Mektige menn i lukkede rom: Dr. Strangelove

Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Stanley Kubricks Dr. Strangelove (1964) vises fra og med torsdag 16. mai – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek.

*

Stanley Kubricks Dr. Strangelove or: How I Learned to Stop Worrying and Love the Bomb (1964) er en tankevekkende og stadig relevant satire om noe av det verste som kan skje. I løpet av en og en halv time stifter man bekjentskap med de merkeligste personligheter som de facto styrer amerikansk utenriks- og militærpolitikk, med atomknappen nært til hånds.

Filmen er en adaptasjon av boken Red Alert, også utgitt som Two Hours to Doom (1958), skrevet av Peter George, en britisk Royal Air Force-mann. Regissør Stanley Kubrick var, som mange andre under den kalde krigen, nervøs for at opprustningskappløpet skulle ende i katastrofe, og fikk utløp for tankene sine ved å lage Dr. Strangelove.

Dr. Strangelove utspiller seg i all hovedsak på tre steder: en flybase, ombord på et fly og I Pentagon. Rollefigurene som oppholder seg innendørs har sjelden tilgang til å se ut på verden de skal vokte over, hvilket skaper en følelse av at de er innelukket, avsondret, separert fra omverden både fysisk og mentalt. Jack D. Ripper (Sterling Hayden) har vindu på kontoret sitt, men derfra ser han kun utover flybasen med militærstyrker, uten sivile, og mesteparten av tiden har han trukket ned persiennene. De som sitter i krigsrommet i Pentagon er omringet av vegger, og ettersom sollyset ikke slipper til fremstår scenene herfra påfallende stiliserte; situasjonene som utspiller seg i rommet får et kunstig, iscenesatt preg.

Dr. Strangelove inneholder flere dokumentarlignende scener, men i disse glimrer militære eller politiske ledere med sitt fravær. Jeg tenker for eksempel på scenen med skytingen på militærbasen; når vi ser soldatene i kamp er kameraet ustødig, som for å signalisere noe autentisk og levende. I begynnelsen av filmen hører vi en stemme som forteller seerne om dommedagsmaskinen. Vedkommende varsler at ledere i vesten har hørt rykter om denne, men senere skjønner vi at den amerikanske presidenten slett ikke kjenner til oppfinnelsen. Som tilskuere sitter vi med mer informasjon enn maktpersonene som skal ta historisk viktige valg – hvilket naturligvis pensler Kubricks satire med et tykt lag av ironi. Filmen skildrer en verden med enorme avstander – mellom land, kulturer, mennesker – der ingen egentlig har noe ansvar utover å unngå verste mulige utfall.

Sivile ser vi aldri. Selv den dokumentariske kampscenen utspiller seg på en militærbase med soldater. Landskapet man ser fra flyet har ingen hus og ingen mennesker før helt mot slutten, når de nærmer seg mulige mål. Myndighetene kan ikke se folket de representerer, ikke engang i det fjerne.

Navnene til politikerne og de militære er absurde og understreker hva slags typer de er: Premier Kissoff i Russland er en mann som må overbevises om alvoret og Major Kong (Slim Pickens) får en til å tenke på King Kong som skaper kaos, og Dr. Strangelove (Peter Sellers), eller Merkwunderichliebe som han het før han kom til Amerika, har mildt sagt spesielle ideer. Samtalene mellom President Merkin Muffley (Sellers) og General Turgidson (George C. Scott) avslører at det finnes metoder for å hindre at mentalt ustabile personer som Jack D. Ripper tildeles maktposisjoner, men at rutinene har sviktet.

Jack D. Ripper deler navn med den infamøse seriemorderen Jack the Ripper som drepte og mutilerte kvinner i London på slutten av 1800-tallet, og koblingen er langt fra tilfeldig. 1960-tallsversjonen misliker nemlig også kvinner. Når Ripper forteller sin Executive Officer, Group Captain Lionel Mandrake (Sellers), om hvorfor han har igangsatt atomkrigen, begynner det med en konspirasjonsteori om kontaminert vann og russere, før det til slutt handler om kvinners «vampyriske» egenskaper:

«Well, I first became aware of it, Mandrake, during the physical act of love. Yes, a profound sense of fatigue, a feeling of emptiness followed. Luckily, I was able to interpret these feelings correctly. Loss of essence. I can assure you it has not recurred, Mandrake. Women sense my power and they seek the life essence. I do not avoid women, Mandrake. […] But I do deny them my essence.»

Det som først er en maktkamp mellom to nasjoner og ideologier, ender altså opp med å handle om menn og kvinner. Rippers idéer er paranoide; han har tydeligvis vanskelig for å skille sine personlige problemer med kvinner fra de han har med kommunister. I en film der man bare ser én kvinne – elskerinnen til General Turgidson, som dessuten er Playboymodell – fremstår det mildt sagt komisk at kvinner skal anses som den store faren i Amerika.

Usikkerheten rundt det uvisse, det man ikke ser eller forstår, skaper knutene på tråden i Dr. Strangelove, og Kubrick antyder en endring i relasjonsdynamikken mellom menn og kvinner. General Turgidson blir oppringt av sin elskerinne mens han sitter i krigsrommet, som vil dobbeltsjekke at han verdsetter henne, og den russiske ambassadøren forsøker å unnskylde deres bidrag til atomkappløpet med at de var nødt til å endre kurs fordi «our people grumbled for more nylons and washing machines». Sekstitallets kvinner forsøker tydeligvis å bli hørt og inkludert i samfunnet på begge sider av Atlanteren.

I en film som er kjent for den åpenbare kritikken av atomkappløpet mellom stormaktene på sekstitallet, er det interessant å notere at kjønnskampen også er et sentralt, om enn underliggende, motiv. At Ripper igangsetter jordens undergang på grunn av hans frykt for alt som er annerledes – hans isolasjon og «smittevern» – peker frem mot aktuelle problemstillinger i vår egen samtid.

Mot slutten av Dr. Strangelove sitter man igjen med følelsen av en aldeles absurd og utenkelig situasjon, men historien er basert på situasjoner som i teorien kunne oppstått – for eksempel at andre enn presidenten var i stand til å gi ordre om å slippe atombomber. Opprustningskappløpet stod på alle måter i fare for å miste bakkekontakten.

Med Dr. Strangelove viser Stanley Kubrick hva som kan skje hvis ustabile, upålitelige mennesker med for lite kunnskap får for mye makt mellom hendene – en situasjon vi kan nikke gjenkjennende til, all den tid Donald Trump er president i USA og med Kim Jong-un i Nord-Korea.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="https://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>