Tidligere i år ble Montages tildelt Budbringeren, Norsk filmkritikerlags hederspris for formidling. For litt over to uker siden feiret vi 10-årsjubileum i forbindelse med Oslo Pix, på Vega Scene i Oslo. Men var det egentlig et gravøl? Norsk filminstitutt har foreslått å kutte tilskudd til utgivelser overfor Kulturdepartementet, og henviser søkerne til Kulturrådet. Dette kan i ytterste konsekvens føre til at Montages må avvikles.
Blant de mange tilskuddspottene styret hos Norsk filminstitutt foreslår avviklet, finner vi tilskudd til utgivelser, tidligere omtalt som «nasjonale profileringstiltak». Sistnevnte har vært Montages sin viktigste finansieringskilde og selve årsaken til vår uavhengighet.
Felles for de mange ordningene direktør Sindre Gulvog foreslår fjernet overfor Kulturdepartementet, er at de har vært der for å skape et dynamisk fagmiljø. De vedrører kompetansebygging, økt kunnskap om og interesse for film.
Det er særlig de unge eller uetablerte filmskaperne dette går utover. Muligheten for å søke om deltagelse på kurs og filmfestivaler, er vesentlig i en formativ fase. Å kunne lese Montages og lytte til podkasten Filmfrelst vet vi har vært til stor inspirasjon for en hel generasjon norske filmarbeidere. Å diskutere bransjens muligheter og utfordringer på en konstruktiv måte i Rushprint, er en viktig ventil for alle som bærer på forskjellige tanker og ideer om hva norsk film kan eller bør være.
Sammen med andre tidsskrift, festivaler, cinemateker, engasjerte kinosjefer og cineaster rundt omkring i landet har Montages mobilisert og arbeidet hardt for å styrke filmkulturen i Norge. En kultur som for bare ti år siden føltes vesentlig mindre potent. De positive resultatene av utviklingen ser vi allerede: De nye stemmene som skal definere norsk film i årene fremover våger mer, virker mer opptatt av å undersøke randsonene av film som kunstuttrykk, teste grenser, være ambisiøse og inspirerte av alt som rører seg omkring ute i det internasjonale filmlandskapet.
Støtteordningene som foreslås fjernet er ikke minst et av de viktigste tiltakene for å sikre diversitet (alder, kjønn, etnisitet) i den norske filmbransjen, ettersom flere av disse primært henvender seg til dem som ikke har et massivt kontaktnett fra før av – som står utenfor etablerte kretser. Tidsskriftenes bidrag til «demokratiseringen» av bransjen er også betydelig. Montages har hele tiden arbeidet målrettet mot å viske ut grensene mellom den produserende og den formidlende delen av filmbransjen, det kunstige skillet mellom bransjen og akademia, og ikke minst avstanden mellom bransjen og publikum.
Forslaget om å avvikle NFI: LAB (med sine seminarer og kompetansetiltak), tilskudd til enkeltpersoner (bl.a. kurs og festivalreiser), effektivisere Cinematekets kinodrift og kutte bevilgningen til tidsskrift med mer står stikk i strid med instituttets handlingsplaner og strategier, slik de fremstår utad. NFI skal være et kompetanseorgan for hele bransjen – både den produserende og formidlende delen – ikke bare en «sparegris» for produksjon av film og fjernsyn.
Etter at riksrevisjonen besøkte NFI, fikk institusjonen mye kritikk for å ikke være effektiv nok. Og det er den kontroversielle ABE-reformen som nå rammer der den virkelig ikke burde. Det er ikke noe negativt ved å sikre at et forvaltningsorgan behandler søknader og distribuerer midler på en enklere måte. Det er imidlertid noe ganske annet å både avskjedige verdifull fagkompetanse og fjerne viktige støttefunksjoner. «Løsningen» er mildt sagt kritikkverdig, en slags kynisk double bill, kuratert av noen som åpenbart ikke har kunnskap om konsekvensene.
Og hva er det å spare, egentlig? Ser man på potten nasjonale profileringstiltak, som sikrer bl.a. Montages sin eksistens, er den svært liten. Til sammen mottar alle tidsskriftene som får bevilgning under én million. I fjor var det åtte søknader. Man kan selv forestille seg hvor liten tid behandlingen av disse tar, målt opp mot mange andre arbeidsoppgaver.
Hvis Kulturdepartementet velger å gi grønt lys til NFI-styrets forslag, vil skadene være uopprettelige. Det har tatt hundretusenvis arbeidstimer og gode krefter å bygge opp og vedlikeholde et prosjekt som Montages over ti år, og den største motivasjonen for alle involverte er at det skal vokse, bygge muskulatur, og sakte men skråsikkert gjøre norsk filmkultur sterkere. Montages har utvilsomt blitt en stemme den norske filmoffentligheten regner med og tar i bruk. Uten NFIs støttemidler, vil det ikke være mulig å fortsette driften av Montages, og det er vanskelig å se for seg at noe lignende kan oppstå i fremtiden, uten NFI i ryggen. Hadde det ikke vært for denne støtteordningen, ville aldri Montages skutt fart og blitt hva det er i dag.
Rushprint rapporterer at NFI ønsker å flytte midlene fra potten over til Kulturrådet, slik at man kan søke penger til «utgivelser» der. Det er vanskelig å se for seg at dette faktisk blir tilfellet, at midlene øremerkes filmformidling og ikke bres tynt utover – at nye søknadsbehandlere føler et ansvar for å holde ved like det NFI har bygget opp. Se bare på hva som skjedde med Blått lerret: Dette tilsynelatende umistelige arrangementet, som i en årrekke ble arrangert av filminstituttet, ble i fjor lagt ned, med ønske om at Kulturrådet skulle ta ansvar for å sikre videre drift. På tross av disse lovnadene, ble tilskuddene altfor lave, og resultatet er at Blått lerret ennå ikke har gjenoppstått.
Hvordan skal norske filmskapere utvikle seg uten faglig påfyll? Hvem skal sikre rekrutteringen til fremtidens filmkultur om det ikke finnes formidling? Hvem skal garantere at flere unge blir så interesserte i film at de bor på kino og selv vil fortelle historier med bilder og lyd? Hvem skal sørge for å løpende preservere den norske filmhistorien og sikre et langt liv for produksjonene? Hvem skal ta ansvar for de kritiske samtalene som sikrer at norsk film er i bevegelse?
Underskogen i norsk filmkultur står i brann. Vil Kulturdepartementet forstå hvorfor de er nødt til å slukke den?