Hva er en familie? Og hva er kjærlighet? Disse spørsmålene står helt sentralt i Even G. Benestad og August B. Hanssens stillferdige kinodokumentar Tre fedre, og svarene er både enkle og kompliserte.
Filmen tegner et bilde av vanlige mennesker som lever annerledes enn «folk flest», og kaster lys over hvordan det er å være transperson eller skeiv, og hva det vil si å etablere en familie.
Tre fedre er nedtonet, forsiktig og sober. Med nøktern ømhet skildrer Benestad og Hanssen en uvanlig familie, et flerpartnerskap som sikkert vil utfordre mange, med en imponerende respekt. Transperspektivet står sentralt, og regissørenes insisterende vilje til å gjøre det uvanlige vanlig er beundringsverdig. Vi ser at den utypiske familien som skildres består av helt vanlige mennesker som alle kan kjenne seg igjen i.
Transpersoner er utsatt for fordomsfull og giftig trakassering også i Norge, og i en slik sammenheng er Tre fedre både viktig og livsbejaende, helt uten store eller sinte ord. Dette er ikke et debattinnlegg i filmform eller en analyse av sosiale og politiske forhold. Isteden får vi en menneskeskildring som oppfordrer til forståelse og empati. Det skal vanskelig gjøres å ikke bli grepet både av menneskene den handler om og måten filmskaperne har skildret dem.
Even G. Benestad vakte oppsikt allerede med sin første helaftens dokumentarfilm Alt om min far (2002), som også hadde en transproblematikk. Han fulgte opp med Natural Born Star (2007), enda et personlig portrett om filmdrømmer og nedturer. Makkeren August B. Hanssen har vært en viktig medarbeider på manussiden, og i kunstnerportrettet Pushwagner (2011) ble han også kreditert som medregissør. Selv om Hanssen har laget egne filmer, som den intense Idas dagbok (2014), har han først og fremst samarbeidet med Benestad. De to lagde kortdokumentaren Club 7 (også i 2014), men siden da har det langt på vei vært stille – inntil nå.
Tre fedre er et vellykket comeback, om vi kan kalle det det, og imponerer med sin nennsomme tilnærming til et potensielt eksplosivt stoff. Et materiale som mange opplever som kontroversielt og vanskelig. At filmen er blitt så vellykket skyldes ikke bare stoffet i seg selv, og menneskene som skildres, men også måten de to regissørene nærmer seg tematikken på. Resultatet har blitt noe annerledes enn tidligere norske transdokumentarer, og lykkes i å framstille kompliserte forhold på en tilsynelatende enkel måte.
En uvanlig familie
Åpningen av Tre fedre er effektiv, med tittelfigurene Kris, David og Sindre på vei inn i et venterom. En uvanlig familie i en uvanlig situasjon: De er tre menn som skal til en gynekolog. Kris er gravid og det er tid for en første ultralydundersøkelse. Han endret juridisk kjønn i 2009, og ser ut som en vanlig mann, men han har fremdeles sin livmor, og nå skal de tre ha barn sammen. «Å bli far er den ultimate drømmen», slår Kris fast.
Vi følger Kris, David og Sindre i månedene fra første undersøkelse og frem til deres datter døpes. De tre lever sammen og elsker hverandre, og vi blir godt kjent med dem. Vi får et innblikk i hvordan de fungerer som familie og deres forhold til sine øvrige slektninger. Kris er det naturlige midtpunktet i fortellingen, ikke bare fordi det er han som er gravid. Han er også den som tar ansvar i flerpartnerskapet, mens Sindre er den rolige og David den lekne. Kris er barnehagepedagog, Sindre jobber i hotellbransjen, og David er matematiker og akademiker.
Filmen skildrer hvordan de tre forbereder seg til fødselen, og umiddelbart etter at barnet har kommet til verden. Samlivet deres er særdeles harmonisk. De utfyller hverandre, og føler at det å være tre er det perfekte forholdet. De pusser opp barneværelset, informerer sine foreldre om barnet, og snakker sammen om å være skeiv eller trans, og andre aspekter av livet.
Etter hvert som vi blir bedre kjent med de tre, dreier filmen stadig tydeligere mot Kris. Han blir inngangen til kunnskapen som formidles om det å være trans. Hans bakgrunn og oppvekst, øyeblikket da han fortalte moren at han ikke var en jente, men en gutt, og andre avgjørende hendelser i livet, får en sentral plass. Sindre og David trer mer i bakgrunnen, mens graviditeten og kroppen til Kris gradvis kommer i forgrunnen.
«Jeg er bare et menneske som har lyst på barn som alle andre», sier Kris i en scene i begynnelsen av filmen, og han fortsetter: «Og så har jeg tilfeldigvis en livmor jeg kan bruke.» Men det er slett ikke uten problemer å gjennomføre graviditeten for en transmann. Han har sterke oppfatninger om hva han vil. Han vil føde selv, og ikke ta keisersnitt. For at graviditeten skal gå bra, og fordi han har hatt en kjønnsbekreftende operasjon, må han imidlertid ta hormoner. Og da forandrer kroppen seg mer enn han ønsker. «Jeg kjenner at jeg blir annerledes», sier Kris, og irriterer seg over at hårveksten endres eller at han begynner å få antydning til pupper igjen.
På denne måten blir selve graviditeten og kroppen til Kris stadig viktigere i filmen, og familielivet mindre sentralt. Dette endrer seg etter at Kris har født en datter. Bekkenløsning og svangerskapsforgiftning er glemt, og alle samler seg om barnet. Nye utfordringer venter imidlertid, ikke minst fordi de tre har forskjellige holdninger til religion. Hverken David eller Sindre er religiøse, men Kris vil gjerne at barnet skal døpes, og han får sin vilje. Helt mot slutten av filmen samler alle seg i en stor dåpsfeiring.
«Har vi blitt normale?», spør Sindre forsiktig helt mot slutten. Kanskje fordi de nå snakker om alt det som folk flest snakker om og planlegger når man får barn. Men så kan Kris fortelle sine foreldre at det har lyktes ham i å bli gravid igjen.
Normbrytere
Den sentrale spenningen i Tre fedre finnes i samlivet mellom Kris, Sindre og David. De bryter normer ved å være skeive, og fordi Kris er trans blir bildet enda mer sammensatt. En familie på tre menn er dessuten uvanlig. En kort replikk fra David skjærer rett til kjernen og gir svar på spørsmål mange seere nok har: Han er skeiv og tiltrukket av menn, sier han, men oppdaget etter å ha møtt Kris at han «likte menn uavhengig av kjønnsorganer».
I et intervju i Rushprint har regissørene sagt at det var Kris, David og Sindre som tok kontakt og ønsket at det skulle lages en dokumentar om deres samliv og veien til fødselen. De ville bli sett og bidra til å synliggjøre livene til skeive og transpersoner, samtidig som de ønsket å bryte fordommer mot både skeive og transmenn. Selv om filmen observerer dem utenfra, og i et streit perspektiv, forteller de i stor grad sin egen historie.
Benestad og Hanssens film tar opp flere normbrudd, men gjør det på en både forsiktig og reflektert måte. Selv om de tre er normbrytere på flere måter, er de samtidig helt som folk flest – og det er denne spenningen som gir filmen ekstra kraft. De sitter i solen på terrassen og nyter en øl, pusser opp barneværelset og pusler med ulike ting. Svangerskapet til Kris ligner også de fleste andre graviditeter, med sine kroppslige utfordringer.
Men bare nesten. Han er tross alt mann, har foretatt kjønnsbekreftende operasjoner og behandling, og selv om han har en fungerende livmor er det mange utfordringer som må løses eller mestres på veien. Det skaper ekstra utfordringer for ham at kroppen hans blir mer og mer kvinnelig, ettersom han tross alt er transmann. Han er, som han selv sier: «En gravid mann med mye hormoner». På denne måten pendler filmen mellom å understreke det ukonvensjonelle, samtidig som de tre «normaliseres» og alminneliggjøres som helt vanlige folk.
Spenningen mellom annerledeshet og normbrudd på den ene siden, og ordinære liv og relasjoner på den andre, er fruktbar. Den vekker mange tanker og følelser. Ikke minst er filmens avsluttende diskusjoner – om religiøs tilknytning og spørsmålet om dåp – interessante. Noen har sikkert fordomsfulle forestillinger om både skeive og transpersoner, og de vil ha stor nytte av å se denne filmen. Samtidig gir den et sideblikk på «det vanlige», ved å vise hvor harmonisk forholdet mellom de tre samboerne er, og at de blir godtatt og elsket av sine familier.
Konfliktene i filmen utspiller seg mellom den personlige utopien – det kjærlighetsfulle, men uvanlige livet til Kris, David og Sindre – og storsamfunnets syn på skeive og transpersoner. Selv om hovedfokus ligger på familien, graviditeten og de nære relasjonene mellom de tre, finnes også et underliggende sinne i filmen. Dette er viktig både for å forstå de tre og for å gi perspektiv på det å være trans eller skeiv i dag.
Sosiale sammenhenger
Selv om flerpartnerskapet til Sindre, David og Kris framstår som en kjærlighetsfull og konfliktfri utopi, og selv om graviditeten til Kris får en lykkelig slutt når han føder en frisk datter, utvikler regissørene to konfliktlinjer i Tre fedre som blir en viktig bakgrunn til å forstå både familien og kjønnsperspektivene. Dette gir filmen også en avgjørende sosial og politisk dimensjon som styrker framstillingen av de tre og deres liv.
Handlingen starter tidlig i 2022, og terrorangrepet i Oslo i juni samme år gir en viktig bakgrunn. At mennesker kan bli utsatt for vold på grunn av skeivhet eller kjønnsidentitet, påvirker også de tre. Mange tror skeive er helt akseptert i Norge i dag, men hendelser som terrorangrepet minner om at skeive fortsatt kan oppleves som provokative og utsettes for mobbing og vold. Filmen gjør de tre til aktive deltakere i historien og understreker samtidig at trusler og vold fortsatt eksisterer.
Volden mot transpersoner blir særlig synlig gjennom Kris. «Folk stirrer», sier han om hvordan det er å gå på byen og være gravid mann, og han forteller også om en episode der han ble banket opp ute på byen som ung. Kris internaliserer typisk nok opplevelsene, og skylder på seg selv. På denne måten synliggjør filmen hvordan mange reagerer på diskriminering og vold ved å gi seg selv skylden for hva de er utsatt for.
Et annet viktig tema er Kris’ erfaring med medisinsk byråkrati. Hans søknad om pasientskadeerstatning etter kjønnsbekreftende operasjon på Rikshospitalet blir avslått, og dette blir et viktig tema. Historien til Kris, som handler om at inngrepet var større enn nødvendig, fordi sterilisering var en del av slik behandling, speiler en mangeårig konflikt mellom mange transpersoner og de aktuelle behandlingsstedene. Filmen viser en demonstrasjon hvor en taler forklarer hvordan mange pasientklager blir avvist som en «kampanje», og helt til slutt får vi også kontekst for avslaget Kris får.
Kris’ utfordringer med medisinsk byråkrati illustreres på flere måter, og også andre byråkratiske hindre rammer transpersoner. I en scene ringer han til et forsikringsselskap for å tegne graviditets- og spebarnsforsikring, men mannlig personnummer skaper nye problemer. Slik knyttes sosiale og samfunnsmessige problemer tett til de personlige utfordringene som filmen viser. Selv om fokuset ligger på flerpartnerskapet og forholdet mellom de tre og deres familier, slipper filmen ikke taket i de større sosiale spørsmålene.
Norsk transdokumentar
Tre fedre er den tredje store transdokumentaren laget i Norge, og sammen kan disse tre filmene fortelle mye om ulike innfallsvinkler og perspektiver på transtematikk. De to første helaftens dokumentarene som tok opp transspørsmål er svært forskjellige i stil og tilnærming, men har likevel noen likhetstrekk. Begge pendler mellom direkte observasjon, ulike intervjusituasjoner og dramatiseringer, og stilmessig ligger de langt fra denne.
I Alt om min far (2002) portretterte Even G. Benestad sin far, men filmen er også en familiehistorie og et selvportrett. Det er en film om kaotiske følelser, der både far og sønn forsøker å forstå hverandre, men der anklager ofte ligger like under overflaten. Evens far er Esben Benestad, som er mann og lege. Men Evens far er ikke bare mann. Hen er også Esther Pirelli. Helt siden barndommen har Esben hatt en drøm om at hen er ombord på en båt som Titanic, og føler at hen vil gå ned med båten fordi hen er mann. Innerst inne er hen også kvinne, liker å kle seg ut og være som en kvinne, og Even har store vanskeligheter med å forstå og akseptere at faren er transseksuell. «Pappa er ikke kvinne», sier han opprørt i en scene.
På den ene siden er Alt om min far historien om et uvanlig menneske, en person som både er mann og kvinne. Esben Esther Pirelli Benestad vil ikke bare bli forstått, akseptert og elsket som den hen er, med alle sine uvanlige sider, men vil også være en offentlig figur som både taler og synliggjør det uvanlige menneskets sak og posisjon overfor flertallets tyranni, som hen selv uttrykker det i filmen.
På den andre siden er Alt om min far et familiedrama, der både Benestad selv og hans søster opplever at både oppveksten og nåtiden er vanskelig. Even er redd for å miste sin far, fordi Esther i stadig større grad tar over for Esben, og han føler også at faren har opptrådt selvisk og ofret barna på selvrealiseringens alter. I en av de aller siste scenene i filmen, når følelsene koker over, anklager Even sin far for å tenke for mye på seg selv og for lite på ham og søsteren. «Kunne du ikke ventet litt», sier han opprørt til faren. Han kan ikke akseptere fullt ut det som skjer med faren og at hen står fram mer og mer i offentligheten som kvinne.
Alt om min far vekket berettiget oppsikt da den kom på kino, og filmen fikk en rekke priser, ikke minst Amandaprisen for beste kinofilm i 2002. Filmen tok opp transspørsmål i en tid da dette var lite synlig i offentligheten, og Even B. Benestad utforsket det private og det personlige med en intens og nærgående fortelling, som både var intim, full av kaotiske følelser og uavklarte konflikter.
I 2005 kom en annen film som også tok opp spørsmål omkring det å være transperson. 100 % menneske av Trond Winterkjær og Jan Dalchow er en dokumentar som skildrer det å være trans fra innsiden. En film som helt og holdent skildrer det å være trans og det å skifte kjønn fra innsiden.
Utgangspunktet til regissørene var opprinnelig noe som skulle bli en opplysningsvideo laget av Landsforeningen for transseksuelle, som både skulle kunne brukes i helsetjenesten og i skolesammenheng, men som i tillegg kunne være viktig i forbindelse med lobbyvirksomhet for transpersoners rettigheter. Unge Monica gikk med på å delta i filmen, og hun begynte å lage en videodagbok.
Landsforeningen for transseksuelle måtte til slutt gi opp finansieringsarbeidet, men Trond Winterkjær og Jan Dalchow ble så imponerte over videoopptakene til Monica at de søkte om støtte til en helaftens dokumentarfilm. Da finansieringen var på plass i 2003 hadde Monica filmet seg selv i et og et halvt år. I april 2002 hadde hun fått kirurgisk korrigert kroppen sin slik at den passet med hennes egentlige kjønn, og Morten ble til Monica.
Videodagboken, med opptak fra seks måneder før og et år etter operasjonen, utgjør hovedmaterialet i 100 % menneske, men regissørene supplerte dette unike stoffet med scener der vi ser Monica snakke med sin mor og venner, samt med oppfinnsomme dramatiseringer som både gir oss innblikk i hendelser fra fortiden og Monicas indre verden.
Ytterligere en film som kan nevnes i denne forbindelsen er Steffan Strandbergs timeslange 7. himmel (2003), et originalt portrett av den hemmelighetsfulle, abstrakte ekspresjonistiske maleren Tatjana Lars Kristian Guldbrandsen (1931-2005). Han var transperson, og i Strandbergs film har han tatt identiteten til en liten jente, men selv om skildringen også er interessant, er det i mindre grad enn transdokumentar enn Alt om min far og 100 % menneske. Strandberg lagde først og fremst et kunstnerportrett, om et menneske som iscenesetter sitt liv som om det var et kunstverk, med transtematikken som noe underordnet.
I alle de tre helaftens dokumentarfilmene (Tre fedre, Alt om min far og 100% menneske) kommer vi tett inn på transpersoner, og ulike intime og kroppslige sider ved transidentitet framheves. Tre fedre er også en film om en uvanlig kropp, og hvordan myndigheter og medisinsk byråkrati oppfatter kroppen til Kris. Den navigerer mellom det vanlige og det uvanlige, det hverdagslige og det spektakulære, på en annen måte enn Alt om min far og 100 % menneske. Ikke minst gjennom stil og form.
Forsiktig nærvær
Noe av det som gjør Tre fedre så vellykket, er hvordan Benestad og Hanssen framstiller Kris, Sindre og David. I et intervju i Rushprint har de pekt på at det var viktig å vise at det er noen som ser på de tre, og ikke gi illusjonen av et usynlig, fraværende filmteam. De ønsket å bryte med et strengt observasjonelt stilideal.
Helt fra begynnelsen blir vi oppmerksomme på at filmskaperne former materialet. De tre mennene snakker direkte til dem, forklarer og kommenterer, og vi hører Benestads stemme under gynekologbesøket, der han nøye velger kameravinkel for å framstille Kris verdig. Små kommentarer på lydsporet gjør mange scener til maskerte intervjuer, et etisk og bevisst valg som minner oss om at noen filmer og former fortellingen, uten å bli påtrengende. Benestad og Hanssen forblir i bakgrunnen, men skaper hele tiden fortellingen.
Det forsiktige nærværet er avgjørende, og skiller Tre fedre fra både Alt om min far og 100 % menneske. Selv om spesielt Winterkjær og Dalchows film virkelig var vellykket, er den dessverre langt på vei glemt i dag. Benestad og Hanssens nye film unngår store dramatiseringer eller fiktive scener, og holder seg til det som faktisk ble fanget på kamera. Den er enklere formmessig, men ikke mindre vellykket. Musikkbruken er nedtonet, og innklippsbilder av natur eller objekter bidrar til rolig rytme og understreker de tette, intime nærbildene av hovedpersonene.
Disse intime bildene suppleres av nærbilder av objekter eller natur når Kris forteller om brorens død eller det å fortelle moren at han egentlig var gutt. Eksempelvis brukes bilder av kokende vann i en tekopp eller ultranære bilder av en glødende sigarettspiss, som holder oss inne i fortellingen uten å distrahere, samtidig som det nære perspektivet og den intime settingen beholdes.
Filmskapernes forsiktige nærvær og respektfulle bruk av bilder illustrerer at less is more. Både Alt om min far og 100 % menneske er gode og originale filmer, med Winterkjær og Dalchows musikalinnslag som uttrykker Monicas subjektivitet og utvikling. Tre fedre viser at nøkterne, sobere og forsiktige stilvalg også kan løfte materialet og skape verdige menneskeskildringer.
Stillferdig portrett
I all sin stillferdighet er Tre fedre en viktig film. Mens Alt om min far handlet om selvrealisasjon og konsekvensene for familie og barn, skildrer denne tre menn som bare er. Kris, David og Sindre elsker hverandre, og angrer ikke på å ha levd sammen. Livsbejaende og ekte framstår de, samtidig som Even G. Benestad og August B. Hanssen viser en respektfull nærhet til dem.
Selv om filmen har en sosial og samfunnsmessig dimensjon som synliggjør problemer transpersoner og skeive fortsatt møter, er det familielivet og relasjonene mellom de tre som står sterkest. De viser tydelig at kjernefamilien kan utvides, og at skeive og transpersoner først og fremst er mennesker som alle andre. Samtidig minner filmen oss om at kampen for likeverd langt fra er vunnet, og at full aksept i storsamfunnet fortsatt er et stykke unna.
I dokumentaren Disclosure (Sam Feder, 2020) slår transregissør Yance Ford fast: «Vi kan ikke bli et bedre samfunn før vi ser dette bedre samfunnet.» Tre fedre gjør nettopp dette ved å skildre Kris, David og Sindre på en nyansert, fordomsfri måte, og gir en rik og øm fremstilling av skeiv og trans identitet.
Gjennom bildet av flerpartnerskapet til de tre, og måten deres storfamilier betingelsesløst aksepterer hvem de er, ser vi imidlertid også et bedre samfunn ta form. Det er et samfunn bygget på respekt, kjærlighet og ømhet. Tre fedre blir dermed noe mer enn bare en skildring av en familie som er helt vanlig og samtidig uvanlig.
Filmen utgjør en nødvendig utopi, et ønske om et bedre samfunn der vi behandler folk med større verdighet. Tre fedre har en tydelig misjon, og fortjener å bli sett av et stort publikum.
