Kosmorama 2015: Et intenst skrik inn i øret. Voldsomt, rablende og hensynsløst; et ruspåvirka «FUCK DEG!» treffer sansene dine, og blir en monoton strøm som dysser deg inn i en turbulent søvn.
Det finnes god og dårlig skriking. Et skrik kan være effektivt om det bryter en stillhet. Det kan være virkningsfullt om det fungerer som en kontrast til noe. Om noen skriker deg i øret i to timer i ett strekk, uten pause, som japanske The World of Kanako (originaltittel «Kawaki»), slutter du å bry deg. Det blir en kvelende monotoni som slår bein under opprøret filmen forsøker å uttrykke.
Akikazu, en far (spilt av en desperat Kôji Yakusho) legger ut på jakt etter sin forsvunnede datter, Kanako. Vi følger ham i kampen mot politi, gjenger og sin egen forstand. Han har et hat som er ustanselig, og en hvit dress som stadig flekkes til av mer blod. Mot slutten har han også store blodposer under øynene. Gjennom filmens sporadiske hopp mellom ulike tidsplan, deriblant tilbakeblikk med fokus på datteren, får vi vite om et destruktivt forløp til forsvinningen. Ellers er vi i en stadig desperat nåtid, der faren banner og slår seg fram til svar. Dette er jævelskap, med Oldboy– og Takashi Miike-aktige forviklinger og helvetesvisjoner.
Uttrykket samsvarer med hovedpersonens kaotiske virkelighetsorientering og bedervede blodsirkulasjon. Verden er filtrert gjennom et sykt sinn, og framstår som et grelt sted tappet for ethvert håp. Slik sett minner The World of Kanako meg om Shin’ya Tsukamotos Kotoko (2011), som ble vist på Kosmorama for noen år siden, der også filmens stil er overgitt til en psykose som ikke lenger bryr seg om verden.
Det er akkurat som om filmen ikke selv bryr seg om noe (dette er total misantropi), og dermed er det ingenting å bry seg om for oss heller. Denne rastløse og ensformig-skrikende hevnfilmen har gitt opp verden, og raver nå rundt i en hatefull rus på jakt etter sitt neste festivaloffer.
Blant de hastige bildene – stadig ultratett innpå skrikende, bannende og spyttende ansikter som hater verden – er det få som varer lenger enn to sekunder. Det er nesten som om de avtegner en verden som vil vekk fra seg selv. Filmen jakter desperat på sin neste fix, og lar deg aldri få tid til å tenke eller kjenne etter om du bryr deg. Åja, en oppskåren mage der. En forbannet telefonsamtale her. En voldtekt der, ja. Drøye overtramp gjør inntrykk som et knips blant trampeklapp.
Til tross for hopp i tid, og veksling mellom parallellhistorier, er filmen ekstremt monoton. The World of Kanako er en ensidig komposisjon av desperate øyeblikk og ultravold, som en liksom-tøff og platt exploitation-hyllest à la Machete. Én historielinje, om en mobbet gutt som er forelsket i den forsvunnede Kanako, har preg av en kitschaktig sentimentalitet og er skutt i et mykt blåskjær, som gir den en viss melankoli. Men dette er ikke egentlig en kontrast til den ekstreme nihilismen som skriker ut i resten av filmen. Scenene om gutten som elsker Kanako svirrer som plagsomme, drømmende fluer over en apatisk søppeldynge.
Regissør Tetsuya Nakashima (Confessions) har av enkelte blitt sett som en frisk og interessant ny figur i den japanske filmen, og jeg vil tro at noen kan finne glede her. Kanskje er det også en slags sjangerdekonstruksjon på gang, som kan ha gått meg hus forbi (dette er den første filmen jeg ser av Nakashima). Men den ‘lekne’ og sjangerbevisste introen, med filmgrafitti («FUCK» med store bokstaver over bildene) og tilfeldig split screen, framstår som et stumt heiarop som ikke bidrar med noe. Filmen har et uinspirert overskudd, og framstår som resultatet av en tankeløs men frydefull klippeprosess, lignende et rusavhengig barn som nettopp har oppdaget fargestifter.
Nakashima åpner filmen sin med å sitere Jean Cocteau. Fritt etter hukommelsen er sitatet noe sånt som: «Det finnes ikke en gal tidsalder, bare et galt sinn.» Men Nakashima er ingen poet, og filmens konsistente galskap har ingenting å by på. Den anarkistiske, ubarmhjertige grunntonen og det misantropiske menneskesynet – alle er ufyselige og gale figurer i en fordreid verden – kunne gjort inntrykk om filmen ikke var så blottet for oppfinnsomhet. Vi får en strøm av inntrykk uten sans for rytme eller kontrapunkt; ustanselige bilder som skytes mot oss.
The World of Kanako er en film som er dømt til å høres mer interessant ut enn den er. Dette uheldige faktumet blir vel bare forsterket ved å nevne at dette er en type japansk langefingerfilm som følger i fotsporene til Seijun Suzuki (Branded to Kill, 1967), Takashi Miike og Sion Sono. Men villskapen hos disse har av og til en evne til å gjøre inntrykk eller underholde, blant annet takket være regissørenes sans for rytme og kontrast. I tillegg har de gjerne en satirisk brodd som har en mening eller setter den eventulle meiningsløsheten i perspektiv.
The World of Kanako er forflatende galskapsmonotoni og et svart hull, som forsøker å innprente sitt eget bunnivå i deg. Men kanskje vil en misantropisk gorehound likevel finne en sjelefrende her?