I forbindelse med Oslo Pride denne uken arrangerer festivalen Oslo/Fusion Skeiv weekend på Cinemateket, med filmer filmer som skildrer LHBTIQ-personer og -miljøer verden rundt, eller som på annen måte kan knyttes til skeiv tematikk.
*
Jeg har alltid vært trukket mot rollefigurer og filmer som er flamboyante og fargerike. Alt som er pastisj eller camp er gøy og får hjertet mitt til å dunke ekstra raskt og smilet mitt til å bli ekstra bredt.
Filmer om og med drag queens står naturligvis i en særstilling. Men i takt med at jeg har fått innsikt i drag som kunstuttrykk og underholdningsform, opplever jeg representasjonene i mainstream-filmen som problematiske; fremstillingen er i beste fall reduksjonistisk, i verste fall rett og slett fornærmende.
Om man utelukkende baserer sin kunnskap om drag queens på det man har sett på lerretet eller skjermen, risikerer man å sitte inne med en del feilinformasjon. I Hollywood-film er drag queens typisk sett fremstilt som transpersoner som ennå ikke har råd eller mulighet til å gjennomføre kjønnskorrigerende operasjon eller hormonbehandling, eller heterofile menn som må gjemme seg eller lure noen, slik at transformasjonen til «kvinne» blir et komisk element i fortellingen.
Sistnevnte kategori er svært utbredt og innbefatter klassikere som Mrs. Doubtfire (1993), Some like it Hot (1959) og Tootsie (1982). Selv om enkelte typer drag har et komisk element ved seg, handler uttrykket om veldig mye mer enn en mann i kjole og hvor latterlig dette skal fremstå for «oss andre».
Latterliggjøring av ambiguøs kjønnsrepresentasjon og seksualitet har vært en tendens som daterer seg tilbake til filmhistoriens spede start (Vito Russos bok The Celluloid Closet er en ypperlig innføring i skeive rollefigurer på film fra rundt 1910-1980). Det faktum at lek med kjønn og drag er et fascinerende kunstuttrykk får sjelden oppmerksomhet, og publikum undervurderes; man antar den gjengse tilskuer ikke vil håndtere en rollefigur som både er det ene og det andre.
Kanskje er det enklere å forholde seg til en rollefigur med én persona, som ikke som bytter mellom å være butch og femme, men i 2016 bør et moderne kinopublikum være i stand til å følge med i svingene.
I min research er det en tendens at drag queens er homofile menn som inntar sin kvinnelige persona og alter ego på scenen, men ikke i dagliglivet. Hvor ofte ser du en drag queen kjøpe melk før klokka tolv? Ikke mange, og årsaken er at drag for de aller fleste hører hjemme på scenen etter solnedgang.
Dessuten er det sjeldent at menn som gjør drag egentlig vil bli kvinner. Det finnes naturligvis unntak, men hovedsakelig er en drag queen en som er veldig fornøyd med å være det kjønnet vedkommende ble født med. Altså må man skille mellom personen og artisten.
*
Videre i denne artikkelen vil jeg kikke på fire mainstream-filmer om drag queens for å avdekke hvordan representasjonen står i relasjon til virkeligheten.
Joel Schumachers Flawless (1999) var en film jeg møtte med store forventninger. Avdøde Phillip Seymour Hoffman spiller en drag queen som hater verden; Robert DeNiro opptrer som hans nabo, en superkonservativ eks-purk som ble rammet av slag og strever med å få tilbake verdigheten og selvtilliten. Premisset er en typisk odd couple-fortelling hvor de to blir usannsynlige venner og støttespillere.
Schumacher har noen hits and misses – for å si det mildt – så kanskje burde jeg stålsatt meg for skuffelsen i forkant. Den ellers så fantastiske Hoffmans drag queen fremstår uhyre masete og bitter, og vil mer enn noe annet bli en kvinne. Han bryter aldri med drag-personaen han har på scenen – det er som om artist og person er den samme. Alt ved denne filmen er fornærmende for både drag queens og transpersoner.
To Wong Foo: Thanks for Everything, Julie Newmar (1995) utmerker seg fordi den har tre svært profilerte, kjente skuespillere som opptrer i drag i hele filmen: Patrick Swayze, Wesley Snipes og John Leguizamo. En rollebesetning som uvergelig fører til komikk. Snipes skal være så feminin som han bare klarer, uten å lykkes helt, men tar det igjen i sass og skarpe kommenatrer; Swayze er på sin side et naturtalent med sin naturlige femininet; Leguizamo er den fyrrige latina som flørter sin vei gjennom livet.
Hovedpersonene representerer hver sin stereotypiske queen (innenfor sjiktet pageant queens, der missekonkurranser råder), men skildringen er såpass hjertelig og velmenende at vi er villig til å tilgi karikaturene. Logisk brist nummer én.: Ingen drag queen ved sine fulle fem ville dratt på road trip, i kabriolet, i den kaliforniske ørkenen! Ville du kjørt i timevis med flere lag sminke, en varm, kløende parykk og familiejuvelene dine gaffateipet steder der solen ikke skinner?
To Wong Foo har et element av Tootsie ved seg. Dronningene ankommer en liten by og velger å «holde maska» overfor de konservative innbyggerne – de kan ikke bli sett uten drag, av hensyn til egen sikkerhet. Filmen ender i opprør; våre tre drag queens allierer seg med kvinnene i bygda for å jage bort de ondsinnede, konservative mennene, og til slutt blir det boaer og falske øyevipper til alle «medsøstrene».
En av mine favorittfilmer om drag queens er Mike Nichols‘ The Birdcage (1996) – en amerikansk nyinnspilling av den franske La cage aux folles (1978), med en Romeo & Julie-aktig fortelling. Hun har ekstremt konservative foreldre (den ene republikansk senator, den andre tradisjonell husfrue); hans foreldre er et homofilt par (Nathan Lane, Robin Williams) som eier og driver en nattklubb i Florida. Når svigers skal treffes må de homofile foreldrene «play it straight», hvilket naturligvis skaper en rekke forviklinger.
Selv om The Birdcage har islett av både Mrs. Doubtfire og Tootsie, der menn utkler seg som kvinner for å lure andre og oppnå en fordel, er rollene snudd på hodet, ettersom utfordringen for Nathan Lanes rollefigur er å spille en heterofil mann – hvorpå han beslutter seg for å spille en heterofil kvinne i stedet, ettersom det passer personligheten hans bedre. Konteksten og motivasjonen er mer passende enn i de ovenfor nevnte komedie-klassikerne, og Albert opptrer både i og uten drag sammen med sin livspartner (Williams). Filmens styrke er den varme fremstillingen av samhold og familie man finner i mange skeive miljøer – og da særlig blant drag queens.
The Adventures of Priscilla: Queen of the Desert (1994) er nok den mest kjente filmen i «sjangeren», og muligens den som treffer mest presist med sin fremstilling. Priscilla har et variert rollegalleri og en fortelling med dybde, med rollefigurer som både opptrer i og uten drag på de riktige stedene. Her formidles drag som noe morsomt og sprøtt, og uttrykket springer ikke ut av et desperat ønske om å være en kvinne (selv om én av rollefigurene riktignok er transkvinne).
Drag handler om overdrivelse, utfordring av kjønnsnormer – og ren underholdning. Priscilla er en vaskeekte skeiv klassiker, ikke minst fordi hele dens vesen bærer preg av en queer sensibility. Med den australske outbacken som bakteppe, speiles filmens tematikk i kontrasten mellom de overdådig kostymerte dronningene og de veldige, uberørte omgivelsene; mellom natur og urbanitet; mellom det tradisjonelle og det moderne.
Titlene jeg har omtalt begynner å trekke på årene, så det kan fremstå en smule urettferdig å uttrykke en generell skuffelse over representasjonen av drag på basis av disse svært konvensjonelle eksemplene. Årsaken er imidlertid enkel: Holder vi oss innenfor populærfilmen, er det langt fra så mange fortellinger om drag queens som en kanskje kan få inntrykk av.
Det konkurransedrevne reality-showet RuPaul’s Drag Race (2009–) vil forhåpentligvis endre på dette. Serien har blitt svært populær de siste årene, og er tilgjengelig på Netflix. I kjent Top Model-stil viser den frem deltagere som gjennomgår ulike utfordringer, og vi får god tid til å bli kjent med hver og en av dem, i tillegg til å bli opplyste om dragens historie og forskjellige stilarter. Drag har begynt å bli kult, og det interesserte publikummet rommer alle slags folk – ikke bare det skeive miljøet som lenge har hatt denne kunstarten «for seg selv».
De fire filmene jeg løfter frem er fra omtrent samme periode, da drag sist var i vinden med RuPaul Charles og hans verdensomspennende hit Supermodel (You better work) fra 1993. Det at RuPaul nå har dratt en Tyra Banks og laget et show der han er mentor for nye talenter, vil forhåpentligvis påvirke hvordan drag queens og andre skeive rollefigurer blir fremstilt på film fremover.
Det kan virke som om fjernsynsserier allerede har kommet et godt stykke på vei; både Orange is the New Black, Looking og Broad City byr på nyanserte portretteringer av transpersoner, homofile, lesbiske og bifile. Hollywood må på sin side slutte å demonisere, sykliggjøre og/eller håne skeive rollefigurer.
En rød tråd i de nevnte nittitallsfilmene er at menn i kjole anses som en hysterisk morsom ting. Hvorfor det? Det er mulig å leke med kjønnsnormer uten å latterliggjøre, og man kan hylle og omfavne mangfold uten å miste publikum. Som festivalsjef og programmerer for Oslo/Fusion, Norges eneste skeive filmfestival, ser jeg utrolig mye god skeiv film som er for alle.
Alle har behov for å se seg selv på skjermen; for å se rollefigurer som gjennomgår de samme gledene og sorgene som en selv. Et streit publikum vil imidlertid ha like stor nytte og glede av å identifisere seg med situasjoner og tanker hos en skeiv rollefigur – det er som oftest unødvendig å skille mellom oss og dem når vi forteller historier om mennesker.