I forbindelse med Oslo Pride denne uken arrangerer festivalen Oslo/Fusion Skeiv weekend på Cinemateket, med filmer som skildrer LHBTIQ-personer og -miljøer verden rundt, eller som på annen måte kan knyttes til skeiv tematikk. Montages har tidligere skrevet om Paul Tunge og hans film Demning her.
*
«Det virket ikke forenlig med min virkelighet å skulle satse på å bli regissør. Jeg ville ikke utdanne meg til å bli filmskaper heller, i fare for å miste noe av det særegne jeg håpet jeg besatt.»
Dette forklarer regissør Paul Tunge, som står bak lavbudsjettfilmene Kano (2011) og Demning (2015). Sistnevnte er kjent fra flere festivaler og nå aktuell under arrangementet Skeiv weekend.
*
– Er det vennskap eller kjærlighet mellom de mannlige rollefigurene i din siste film, eller glir det hele over i hverandre?
– Det er et ønske om nærhet, absolutt. Ensomheten er overveldende; jeg tenker at begge prøver å gå på kompromiss med seg selv vedrørende hvem de ønsker å elske.
– Begge filmene dine er spilt inn på veldig kort tid, og har bare to hovedpersoner bestående av et par mennesker nært tilknyttet hverandre. Er dette din stil, din fortellerform? Eller ditt eksperiment?
– Demning er inspirert av Gus Van Sants Gerry (2002), der to menn tilfeldigvis går seg ville i ørkenen. En film jeg synes er et mesterverk. I tillegg til blandingen mellom det litt fysisk feminine og det samtidig maskuline i Claire Denis’ Beau travail (1999).
– Det foregår en slags maktkamp mellom de to rollefigurene. Hva går denne kampen ut på?
– De har hver sin agenda. Jeg tenker at Jørgen Hausberg Nilsens rollefigur spiller ut det som faren har gjort med ham på lignende turer. Underveis ser han hvem han er, og hvordan han kan få noe ut av situasjonen.
– Hva plager Jørgen? Han blir jo på en måte filmens hovedperson.
– Han gjør egentlig det. Faren hans har vært på disse turene med ham hele livet, men ikke evnet å se sønnen. Nå har faren kreft, og ligger for døden – noe som er ganske underfortalt. Tanken er at den lave er veldig sint, fordi han ikke har fått lov til å være den han ønsker av sin far. Han har ikke fått gjort noe oppgjør. På denne turen er han imidlertid sammen med en annen mann som er enda svakere enn ham selv.
– Etter det jeg vet, skrev du manuset til filmen i etterkant av Breivik-rettsaken. Hva er parallellen mellom terroristen og motivet i Demning?
– Jeg tenker at Jørgens rollefigur kanskje kommer fra en lignende bakgrunn; at han deler noen av de samme interessene som nevnte mann hadde tidlig i livet sitt. Han har vært opptatt av materialisme, suksess, og kanskje ikke opplevd så mye kjærlighet… Først og fremst ville jeg lage en film om innestengt aggresjon.
– Med Kano og Demning har du laget to ulike filmer om relasjoner. Den første om personer av motsatt kjønn, den andre bestående av to personer av det samme kjønn.
– Det vanskelige var at en av skuespillerne i Demning var skeptisk til å spille homofil. Det er litt risky å prøve på det når man ikke kjenner så godt til tematikken. Jeg prøvde bare å behandle det som en hvilken som helst relasjon. Alt er forresten skutt innenfor en kilometer, så det var mulig å lage en trygg ramme der skuespillerne virkelig er «på innsiden» av rollefigurene. Det var lite fra utsiden som påvirket oss – vi hadde ingen lyssetting.
– Filmer om forhold mellom mennesker av samme kjønn er ikke spesielt utbredt i norsk filmsammenheng. Gunnar Iversen har skrevet at filmen først og fremst er en «eksistensiell allegori om maskulinitet, aggresjon og vold». Hvor sentralt er temaet likekjønnsforhold eller likekjønnskjærlighet i Demning?
– Alle som lager film om homofile tror jeg tenker at de skal gjøre noe som ikke alle andre gjør. Jeg sendte Demning til en festival der det var tusenvis av filmer med dette temaet, og jeg tror ikke det gjør saken noe enklere – det er lett å bli satt i bås. Min film handler like mye om en far/sønn-relasjon som et kjærlighetsforhold mellom to unge menn.
– Det såkalte mikrobudsjettet til Kano var på 50.000,- kr., og Demning 130.000,-.
– Da jeg lagde Kano var det ingen som tenkte at jeg var regissør. Det var umulig for meg å skaffe penger, og følgelig kunne jeg ikke få noe særlig i lønn. Da ble det avgjørende å bruke minimalt med tid, ha få rollefigurer og så mange utendørsscener som mulig. Dessuten bestemte jeg meg for å ikke bruke for mye tid og energi på å skrive søknader.
– Det gir vel en ekstra feeling? Filmer som er laget på et såpass lite budsjett får en egen stil. Enn om de hadde vært laget på et større budsjett?
– Jeg tenkte ikke så mye på det. Kameraet koster 10.00,- kr. på nettet, og har bare fast optikk. Jeg vet hvilke muligheter det gir, og hvilke begrensninger det har. Det gir en bestemt look. Jeg kunne lånt et dyrere kamera, men da hadde det ikke gitt meg den samme friheten.
– Hvordan fant du veien inn i filmbransjen?
– Jeg gikk et år på folkehøgskole, på en kunstlinje, der jeg hadde film som valgfag. Takket være en polsk medstudent ble jeg kjent med filmhistorien, og titler som Gummo (Harmony Korine, 1997), Gå og se (Eli Klimov, 1985) og Irréversible (Gaspar Noé, 2002) gjorde sterkt inntrykk. Deretter dro jeg Noroff i Bergen, før jeg begynte i andre klasse på Nordland kunst- og filmhøgskole i Kabelvåg. Der laget jeg to kortfilmer, og den ene ble vist på filmfestivalen i Tromsø.
I utgangspunktet var jeg skeptisk til å gå på skole; jeg var redd for å miste noe eget, for å komme inn i en ramme som lignet for mye på hva andre filmskapere gjorde. Likevel satte jeg kursen mot København og et manuskurs etter NKFS, og egentlig tenkte jeg å jobbe der, i Danmark. Men etter å ha møtt Maria Ekerhovd i Mer Film begynte jeg som lysassistent og innspillingsassistent i Bergen, og forsøkte å lage egne filmer mellom andre oppdrag. Etter to-tre år på Vestlandet dro jeg til New York, der jeg skrev Kano.
– Kano hadde premiere på Bergen internasjonale filmfestival høsten 2011, en mikrobudsjettfilm Montages har karakterisert som en mumblecore-film. Demning er laget i samme ånd.
– Gunnar Iversen har sagt at begge filmene handler om ”indre skrubbsår”…
– Montages har skrevet at du behersker antydningens kunst; hvor viktig er det for deg å unngå de store dramatiske faktene? Både hva gjelder visualitet og spill? Er dette et resultat av det lave budsjettet?
– Det skyldes ikke budsjettet. Jeg liker veldig godt når ting er litt åpent. Ikke bare for at folk skal synes det er fiffig, men for å utfordre tilskueren med uventede vendinger eller ting som ikke blir forklart. Jeg vil at publikum skal kastes i forskjellige retninger underveis; at de må være til stede i filmen, være deltagende.
– Du har både skrevet manus, regissert, klippet og filmet selv?
– Den siste filmen klippet jeg sammen med Øystein Mamen – et samarbeid jeg ønsker å fortsette med. Det er ikke slik at jeg absolutt vil gjøre alt selv; det bare blir sånn når det ikke er så mye penger involvert i prosjektet. Jeg hadde foretrukket å ha en klipper på Demning, men fortrinnsvis en som ikke var så veldig skolert, men villig til å ta sjanser og tenke nytt. Det er alltid nødvendig å ha noen å kommunisere med, som kan komme med innspill og utfordre dine egne ideer – noen som kan ha et overblikk.
– Lærte du mye av prosessen med den første filmen, Kano, der du gjorde alt selv?
– Ja, det vil jeg tro, men jeg er litt usikker på hva. Jeg ble fire år eldre og mange filmopplevelser rikere mellom de to prosjektene. Dessuten var jeg innspillingsleder på svært mange produksjoner i dette tidsrommet. Det føles ikke som noen lettvint snarvei, men kunnskapen jeg har tilegnet meg via andres prosjekter har vært uvurderlig.
– For tiden arbeider du med arkitekturdokumentarene Ad astra og Bauta.
– Filmene ferdigstilles i disse dager og får premiere til høsten. De omhandler brutalisme og modernisme i norsk kirkearkitektur, og er på en måte en visuell hyllest til hvordan vi ser rom og bygg.
– Hvor viktig er det for norsk filmkultur at en uavhengig filmproduksjon eksisterer?
– Verken Kano eller Demning er laget med tanke på å tjene penger. Jeg vet ikke om den uavhengige filmproduksjonen i Norge i særlig grad representerer filmer som har høye kunstneriske ambisjoner.
– Jeg liker godt filmene til Mariken Halle, men hun har riktignok mottatt noe støtte (fra Svensk filminstitutt).
– Ja, hun er et godt eksempel på en kompromissløs, uavhengig stemme. Mange skriver, og får støtte til å skrive, og lever av det. For min del har jeg foreløpig valgt å leve av å være innspillingsleder.
– Å lage spillefilmer er altså et slags sideprosjekt inntil videre?
– Jeg tenker ofte at det er litt som en dyr hobby som jeg betaler for selv. Jeg vet ikke om det kan fortsette slik, men nå har jeg gjort opptakene til halvparten av en ny spillefilm, ved navn Fountain of Youth, som jeg skal skyte ferdig i august.
*