«The world always comes to the house.»

Noen filmer er så vakre – både i bilder og skuespilleri – at du får lyst til å gråte. James Ivory ^[1]s The Remains of the Day (1993) er en slik film; et erke-eksempel på hvordan omgivelsene formes til å bli en direkte forlengelse av rollefigurenes sinnstilstander.

Mange holder Howard’s End (1992) som den ultimate Merchant/Ivory-produksjonen, men for meg har Remains alltid vært et hestehode foran de andre. Den er så veldreid i sin eleganse; så utrolig gjennomført i sin iscenesettelse av fortellingens flo og fjære. Men mest av alt syder den av lagdelt meningspluralisme i et format som på alle måter er tilgjengelig. Det er en sjelden kombinasjon. Essensen er tilsynelatende enkel: butleren Mr. Stevens (Anthony Hopkins ^[2]) knuger seg fast til sin formelle fasade på herregården Darlington Hall og lar aldri følelsene piple til overflaten – inntil den nye husholdersken Mrs. Kenton (Emma Thompson ^[3]) utfordrer hans verdenssyn på mer enn én måte. Men floraen av detaljer som understøtter denne intrigen er så bugnende at du nesten går deg vill i den, spesielt hvordan huset og omgivelsene hele tiden speiler temaet om innelukkethet og stasis. Slik har den mange paralleller til Satyjajit Ray ^[4], en av Ivorys store inspirasjonskilder.

Tidlig i filmen etableres dette gjennom noen megetsigende innstillinger. Mr. Stevens står i døråpningen flankert av to gamle treklokker – fanget som han er i et slags temporalt vakuum (og tematikken i filmens tittel):

^[5]

Mr. Stevens (Anthony Hopkins) «fanget» mellom to klokker

Drømmen om Mrs. Kenton rammes inn gjennom et porthull i døren – først som et gufs fra fortiden, så med begge to i et lengre flashback:

^[6]

Først opptrer Mrs. Kenton (Emma Thompson) som et slags overtoningsspøkelse…

^[7]

…deretter er både Mr. Stevens og Mrs. Kenton etablert i samme porthull.

Dette er bare to eksempler på hvordan Darlington Hall (med det nærmest ironiske navnet) fungerer som en fullblods karakter i filmen. Huset er et mikrokosmos – en direkte iscenesettelse av Mr. Stevens’ kvaler. Flere steder i bygningen er det skjulte, kamuflerte dører som et slags bilde på menneskesinnets skjulte hulrom og viktigheten av å opprettholde korrekt fasade. Ja, til og med dialogen spiller på denne parallellen. Når Mr. Stevens forteller Mrs. Kenton på sitt rigorøse vis at «you mean a great deal to this house», så snakker han selvsagt om seg selv, ikke om huset eller Kentons betydning som husholderske. Alt både i og rundt Darlington Hall er sirlig organisert, og selv om mye av interiøret er i en utbrodert, victoriansk stil eksisterer det en ryddig symmetri i mønstre og møblenes plassering.

Det eksisterer også en parallell mellom Lord Darlingtons (James Fox ^[8]) fortelling og Stevens’ emosjonelle reise. Darlington arrangerer viktige møter i hjemmet sitt, med mange sentrale politiske aktører fra mellomkrigstidens England, og ender opp med å knytte bånd til nazistiske sympatisører. Etterhvert som møtene blir dystrere og dystrere i innhold, blir Tony Pierce-Roberts ^[9]‘ fotografi likeledes tonet ned i løpet av filmens spilletid – fra sol til overskyet til rene nattescener i lordens siste dager som politisk aktør. Selv om Mr. Stevens ikke ønsker å ta noen side – hans sympati hviler utelukkende hos lorden og ønsket om å gjøre en så plettfri jobb som mulig – tilspisses konflikten mellom Stevens og Kenton parallellt og delvis også på grunn av denne utviklingen. Igjen sementeres Darlington Hall som et mikrokosmos jf. sitatet i starten av artikkelen.

^[10]

Darlington Hall.

Allikevel er det elementer av opprør, spesielt i kjølvannet av Mrs. Kentons ankomst. Hun omsluttes ofte av farger – enten det er et lilla bånd i håret eller arbeidet med blomster. Hun forsøker sågar å bringe en blomsterkvast inn på Mr. Stevens’ kontor. Særlig får skillet mellom rødt og grønt på den ene siden (som for eksempel hagen) og personalets svart/hvite uniformer på den andre siden en markant kontrastfunksjon. Veldig mye av filmens nerve ligger dermed i alt det som kommuniseres indirekte – all den emosjonelle gløden som skjuler seg under og bakenfor det formelle språket.

Dynamikken mellom Hopkins og Thompson er en artikkel verdig bare i seg selv. Hopkins er min favorittskuespiller nest etter Jack Nicholson, og dette er en av hans fremste prestasjoner. Knapt noen annen skuespiller i verden, kanskje med unntak av Robert de Niro og Ian Holm på sitt beste, er like god til å portrettere mennesker som skjuler et stormfullt følelsesliv under overflaten – som prøver desperat å holde masken når eksterne provokasjoner presser på. Bittesmå detaljer signaliserer den psykologiske kampen som foregår på innsiden – et blikk sideveis, et nervøst blunk, en forknytt kroppspositur, en subtil intonasjonsforskjell. Det er stor, stor kunst.

Thompson briljerer også i sine desperate forsøk på å nå gjennom til den hun elsker. En av de beste scenene i filmen er konfrontasjonen på Stevens’ kontor. Kenton er nysgjerrig på hvilken bok han leser og presser ham fysisk opp i et hjørne, som en redd liten kanin, tvinger boken ut av hendene hans og oppdager at det er en kjærlighetshistorie. Stevens ser kontinuerlig ned, men ser allikevel ut til å verdsette Kentons brudd på intimsonen. Ja, faktisk er dette det mest intime øyeblikket de har i hele filmen. Det er like gripende hver gang.

^[11]

Stevens og Kentons mest intime øyeblikk – til tross for sin påtrengenhet.

Alt dette usagte munner ikke ut i et massivt emosjonelt klimaks, men rett før Mrs. Kenton bestemmer seg for å forlate Darlington Hall og gifte seg med en annen mann, bryter hun sammen i gråt. Mr. Stevens’ forsøk på å trøste henne resulterer bare i trivialiteter om arbeidsoppgavene. Han makter ikke intimiteten. Til gjengjeld knuser han en dyr vinflaske i kjelleren, og for første – og siste – gang i filmen ser vi en fasade som sprekker. Han banner og sverter et kort øyeblikk, nå som han er helt alene i mørket. Han har blitt presset til ubehagelighet tidligere, men da med mer komiske konsekvenser – som når han blir beordret til å fortelle lordens gudsønn (Hugh Grant ^[12]) om biene og blomstene. Først nå har presset en tangibel, omveltende konsekvens.

Den temporale og emosjonelle stillstanden reflekteres ikke bare i husets utforming og skuespillerprestasjonene. Vel så viktig er Richard Robbins ^[13]‘ musikk (det var faktisk Robbins’ nylige død ^[14] som fikk meg til å gjenoppleve filmen). Det er spor av tidsriktige instrumenteringsvalg, men først og fremst er det et partitur som belager seg på minimalistiske strukturer. De undulerende repetisjonene understreker tidens sirkularitet, og samtidig mangelen på katharsis. Akkurat som et Bach-stykke er det formelt og stringent – den eneste forskjellen er de nesten jazz-aktige mollakkordene, enten på saksofon eller strykere, som hinter om et eller annet under overflaten.

^[15]

Rødt og grønt brukes gjennomgående som kontrast til svart/hvitt. Her i en fantastisk nydelig innstilling.

Andrew Marcus ^[16]‘ klipping bygger videre på denne idéen, særlig bruken av overtoninger. Både i montasjesekvenser, flashbacks og hoppene mellom nåtid og fortid siger overtoninger inn og ut som et slags bilde på alle spøkelsene i skapet som er med rollefigurene i deres utvikling. Menneskene og Darlington Hall eksisterer i en symbiose, der deres historier sitter i veggene lenge etter at omveltningene har skjedd.

På dette tidspunktet i artikkelen blir det kanskje litt ad hoc å trekke inn Christopher Reeve ^[17], særlig fordi fokuset har ligget utelukkende på iscenesettelsen av innelukkethet og stasis. Men jeg gjør det altså likevel, fordi jeg synes det er viktig å påpeke skuespillerens undervurderte evner. Selv om rollen ikke er så stor, fremviser han nok en gang sitt brede register i den rettskafne, amerikanske kongressmannen Mr. Lewis som etterhvert kjøper opp Darlington Hall. Christopher Reeve var så mye mer enn bare Supermann. Vel, kanskje er det ikke så irrelevant allikevel. I filmens siste scene fanger Lewis en flaksende due som har forvillet seg inn i Darlingtons stue, og slipper den deretter fri – til Mr. Stevens’ lettelse. Et åpenbart symbol på at han selv er frigjort, både fra Darlingtons regime og det ukonsummerte kjærlighetsforholdet til Mrs. Kenton. Han kan nå leve ut sine «remains of the day» uten å dvele ved fortidens kvaler.

Jeg har ikke lest Kazuo Ishiguro ^[18]s roman som filmen er bygget på, men det slår meg at veldig mye av tilfredsstillelsen i adaptasjonen ligger i rene audiovisuelle grep – et ekstra meningslag konstruert utelukkende i spillet mellom omgivelser og rollefigurer. The Remains of the Day er et mesterstykke i subtilitet. Den bygger sin effektivitet i spiraler av farger, kontraster, ladede konfrontasjoner  og tilbakeholden intensitet. For all sin formalitet, er det egentlig en krutt-tønne av en film.