ParaNorman introduserer seg selv med glorete fortekster i Academy Ratio. Analoge synther dundrer tilfredsstillende monotont på lydsporet i en av de mest fortreffelig presise parodiene jeg har sett på syttitallets zombiefilmer, signert Fulci, Romero og deres like. Den postmoderne tonen etableres ufortrødent; vi skjønner at dette, i tillegg til å være et helaftens animasjonseventyr for halve familien (11-årsgrensen er satt med god grunn), også er en film om film.
Et stykke popkultur som i sine ypperste scener makter å være skarp og vittig på en voksen måte, uten å miste hjertet i bakken, men som i sine svakere øyeblikk også betaler prisen for popen. Uskyldens død ble animasjonsfilmenes brød, og mellom alle gledene postmodernismen har tilført denne kunstarten – hovedsakelig fra og med Disney’s Aladdin, deretter kultivert i Pixars en gang så vekstpirrende krukke – er det vanskelig å komme bort fra følelsen av «overmettethet». Man lengter tilbake til de virkelige eventyrene, som kan dra oss hinsides det opplyste, mediebevisste rommet foran skjermen eller lerretet.
Filmen det umiddelbart faller seg mest naturlig å sammenligne ParaNorman med er Henry Selicks Coraline og den hemmelige dør. Begge er stop motion-animasjonsfilmer som forholder seg til grøssersjangeren, sterkt preget av en Roald Dahlsk form for burlesk humor og sannsynligvis inspirert av Tim Burtons skrudde ekspresjonisme. Den betydelige forskjellen er at Coraline var en genuint engasjerende, blodfull fortelling. Den var til og med ganske skummel, selv for en i midten av tyveårene. Coralines kløktige filmspråk holdt tilbake informasjon, vevde oss inn i eggende handlingstråder og skapte flere øyeblikk av klassisk suspense. Dessuten bød Selicks film på en emosjonell reise gjennom tittelkarakteren som føltes geniun – i alle fall for denne tilskuer – som ikke ble påklistret for å mykne opp filmen eller finslipe den for et seddelblafrende «familiesegment».
Som Coraline er også Norman et utskudd fra stammen, som ikke helt har maktet å vokse i sunne retninger. Han ødelegger sjelen med groteske skrekkfilmer og pakker seg inn i ditto estetikk på barneværelset så vel som i klesveien. Premisset er høyst konvensjonelt. Selve fortellingen bygger på nøyaktig samme, sentimentale lest som M. Night Shyamalans moderne klassiker Den sjette sansen. Også her er utgangspunktet en sosialt utilpass, eksentrisk gutt som ser døde mennesker; gjenferd av mennesker som bærer på noe uoppgjort, som bare Norman kan høste viten om. Familien frustreres over guttens merkelige oppførsel og medelevene på skolen anklager ham for løgn. Men til slutt skal det altså vise seg at Norman blir den som redder alle og enhver når dommedag er faretruende nær.
Denne handlingskurven er så velkjent at den nesten må regnes for å være en slags mytefortelling, hvilket jo medfører at det i og for seg er helt greit å formidle den igjen og igjen. Vurdert i lys av andre versjoner er ParaNorman adekvat, uten å tilføye stort – den mangler virkelig oppfinnsomme regigrep og et lekent manus. Som antydet etterlyser jeg en skikkelig spenningskurve; ParaNorman forsøker å etablere kledelig mystikk og har tilløp til intensitet, men blir altfor ofte forutsigbar. Ikke minst tar den seg voldsomt god tid til å utbrodere enkelte av scenene, som en fest som holder det gående lenge etter at naboene har ropt sine søvndyssede klager. Zombienes inntog i byen vannes eksempelvis ut for hvert daffe skritt – og attpåtil viser det seg at uhyrene er velmenende og ufarlige. Riktignok en overraskende vending, men også en antiklimaktisk tvist som går litt på akkord med den potensielle (relative) brutaliteten filmen åpner for innledningsvis.
Regissørparet Sam Fell og Chris Butler har åpenbart forsøkt å finne en egen estetikk for ParaNorman, som er mer kontemporær enn den man finner i mange andre stop motion-filmer, med direkte glorete lyssettinger og et mørke som faller naturlig over rollefigurene – ikke utelukkende for å skape mettede, maleriske bilder. Filmen er avgjort mindre billedskjønn enn jeg forventet, men dette er ikke en reell innvending. Selve karakteranimasjonen er ubeskrivelig god. Ansiktstrekkene er veldig skjønne, og veldig Pixar-aktige med bittesmå nesetipper, store øyne og naturstridig fleksible munner med risengrynstenner. Legg til aktivt gestikulerende håndbevegelser. Sukkersøtt, men også veldig morsomt å se på, og forsterket av en gjennomgående kløktig bruk av tre dimensjoner.
Mot slutten eskalerer filmen i en helt vanvittig sekvens, og her må superlativene på bordet, for ingenting kunne forberede meg på at ParaNorman skulle parafrasere (no pun intended) Darren Aronofskys The Fountain – til og med musikken her må regnes som en bearbeidelse av Clint Mansells toner (hovedsakelig udødeliggjort gjennom en anselig rekke suggererende filmtrailere, da svært få har sett filmen de stammer fra). Plutselig blåser filmen det reneste tryllestøv i ansiktet mitt, og det visuelle ambisjonsnivået her speiler potensialet som egentlig ligger i fortellingen.
Temaet om å bekjempe frykten – at det er den som får oss til å gjøre ureflekterte eller direkte onde handlinger – er langt mer interessant enn undertrykkelsesmotivet, og jeg forestiller meg at filmen kunne blitt viktigere om den hadde diskutert dette i lys av populærkulturens stadig vagere skillelinjer mellom film og virkelighet. Hvordan innlevelsen kan holde oss for narr og generere uviten. Men ParaNorman er mest av alt en selvoppfyllende fortelling som aldri ønsker å konfrontere eller utfordre sitt publikum i nevneverdig grad, som står støtt med sin tydelige moralske ryggrad, ispedd litt referansekrydder her og der.
Det er beklagelig at ParaNorman hovedsakelig oppleves som fornøyelig på siden av eventyret – selve historiefortellingen som griper tak i oss hos animasjonfilmens mestere, være seg Walt Disney, Brad Bird eller Hayao Miyazaki. Møtet mellom postmoderne satire og drivende eventyrfortelling har vi sett gjentatte ganger i Pixars filmer, men ParaNorman mangler den selvsikre balansen til å kunne sjonglere uanstrengt mellom disse forskjellige tilstandene.
Helheten blir et slags skuffende kompromiss mellom Coraline og Det regner kjøttboller. Hadde man rendyrket sjangerleken i et gnistrende manus og samtidig tatt hensyn til viktigheten av god gammeldags spenning kunne Fell og Butlers film blitt et uforglemmelig bidrag til animasjonskanon.
Omtalen er basert på den norske, nokså skrøpelig dubbede versjonen, som UIP av uforståelige årsaker valgte å vise pressen istedenfor originalen – som også går på norske kinoer. Selv uten empirien på plass føler jeg meg hundre prosent sikker på at sistnevnte er å foretrekke.