Montages er offisiell mediepartner for Tromsø internasjonale filmfestival, og dekker årets utgave av festivalen med artikler, podkaster og videoreportasjer. Denne omtalen ble opprinnelig publisert på Montages i 2013. Den 13 timer lange Out 1, noli me tangere vises under TIFF, og visningen blir introdusert av den prominente filmkritikeren David Thomson. Visningstider finner du på festivalens hjemmesider.

*

TIFF 2016: To bemerkelsesverdige filmer kom ut av Paris i årene etter det nedkjempede 68-opprøret. Den ene var Jean Eustaches The Mother and the Whore («La Maman et la Putain»). Den andre var Jacques Rivettes tretten timer lange beist av en film, Out 1, noli me tangere.

Begge filmene hadde nybølgeikonet Jean-Pierre Léaud i en av de sentrale rollene. Få andre skuespillere kan sies å representere hele bølgens historie på samme måte som han; Léaud gikk fra å være Truffauts guttunge «på vei mot livet», til angstfylt bohem i et trekantdrama. Den nonchalante spillestilen ble hans varemerke.

Out 1 kom ut i 1971, og er en av filmhistoriens hvite hvaler, kanskje den aller mest sagnomsuste og samtidig minst sette av dem alle. Filmen kan sies å være en del av en tradisjon av myteomspunnede, uferdige, usette, glemte eller misforståtte verker, av typen som ble funnet igjen i en mørk tønne etter femti år på avveie – der skaperen av verket var død før det nådde ut. (Men Rivette lever altså fortsatt i beste velgående, 85 år gammel)

Som vanlig hos Rivette er det Paris, teateret og konspirasjonen som er i fokus. Hvis Jean-Luc Godard var den første filmskaperen som lagde film om film, François Truffaut var romantikeren i gjengen og Jacques Demy fornyet musikalen, så er Rivette en litt mystisk skikkelse i nybølgegruppen. Man kan godt si at han er kjent for å ha et ukjent privatliv. Den mest berømte filmen hans derimot er nok Celine and Julie Go Boating (Céline et Julie vont en bateau – Phantom Ladies Over Paris) fra 1974. Rivette var like like interessert i litteratur og teater som film, men i likhet med nybølge-kollegene elsket han også amerikansk noir og B-film (som de andre jobbet også Rivette som kritiker i tidsskriftet Cahiers du Cinema på 50-tallet).

Rivettes debut var Paris tilhører oss (1961) – en film laget over flere år med lite penger, men med en solid dose dugnadsånd. Ti år senere sto han altså bak Out 1. Det kan være morsomt å se filmene i sammenheng. Begge har noenlunde samme motiv: Paris, teatergrupper som øver og en konspirasjon vi aldri helt får oversikt over i bakgrunnen. Mellom disse to filmene hadde det vært et tumultfylt tiår. Politiske drap i USA, 1968, frigjøringskamp i koloniene. Rivettes filmer handlet alltid mye om tiden de ble laget i. Desillusjonen blant Paris’ intellektuelle er tydelig tilstede i Out 1. Den amerikanske filmkritikeren Jonathan Rosenbaum har påpekt at galskapen til Colin, og andre rollefigurer i filmen, stammer fra sammenbruddet til de kollektive ideene i tiden. Galskap kan i det hele tatt sies å være et av filmens hovedtemaer.

Filmen forteller om to outsidere, som er ute på hvert sitt eventyr. Colin, spilt av nevnte Leaud, er en raring som kommer over det som kan vise seg å være en konspirasjon. Sammensvergelsen tar utgangspunkt i Balzac og beretningen om «de tretten», tretten parisere fra ulike felter i samfunnet som møtes og konspirerer. I en scene møter detektiven Colin selveste Eric Rohmer i rollen som Balzac-ekspert. Filmens andre hovedperson er Frederique, spilt av Juliet Berto – en ung dame som lurer menn for penger. I scenene med henne møter vi en rekke fantastiske bifigurer, for eksempel hennes homofile venn (med puddel) og en naiv, landens gutt. Den mest minneverdige av dem er nok likevel en aggressiv mann som tror han er Marlon Brando. I denne rollefiguren merker vi Rivettes lidenskap for film.

I tillegg har vi altså teaterøvelsene. To eksperimentelle skuespillergrupper øver på klassiske greske stykker. Disse scenene er nesten uutholdelige å se på, og jeg fordømmer ikke dem som spoler litt. Men som den britisk-amerikanske filmkritikeren og Rivette-fantasten David Thomson sa (om Celine and Julie): «You may want to walk out, but only for a while.» Jeg vil ikke si mer om selve historien, men kan røpe at Colin er «døvstum» når vi møter ham for første gang. Han spiller irriterende på munnspill for gjester på uterestauranter, og allerede her blir Colin etablert for seerne som en einstøing. Vi får aldri helt greie på bakhistorien hans, men iblant kan det være befriende å slippe denne typen «psykologi», som det brukes enorme mengder tid på i arbeidet med mange filmmanus. Til å begynne med ligner Out 1 på en dokumentar, men filmen blir mer og mer fiksjon etterhvert.

Out 1 høres kanskje pretensiøs ut, men den føles tvert imot både frisk og medrivende hele veien. Noe av dette kan nok skyldes at skuespillerne improviserte mye under innspillingen. Men det er også noe med tonen og rytmen som er helt annerledes alt annet jeg har sett. Out 1 har kanskje ikke inspirert så mange, delvis fordi så få har hatt muligheten til å se den, men også fordi Rivette brente all marken under føttene sine med filmen.

Det er ikke helt feil å kalle Out 1 for en dramakomedie. Ofte flirte jeg, blant annet av Colins klønete fremferd når han forelsker seg. Damen han forelsker seg i (spilt av Bulle Ogier) har en butikk i Les Halles-området, hvor en gruppe unge folk henger til hverdags. Det er noe veldig humant over Rivette. Hvis Godard var en robot (i positiv forstand), er Rivette utvilsomt et menneske. Rivette er ingen fan av nærbilder, og foretrekker å vise personene i helfigur, slik at vi kan se dem i lys av omgivelsene, ofte i lange tagninger.

Noen ganger er bildekomposisjonen komisk; vi kan stirre på et hus, før Colin plutselig vimser forbi foran kameraet, for så å dukke opp igjen langt borte, foran huset. Noen av scenene med Frederique i de parisiske restauranter og barer kan være imponerende bare i måten de dveler ved arkitekturen. Man merker at Rivette er en mann som kjenner og elsker byen sin. Iblant tillater filmen seg å være mer eventyrlysten på det visuelle området. Jeg tenker spesielt på en mangedobbel speiling med Bulle Ogiers rollefigur, i et spøkelsesaktig hus ute ved havet. Denne bygningen må være noe av det mest trolske jeg har sett på film.

De lange scenene med teaterøvelsene gir resten av filmen et underlig preg av å bivåne en form for rituale. Det handler om kaos og tilfeldigheter, og Colin som forsøker finne sammenheng i en verden som ikke har noen sammenheng. På mange vis minner Out 1 mer om en stor, labyrintisk roman enn om andre filmer. Filmen viser hvilket enormt potensiale film som medium egentlig har, og hvor mye mer som kan gjøres i forhold til eksprimentering med lengde og episodisk struktur.

Koblingen slår meg sikkert bare fordi jeg nettopp har lest boken, men Roberto Bolaños’ 2666 må sies å være beslektet med Out 1 hva gjelder tematikk og rytme. Begge er i hvert fall noen slags detektivhistorier som kretser rundt verdens uorden. Det er sannsynlig å tro at Rivette har latt seg inspirere av sin samtidige Borges (som også var en inspirasjon for Bolaño). Rivette har en åpenhet for verden som mangler hos mange filmskapere, og presenterer ikke et lukket univers, besatt av ideer om cinematisk perfeksjon. Rivette har uttalt at det viktigste med en film er at den føles levende. Den massive lengden gjør at Out 1 føles mer livsnær enn mange nittiminutters filmer – man lever med den over tid, særlig om man ser den episodevis.

Som i mange franske nybølgefilmer, er fiksjonsuniverset dominert av unge, vakre mennesker. Sånn sett er vi fortsatt på sekstitallet, ikke i de skitne syttiårene, preget av antihelter. Miljøskildringen skaper neppe gjenkjennelse for alle og enhver, men som kjent er er den beste kunsten tid- og stedsløs. Dessuten var nok 1968 et så markant skille i den vestlige sivilisasjon at vi fortsatt kan si at vi lever i perioden etter, på samme måte som åttitallets jappetid egentlig aldri tok slutt – den ble bare mer raffinert og høyteknologisk.

Selv om jeg ikke ønsker å si for mye om filmens handling, må jeg trekke frem en hendelse mot slutten av filmen. Frederique møter en mann (som hennes homofile kompis er forelsket i), og søt musikk oppstår. Som tilskuer opplever jeg denne korte romansen som forløsende. Vi har fulgt Frederique når hun er ensom på værelset sitt, når hun vandrer gatelangs og lurer menn for penger og hemmelig brevkorrespondanse. Det føles «true to life» hvordan lykken vises som et kort blaff i livet hennes, før andre ting inntreffer, slik det gjerne gjør – både i virkeligheten og på film.

Out 1 kunne kanskje vært fire separate filmer. Vi har ikke å gjøre med en klassisk flettverksfilm, tross at sporene til tider krysses. Men antydningens kunst er en styrke ved filmen – man føler den kunne fortsatt i mange ulike retninger. Når man har lest en virkelig god bok, eller sett en usedvanlig god film, opplever man ofte at alle man møter i det virkelige liv er skjebner eller rollefigurer i en fortelling. Slik er det også med Out 1. Verden ser annerledes og mer spennende ut etterpå.

Kanskje unødvendig å si, men syttitallet var en god tid for film. Hvis man sammenligner med de fleste av dagens filmkunstnere, så tok datidens mest spennende regissører større sjanser, samtidig som de hadde forankring i en felles forståelse og interesse for filmhistorien. Samme året som Out 1 kom ut, var også W.R. – Organismens mysterier, McCabe and Mrs. Miller, Szerelem (Love), Dolgie Provody («Long Farewells»), The Last Picture Show og Les deux Anglaises et le continents («Two English Girls») å se på kino – for å nevne noen titler.

*