Uten forvarsel ble vår kjære venn og kollega Søren Birkvad revet bort fra livet natt til fredag 6. august, bare 66 år gammel. Med det har den norske filmoffentligheten mistet én av sine mest profilerte stemmer. Han vil bli dypt savnet.
Søren Birkvad ble født på Bornholm i 1955. Han studerte etter hvert litteratur og filmvitenskap ved Københavns universitet, og jobbet etter endt utdanning både ved universitetet og ved Lolland Højskole frem til 1991. Året etter flyttet han med sin lille familie til Norge, da han ble tilbudt stilling ved det den gang nyopprettede studiet i filmvitenskap ved Høgskolen i Lillehammer. Der ble han værende resten av sin yrkeskarriere, de siste årene som professor.
Som forsker var Søren Birkvad bredt anlagt. Han beskjeftiget seg blant annet med dansk og internasjonal filmhistorie, filmteoretiske emner, og ikke minst spørsmål som åpnet for undersøkelser omkring filmens plass i, og forhold til, kulturen og samfunnet den var en del av. Fellesnevneren for mange av arbeidene hans var nettopp å søke innsikt i hva filmene kunne fortelle – om oss som mennesker, om vår kollektive mentalitet, om samfunnet til gitte tider i historien, med mer.
Hans siste bok, Da dyden gik amok (2020), er for eksempel en historisk gjennomgang av hvordan dansk film har fremstilt og tematisert sex og kjærlighet. Ved å analysere enkeltverker, avtegnet han en historisk utvikling omkring seksualitetens former i det danske samfunnet. Utover dette har særlig dokumentaren stått sentralt i hans forfatterskap, med et annet hovedverk, Den klassiske dokumentarfilm (2014), som det det fremste eksempelet.
For Søren var arbeidet en livsstil. Han var fagmann til fingerspissene, ikke bare i den forstand at alt han foretok seg var grundig forberedt, men ved å ta sitt fagfelt på alvor og utvise en yrkesstolthet mang en humanist ville ha misunt ham. Søren var opptatt av hvordan det å engasjere seg i, reflektere rundt og ikke minst samtale omkring film og andre kulturuttrykk har en allmenndannende kvalitet. Som forsker og foreleser demonstrerte han samtidig hvordan en vitenskapelig tilnærming til film krevde noe mer og annet: systematisk omgang med empirien, metodisk stringens, et skarpt og godt utviklet analytisk blikk, og ikke minst en solid historisk oversikt. Sørens intellektuelle kapasitet og faglige bredde var enestående, og en uvurderlig ressurs for det filmvitenskapelige miljøet i Norge.
Søren holdt den humanistiske fanen høyt, og brydde seg lite om universitetssektorens fokus på tellekanter, men publiserte bredt og i en rekke formater. Som forsker foretrakk han å utfolde seg, helst i bokform. Han ville til bunns i tingene, og det resulterte ofte i svært omfangsrike utgivelser – sprenglærde og grundige, men aldri overlessede. Motsatt mestret han også kortere tekster, som filmanmeldelser og analyser for Montages, avis- og tidsskriftartikler, og ikke minst essays, som han jevnlig skrev for Morgenbladet. Her kunne han gjerne underholde sine lesere med sitt danske skråblikk på Norge og norsk kultur – på én gang kostelig og tankevekkende lesning.
Søren hadde en forrykende penn. Setningene hans var tettpakket med mening og innsikt, formidlet i en elegant og ikke sjelden retorisk og morsom språkdrakt. Presist, uten ordgyteri, men likevel virtuost. Han la arbeid i det å skrive – noen ganger kunne han slåss hele dagen med én setning for å få den helt riktig.
Aldri har vi møtt noen med større formidlingsevne. Sørens forelesninger var legendariske, og har inspirert flere generasjoner studenter. Med en unik evne til å forenkle det kompliserte uten å banalisere, bruke humor som en del av sin pedagogikk, skape entusiasme og kickstarte diskusjoner, klarte han å få selv de minst interesserte til å våkne. Stemmen, mimikken, de varme øynene; Søren hadde en superstjernelignende karisma som også ble lagt merke til utenfor høgskolen. Han var en populær gjesteforeleser ved andre utdanningsinstitusjoner, og en attraktiv formidler i offentligheten, der han gjerne tok på seg oppdrag for kinoer, cinemateker, biblioteker, litteraturhus og festivaler.
Som samarbeidspartner skjenket Søren generøst av egen kunnskap, samtidig som han utviste stor tillit til andres kompetanse og vurderinger. Han hadde en beundringsverdig evne til å se kolleger og studenters kvaliteter, og løftet sine samtalepartnere. Han trivdes godt i eget selskap, med sine forskningsprosjekter eller ute på reise. Samtidig var han svært sosial og initiativrik, og ble et naturlig midtpunkt og en entertainer i slike sammenhenger. Alle som kjente Søren vil savne å ha ham ved bordet.
Vi lyser fred over Søren Birkvads minne. Våre varmeste tanker går til hans to barn, Ida og Simon, og til hans kjæreste Sys og hennes sønn Rumle.
Jo Sondre Moseng, instituttleder for TV-skolen/Høgskolen i Innlandet
Lars Ole Kristiansen, redaktør, Montages