Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Henri-Georges Clouzots Fryktens lønn (1953) vises torsdag 30. januar – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek.

*

På knusktørr sand i en avsidesliggende latinamerikansk landsby kjemper noen kakerlakker for livet. De er bundet til tråder, som marionetter i en lek, og pirkes ufølsomt på med en pinne av gutten som har satt opp kappestriden.

Med denne korte, lille scenen, som i all sin enkelhet setter tonen for dødsrittet som skal følge, åpner Henri-Georges Clouzots nådeløst neglbitende gjennombruddsfilm Fryktens lønn («Le salaire de la peur», 1953), et eksistensielt spenningsdrama som i sin tid vant Gullpalmen i Cannes (den gang riktignok bare kalt Grand Prix) og ble en publikumsvinner på kino i flere europeiske land.

Etter hvert som makroperspektivet i åpningsekvensen utvides til å presentere gater og bygninger og øvrige omgivelser, forstår vi at dette er et fattig, bortgjemt hjørne av en forbitret by i et ugjestmildt, ikke-navngitt land. Barna driver gatelangs, en gribb nipper vann fra en sølepytt og en mann kaster stein på en klynkende gatehund. Velkommen til feriekatalogenes vrengebilde. Verre skal det bli.

Det er tidlig på 1950-tallet, Andre verdenskrig har gått over i historiebøkene og desillusjonen har erstattet frihetsfølelsen på et sted som dette – der utviklingen har latt vente på seg, og fallgruvene er mange. Både krigens vinnere og tapere står på terskelen til nye muligheter, dog med ulike utgangspunkt. Et amerikansk oljeselskap har rykket inn i landet for å utvinne naturressursene, koste hva det koste vil, og for en broket gruppe mennesker vi er på vei til å bli kjent med, men ennå ikke helt kan plassere, blir markedskreftenes tilstedeværelse det eneste håpet om forandring.

Vi introduseres først for filmens rollegalleri gjennom en lang rekke stemningsskapende (men udramatiske) scener, der små relasjoner etableres og noe informasjon legges frem, før plottets første sentrale hendelse inntreffer etter en drøy halvtime, når en katastrofal ulykke setter en oljebrønn i brann, og den lokale ledelsen hos Southern Oil Company innser at de vil trenge gode hjelpere – helst også risikovillige – til å tette lekkasjen og slukke brannen med eksplosiver.

Utlysningen om en stor belønning til sjåfører som er villige til å frakte hundrevis av kanner livsfarlig nitroglyserin over fjellet frem til ulykkesstedet ($2000 til hver mann som lykkes [ca. $20,000 i dag]) tiltrekker seg de fleste av stedets streifarbeidere. Og når de fire utvalgte endelig setter avgårde i to lastebiler, har filmen vart i en time. I de resterende 90 minuttene følger vi den ulidelig spennende og dramatiske kjøreturen som Mario (Yves Montand), Jo (Charles Vanel), Luigi (Folco Lulli), and Bimba (Peter Van Eyck) legger ut på mot målet, og i andre halvdel viser Fryktens lønn seg (endelig) som nettopp den uutholdelig spennende actionklassikeren den er.

Filmen er en adaptasjon av Georges Arnauds roman Le salaire de la peur fra 1950, som var inspirert av forfatterens egne eventyr på reise i Latin-Amerika i årene etter Andre verdenskrig. Så den nesten fatalistiske resignasjonen som gjennomsyrer fortellingen i Fryktens lønn er etter alle solemerker også å finne også i kildematerialet, men filmens tematikk og pessimistiske blikk på menneskeheten blir av mange tilskrevet Clouzot og erfaringene fra hans egen livshistorie. Etter å ha kommet godt i gang karrieren som manusforfatter i tidlig på 1930-tallet, ble han i 1935 rammet av tuberkulose og tilbragte de fem neste årene på et sanatorium i Sveits, lenket til sykesengen.

Krigen hadde lagt Europa under et mørkt teppe innen Clouzot hadde blitt frisk nok til å returnere til hverdagen hjemme i Frankrike. Under sykeoppholdet hadde han lest tusenvis av bøker og observert ulike mennesker fra alle livets kår, og nå ville han virkeliggjøre regissørdrømmen som hadde ligget brakk. Men under nazistenes okkupasjon av Frankrike var også de fleste relevante produksjonsselskaper stengt eller overtatt av tyskerne, så det naziledede Continental Films ble stående igjen som senteret for produksjon av film. Clouzot var ikke komfortabel med dette, men ble etter hvert hyret inn av dem som forfatter, og regisserte deretter både spillefilmdebuten The Murderer Lives at Number 21 (1942) og Le corbeau (1943).

Allerede i førstnevnte snek Clouzot inn små stikk til okkupasjonsmakten, men filmen var et ufarlig mordmysterium som ble godt likt og en suksess på kino. Med sistnevnte svingte pendelen motsatt vei, da Clouzot dro frem sin signaturpessimisme og skarpe blikk for usympatisk menneskelig adferd (som står så sentralt i Fryktens lønn). Le corbeau er en film så kritisk og besk mot gruppementalitet, konformisme og illojalitet at han provoserte folk på alle fronter. At både de venstreradikale og fascistene (og den katolske kirken) følte seg så truffet av Le corbeau, resulterte først i at Clouzot fikk sparken fra Continental Films, i praksis et yrkesforbud, og da krigen var over ble han suspendert i to år til – som straff for å ha jobbet for nazistene. En ny ufrivillig pause rammet altså Clouzots filmkunstneriske virke, og selv om oppfatningen av at Clouzot hadde samarbeidet med nazistene ikke var delt av alle (han fikk støtteerklæringer av folk som Jean Cocteau, René Clair, Marcel Carné og Jean-Paul Sartre), skulle dette inntrykket prege ham resten av karrieren.

Så når man ser Fryktens lønn fungerer Clouzots livshistorie som et utmerket prisme å lese filmen gjennom. Hans manglende tro på menneskets egenskaper og desillusjonerte ideer om makten som rår over enkeltindividet, gjennomsyrer filosofien bak valgene som tas og handlingen som utspiller seg. Fryktens lønn blir dermed en flersidig film, som både kan leses som en retorisk, tematisk allegori, men også oppleves som en klokkeren narrativ spenningsreise – pur underholdning.

Det er de to lastebilene med nitroglyserin som gjør det. Ideen er så banal og så genial på én og samme tid, og når filmen først setter actionplottet i gang midtveis viser Clouzot raskt hvilken virtuos og presis filmskaper han er. Fryktens lønn har mange likhetstrekk med hva Christopher Nolan får til i sine beste filmer; en slags klarsynsaction – der kameraet alltid står på rett sted, klippene alltid treffer perfekt og en kompleks fortelling til slutt blir lett å forstå.

Fryktens lønn og Inception (2010) er de to filmene som sammenfaller best, på tross av sin ulikhet i størrelse. Begge fortellingene konsentrerer seg rundt en gruppe løsrevne typer som tar på seg et risikofylt oppdrag, der den viktigste premien for hovedpersonen er «a ticket home». (Yves Montands Mario tvilholder på Paris-metrobilletten sin helt til det siste, Leonardo DiCaprios Cobb vil forsikre seg om hjemkomstens autentisitet, når han spinner snurrebassen en siste gang.)

Både Clouzot og Nolan gjør bruk av et spenningsplott og actionsjangerens iboende, inviterende kinetikk for å trekke oss inn og skape en medrivende kinoopplevelse, men også for å formidle en dypere og mer emosjonell tematikk – en slags narrativ trojansk hest. Og selv om Nolan etterlater oss med et slags håp på slutten av Inception, er de to filmene dypt pessisimistiske i hvordan de skildrer sine mennesker «på streif» gjennom en ubønnhørlig tilværelse.

Nolan evner nok i større grad enn Clouzot å vekke følelser hos sitt publikum (han har jo alltids Hans Zimmer i bakhånd, hvis en scene behøver det). Fryktens lønn er nesten urovekkende distansert til sin hyperspennende historie, men nettopp fordi Armand Thirards kamera aldri inntar et subjektivt perspektiv blir resultatet da også at vi ser alle menneskene like tydelig. Hver figur står klart for oss. Og siden Clouzots fatalisme etter hvert smitter over på publikum, utstyrer denne distansen oss med samme kjølige blikk – til slutt forventer vi at hvilken som helst rollefigur kan gå i lufta, når som helst.

Frykten fester seg, og slik lander Clouzot budskapet om at livets lønn er en sårbar valuta. Hans ironiske sans dynker i så måte filmens siste bilde såpass at man nesten må flire, selv om Fryktens lønn hele veien har varslet det – at vi ikke er mer verdt enn kakerlakkene, der de kjemper for livet, i hver sin tynne tråd.