnant (2020). Vi får et sjarmerende innblikk i deres dynamikk, før også dette forholdet settes på prøve i kjølvannet av Lauras opplevelse. Slik oppstår også en klar forbindelse til Molly Manning Walkers How to Have Sex (2023), som på tilsvarende måte utforsker seksuelle gråsoner uten pekefinger, men innenfor ungdommenes (og sommerferiens) særegne regelsett. Balansen mellom alvor og humor gjør at tematikken aldri forflates, men heller ikke tynges ned av dysterhet.
Interrail-reisen som en dramaturgisk ramme gir Leva lite anledning til å skildre ulike miljøer og bybilder, og Ovesens lekne bruk av små montasjesekvenser, som fører oss fra sted til sted, er blant filmens visuelle høydepunkter. De forsterker feriefølelsen og gir publikum en turistlignende tilstedeværelse i universet. Kameraet er håndholdt, men stødig – noe som gir presise komposisjoner og en levende energi som kan minne om Jonas Mekas’ reisebrevfilmer. Som Laura og Alex kan man velge å overgi seg til stemningen og formen, dersom innholdet mot formodning ikke skulle fenge.
Oslo Pix viste som vanlig også et knippe førpremierer på festivalfavoritter som senere kommer på vanlig kino. Av disse var det for meg størst spenning knyttet til Alpha, den franske regissøren Julia Ducournaus nye film, som hadde premiere i Cannes. Hun brakdebuterte med Raw i 2016 og vant som kjent Gullpalmen for Titane i 2021. Mottakelsen på Croisetten var imidlertid langt mer blandet for Alpha enn de to foregående, og jeg kan forstå det – dette er et verk som krever både tillit og tålmodighet.
Handlingen utspiller seg i et alternativt 80-tallsunivers, der en mystisk sykdom gradvis forsteiner de smittede. Når 13 år gamle Alpha (Mélissa Boros) kommer hjem en kveld med en amatørtatovering på armen, får moren panikk – datteren kan være smittet. Kaos oppstår både internt og eksternt mens de venter på svar. Samtidig flytter Alphas rusavhengige onkel inn hos dem, og hun opplever en skolehverdag preget av rykter, stigmatisering og utestengelse.
Den åpenbare HIV-allegorien i plottet er et interessant utgangspunkt, men filmen sliter lenge med å samle de mange temaene til én helhet. Fortellingen fremstår for meg derfor både rotete og løsrevet i første halvdel. Likevel puster og pulserer universet, som om det forbereder seg til en uunngåelig kulminasjon.
Alle innvendingene blekner så når Ducournau i andre halvdel demonstrerer en visuell og auditiv slagkraft av sjelden intensitet. Vi får servert et overflødighetshorn av bilder – skjellsettende, vakre, foruroligende og magiske på samme tid. De setter seg i kroppen og i minnet. Skuespillerprestasjonene forsterker følelsene, hjulpet av filmens statiske struktur, som til tross for frustrasjon underveis, gir oss tid til å koble oss på rollefigurenes indre liv. Alpha føles aldri helt komplett, men dens instinktive virtuositet gjør at svakhetene til slutt fremstår ubetydelige.
Den sveitsiske filmen Kveldsvakt er i kontrast langt mer enhetlig – både på godt og vondt. Vi følger Floria (Leonie Benesch) gjennom en hektisk vakt som sykepleier på et underbemannet sykehus, der hun stadig må velge mellom umulige dilemmaer. Hun kjemper for å bevare sin menneskelighet, men må likevel kalkulere nådeløst for å redde liv og bevare pasienters livskvalitet der det er mulig.
Filmen er heseblesende og intenst rytmisk. Stillestående øyeblikk gir korte pustepauser, som bare forsterker inntrykket av ubarmhjertig stress for sykepleieren. Problemene filmen skildrer er universelle i vestlige samfunn, og lite tyder på at de vil bli løst. Eldrebølgen vokser seg til en tsunami, klar til å drukne oss alle i uverdige avslutninger på både lange og korte liv.
På tross av tempoet når Kveldsvakt sitt dramatiske klimaks tidlig, og bygger ikke videre mot et slags uunngåelig bristepunkt som man kunne forventet. Filmen tar oss med på denne hjerteskjærende reisen gjennom en kveldsvakten, der Floria må lære å leve i utilstrekkeligheten og akseptere de umulige premissene for å lykkes i arbeidet.
Årets retrospektive program bød også på unike festivalopplevelser. Portrett Oslo-seksjonen, i år kuratert av Eskil Vogt, belyste innflytelsen den franske nybølgen hadde på norsk film. Et logisk valg: Hvilken annen filmbevegelse har i like stor grad tematisert byen som konsept – både som setting, motiv og idé?
Nærmest nybølgen i tid finner vi Liv, regissør Pål Løkkebergs debut. Her følger vi tittelfiguren Liv (Vibeke Løkkeberg) gjennom en lang, innholdsrik dag. Hun tar oppgjør med kolleger, yrke, forlovede, far og hjem, uten at filmen stanser ved noen av konfrontasjonene. Denne lette, hverdagslige tonen i møte med avgjørende hendelser minner om mange nybølgefilmer, særlig Jacques Demys Lola (1961) og Agnès Vardas Cléo fra 5 til 7 (1962).
Strukturen og rytmen i Liv ligger nærmest å ligne Vardas film. Selv om Pål Løkkeberg ikke opererer med det samme fraværet av ellipser, er tidsrammen også her begrenset til én dag. Der Cléo fra 5 til 7 defineres av uvissheten rundt Cléos mulige kreftdiagnose, fremstår Livs handlingsmønster mer vilkårlig, nesten impulsivt. Kanskje er det utkastelsen fra leiligheten, som skal rives, som utløser hennes fandenivoldske behov for et oppgjør?
Som Lola tematiserer Liv frigjøring fra patriarkalske rammer. Begge rollefigurene preges av rotløshet og tvil, men der Lola har en retning, mangler Liv en klar idé om hva hun vil i stedet. Også mennene i livene deres ligner: likandes og «helt kurante», men likevel avvist. Det handler ikke om dem – men om kvinnens egen kamp.
Jan Erik Dürings Fabel (1980) vekker for meg minner om en annen side (eller ytterkant) av nybølgen: Alain Resnais’ I fjor i Marienbad (1961). I Fabel befinner vi oss i et kunstgalleri, der en ung kvinne (Inger Lise Rypdal) søker tilflukt etter å ha kjørt på en hund. Hendelsen beskrives av en fortellerstemme – kunsthandlerens – som betrakter henne med stadig skiftende detaljer. Dermed sås tvil: Hva er egentlig sant? Historien virker konstruert i øyeblikket, rundt enkelte klare minner.
Som hos Resnais finnes ingen lineær fortelling. Vi ser kvinnen i ulike situasjoner, men vender stadig tilbake til påkjørselen. Politiet involveres, men etterforskningen forblir diffus. Det tydeligste er kunsthandleren og kameraets felles fascinasjon for kvinnen. Kameraet omfavner henne med presisjon og ærefrykt, stemmen beskriver henne ømt, men også med en nesten besettende beundring. Er alt en fantasi, en projeksjon av hans lengsler? Veien fra betatt til besatt er kort, og kanskje er det denne transformasjonen vi blir vitne til.
Klare svar uteblir. Når filmen brått starter på nytt, er sirkelen sluttet: Minnet, fantasien eller historien kan repeteres. Vakre bilder og humoristisk dialog holder interessen oppe, men når en tredjedel repeteres ord for ord, skudd for skudd, utfordres tålmodigheten. Grepet er dristig, men litt vanskelig å rettferdiggjøre.
Selv om både Liv og Fabel kretser rundt det mannlige blikket, er tematikken mer direkte i festivalens siste høydepunkt: Paul Verhoevens subversive mesterverk Showgirls (1995). Nomi (Elizabeth Berkley) ankommer Las Vegas med intet annet enn en kropp og en drøm. Hun gjør alt for å stige i gradene: fra strippeklubb til scene, men alltid for å danse naken foran menn.
Showgirls har hatt en turbulent historie. Først var filmen foraktet, før den i løpet av årene har blitt feiret som en campy kultfilm, og gradvis anerkjent for sine kvaliteter. En klar styrke ligger i dens rene underholdningsverdi – både i bevisst konstruerte og muligens utilsiktede vitser, men særlig i den suggererende rytmen mellom manus, klipp og kamera. Resultatet er en sømløs dynamikk som gjør det nærmest umulig å kjede seg.
Samtidig er Showgirls en nådeløs satire over og destillasjon av den amerikanske drømmens falske løfter. Alle kvinnene kjemper en håpløs kamp for å opprettholde livsløgner som holder dem fanget i andres makt. Selv når tonen er fornøyelig, er det umulig å misunne noen av rollefigurene. Mest imponerende er filmens gjennomgående fremstilling av det essensielt manglende: sex uten sensualitet, velstand uten smak, tiltrekning uten respekt, affeksjon uten lojalitet, luksus uten komfort. Alt ser tiltalende ut, men er tomt – og nettopp det gjør Showgirls uforglemmelig.
*