Flanders International Film Festival i Ghent, Belgia har eksistert i 36 år, men har de siste 10 hatt et eget filmmusikkprogram som etterhvert har blitt det største av sitt slag i verden, komplett med seminarer, prisutdeling, konserter og festiviteter. Årets jubileumsutgave kunne tilby en lang rekke internasjonale stjernekomponister, som møtte pressen og fans til et miniseminar 23. oktober.
La meg tegne opp noen rammer for denne relativt ukjente festivalen. Ca. 40 togminutter fra Brussell ligger middelalderbyen Ghent, en arkitektonisk perle med slott, kirketårn og utsmykkede fasader i alle himmelretninger, perforert av trange kanaler og smug. Hver sommer arrangeres det nytelsesfestival som tiltrekker rundt to millioner besøkende, mens filmfestivalen på høsten er betydelig mer beskjeden i omfang, selv om den har nok av profilerte gjester og arrangementer. På mange måter er det det naturlig å trekke en parallell til Cannes, slik den fremstod før 1980, hvor hvem som helst når som helst kunne treffe på store stjerner uten entourage, fans og sikkerhetsvakter. Eksempelvis snublet jeg over den doble Oscar-vinneren Gustavo Santaolalla på søndagen, og kunne takke ham for konserten dagen før.
Mot slutten av filmfestivalen intensiveres filmmusikkarrangementene. 21. 0ktober var det hyllestkonsert til legendariske John Barry, som mottok årets hederspris. Dessverre kunne ikke komponisten være tilstede selv grunnet sykdom, men sendte en videohilsen til publikum. Allikevel er det nok World Soundtrack Awards 23. oktober som på mange måter er klimakset for hele festivalen, og formiddagen før festforestillingen arrangeres det pressekonferanse i Ghents ærverdige rådhus.
Jeg ankommer lokalet rundt kl. 10.30, og registrerer at det ikke bare er undertegnede som synes det er fryktelig tidlig på en lørdag. Nesten samtlige av komponistene ser ut som de vil være et helt annet sted og moderatoren fra bransjemagasinet Variety entrer podiet iført avslørende solbriller. Kombinasjonen jet lag og bakfyll preger rommet (eller ”11 am is the new 8 am”, som moderatoren åpner med å si). Allikevel er det en slags høytidsstemning i salen, for sjelden har det vært så mange profilerte komponister på WSAs gjesteliste:
Dessverre stiller moderatoren de mest håpløse spørsmål (om det er bakfylla eller rett og slett mangel på kunnskap er vanskelig å si) – alt fra hvordan komponistene stiller seg til den politiske situasjonen i Frankrike til intetsigende generaliseringer om mangelen på melodi i dagens filmmusikk (!?). Montages får stille ett spørsmål, og jeg benytter anledningen til å spørre hva komponistene tenker rundt forholdet til faste samarbeidspartnere, fordeler og prosess. Særlig Angelo Badalamenti utdyper sitt forhold til David Lynch og det faktum at han aldri kan vite akkurat hva han får å jobbe med, siden Lynchs drømmeaktige tablåer er en evig labyrint og en arbeidssituasjon i kontinuerlig fornyelse – selv om de har kjent hverandre i mange år. Han er på mange måter hans «andre kone». Elliot Goldenthal sier om sitt samarbeid med Julie Taymour at det egentlig ikke er noen forskjell fra andre typer samarbeid, selv om han i dette tilfellet også er gift med regissøren.
Etter pressekonferansen er det formell mottakelse i kjelleren, og en gylden anledning for oss vanlig dødelige til å sosialisere med stjernene. Ikke alle er like mottagelige. Howard Shore, helt klart den mest populære, virker noe sur og gretten blant autografjegere og journalister. Kanskje ikke så rart, med tanke på den massive turnévirksomheten og oppmerksomheten som har fulgt i kjølvannet av Lord of the Rings de siste 10 årene. Jeg styrer unna ham. Frederic Devreese og Bruno Coulais snakker bare fransk, mens Craig Armstrong og Santaolalla ser ut til å ha forlatt åstedet. Badalamenti, på den andre siden, er svært åpen og hyggelig, mens det personlige høydepunktet for undertegnede er møtet med Elliot Goldenthal, en av mine aller, aller største filmmusikk-helter. Goldenthal opprettet nylig sitt eget plateselskap, Zarathustra Music, som vil gi ut soundtracket til Julie Taymours Shakespeare-filmatisering The Tempest. Mitt lille scoop, hvis man kan kalle det det, kommer da han forteller meg at intensjonen også er å gi ut en del av det uutgitte konsertmusikk-materialet fra 80-tallet, dersom det lar seg gjennomføre. Vi venter i åndeløs spenning.
Flere av komponistene som senere ville dukke opp på utdelingen – deriblant Gabriel Yared, Alexandre Desplat og Abel Korzeniowski – var av en eller annen grunn ikke tilstede, men ville til gjengjeld komme tilbake med full styrke på kvelden. Mer om det i del 2!
Her en liten videosnutt fra mottakelsen etter pressekonferansen: