21. desember er det norsk kinopremiere på The Girl with the Dragon Tattoo, som på en overbevisende måte har gjort seg selv til denne kinojulens store filmevent. På et vis er filmen heldig, fordi vi i år mangler en annen «storfilm» i desember, på en annen måte har den siktet seg presist inn: «The Feel-Bad Movie of Christmas» sa den første teaser-traileren på uforglemmelig vis i fete typer.
Men om vi spoler tilbake to år, så det ganske annerledes ut. Som så ofte når Hollywood ønsker å lage sin versjon av et ikke-engelskspråklig kildemateriale reagerte de fleste med skepsis da en amerikansk filmatisering av Stieg Larssons roman Menn som hater kvinner tidlig i 2010 ble satt i utvikling. Svenskene hadde selv lyktes i å adaptere boken til film, bare noen år tidligere, og forestillingen om en amerikansk utgave virket meningsløs på de fleste. I april 2010 kunngjorde produsent Scott Rudin (The Social Network) at David Fincher hadde takket ja til å regissere filmen, og prosjektet ble med ett mer interessant.
Finchers erfaring med sjangeren, særlig fra Se7en (1995) og Zodiac (2007), igangsatte fantasien hos flere av oss om at Hollywoods versjon av Stieg Larssons univers istedenfor å bli en pregløs remake nå kunne bli nok en bekmørk, perfeksjonert thriller fra en mesterregissørs hånd. Da historien ikke ble overført til USA, men plassert i Sverige der den hører hjemme, og den glimrende rollebesetningen offentliggjort, begynte hypens temperatur virkelig å stige. Siden da har den egenartede markedsføringen, inkludert de herlig brutale og rytmiske trailerne, tegnet bildet av en gnistrende nytolkning av Menn som hater kvinner.
Og nå som premieren nærmer seg er buzzen nesten kommet til kokepunktet, og at studioet nylig slapp en åtte minutter lang spesialtrailer fikk nesten motsatt effekt på publikum – nå vil man bare se filmen. Men andre ting pirrer på riktig måte: Komponistene Trent Reznor og Atticus Ross har på førstnevntes nettsider lagt ut en samling av seks låter fra soundtracket – en lytteopplevelse som produserer gåsehud på løpebånd for undertegnede – og i tillegg informert om det vil utgis 3 timer musikk fra deres arbeid, bl.a. i form av en spesialutgivelse i 3000 eksemplarer som inkluderer 6 vinylplater, høyoppløselige lydfiler med mer. Her satses det tydeligvis enormt på alle aspektene ved The Girl with the Dragon Tattoo, og etter den Oscar-vinnende prestasjonen Reznor og Ross leverte for Fincher på The Social Network i fjor er det ingen grunn til å tro at musikken deres til denne filmen er noe mindre ambisiøs.
Kanskje er spesialutgivelser som dette mer for kjernetilhengerne, men også de tilsynelatende mer sindige amerikanske filmkritikerne har også bidratt til å skape et veldig rabalder rundt lanseringen av The Girl with the Dragon Tattoo. På mandag denne uken ble den første anmeldelsen av filmen publisert, skrevet av David Denby fra det velrenommerte ukemagasinet The New Yorker. Problemet var bare at Sony og produsent Rudin hadde tegnet avtaler med de amerikanske kritikerne om at de ikke skulle publisere sine anmeldelser av filmen før 13. desember. Sony hadde til og med besørget en svært tidlig visning av filmen til et utvalg New York-kritikere sent i november, slik at de skulle kunne vurdere filmen til sin årlige prisutdeling.
Men da ingen involverte i The Girl with the Dragon Tattoo fikk utmerkelser av New York Film Critics Circle, og heller ikke Denby – en av de mest respekterte anmelderne i USA – valgte å overholde sitt skriftlige løfte om å vente med anmeldelsen sin, rant begeret over for Rudin. Produsenten fyrte av en kontrollert, men under overflaten illsint, epost til Denby og redaktørene i The New Yorker da han fikk vite at kritikeren skulle bryte sperrefristen. Til glede for oss som interesserer oss for filmverdenens mange mekanismer, har The Playlist publisert noe av epostvekslingen. Her er et lite utvalg:
Rudin: You’re going to break the review embargo on Dragon Tattoo? I’m stunned that you of all people would even entertain doing this. It’s a very, very damaging move and a total contravention of what you agreed.
Denby: The system is destructive: Grown-ups are ignored for much of the year, cast out like downsized workers, and then given eight good movies all at once in the last five weeks of the year. A magazine like «The New Yorker» has to cope as best as it can with a nutty release schedule.
Rudin: Your seeing the movie was conditional on your honoring the embargo, which you agreed to do. The needs of the magazine cannot trump your word. The fact that the review is good is immaterial, as I suspect you know. You’ve very badly damaged the movie by doing this, and I could not in good conscience invite you to see another movie of mine again.
Så kan man jo spørre: Hvorfor så mye oppstuss? Denbys anmeldelse er til og med positiv, uten å være noen særlig dyptpløyende eller interessant analyse. En tilnærmet forglemmelig tekst, som ikke forskyver den offentlige oppfatningen av filmen i særlig grad. Foreløpig har The New Yorkers noe anarkistiske holdning heller ikke resultert i at andre kritikerne har brutt sperrefristen, så inntil videre står Denbys anmeldelse alene. De litt mer konspiratoriske spekulerer også i at Sony og Rudin har satt igang balubaen med vilje nettopp for å få oppmerksomhet og komme i posisjon for å hanke inn mest mulig PR frem mot premieren.
Uansett, filmen er rett rundt hjørnet, og når The Girl with the Dragon Tattoo igjen er i blant oss, i Rooney Maras skikkelse, vil forhåpentligvis de fleste av oss heller diskutere filmen enn en amerikansk debatt om filmkritikere og sperrefrister.
Det er snart jul, og jeg spår at The Feel Bad-Movie of Christmas blir et sentralt samtaleemne i de mange juleselskapene rundt om i landet.
