Det begynner å bli en stund siden Sylvain Chomet serverte oss den nydelige, men ganske så groteske La Vielle Dame et les Pigeons. Snart 15 år faktisk, og årene etter har ikke akkurat servert oss mengder av nye genistreker fra franskmannen. Ikke bare fordi animasjon er en tidkrevende prosess, men det er nok vel så mye fordi Chomet selv er en perfeksjonist av de sjeldne. Nevnte kortfilm ble påbegynt allerede i 1991, og hadde en lang vei frem til det endelige BAFTA- og Annecy-vinnende resultatet i 1998. Her er et utdrag for deg som ikke har sett den:

Chomets markante stil er tydelig allerede her, skapt i samarbeid med animatør Nicolas de Crécy, som blant annet står bak de fabelaktige bakgrunnsmiljøene. Samarbeidet de to i mellom hadde allerede vist seg fruktbart i flere prosjekter, blant annet flere prisvinnende tegneserieromaner. Men det skulle ikke vare. Chomets langfilmdebut Trillingene fra Belleville, ble i sin helhet utviklet uten Crécy. Etter et årelangt vennskap, saksøkte han derimot sin tidligere kompanjong for plagiat. Og sannsynligvis hadde han rett i mye av anklagene -- filmens visuelle stil er umiskjennelig inspirert av mange av hans arbeider, tydeligst tegneserieromanen Le Bibendum Celeste. Uansett innebar det en brå stopp for det kreative samarbeidet, og de to gikk hver sin vei. Men trillingene tok Chomet til nye høyder, med publikumsuksess Europa over og to Oscar-nominasjoner som prikken over i-en. Kanskje ikke rart at forventningene står i taket i påvente av neste film?

Men ting tar som sagt tid når det skal animeres, og det har da også tatt Chomet & co nesten 4 år å bringe Illusjonisten til lerretet. Basert på et uprodusert manus av storhet Jacques Tati, er det et prosjekt som er interessant også utover Chomets signatur. Opprinnelig tenkt laget med Tati selv i hovedrollen, men slik ble det aldri. Isteden ble manuset hentet frem frem fra arkivene til Centre National de la Cinématographie av rettighetshaverne, og forelagt for Chomets som et mulig neste prosjekt etter premieren på Trillingene fra Belleville. Tatis egen datter, som også var tiltenkt rollen som seg selv i farens film, ønsket å se det realisert som en animasjonsfilm, men døde før prosjektet ble stablet på beina.

Illusjonisten fikk sin internasjonale premiere ved årets Berlinale, og fikk for det meste en entuasiastisk mottakelse fra de som ruller terninger. Også i hjemlandet Frankrike likte kritikerne filmen, mens publikum ikke viste like stor interesse for denne som med trillingene. I et land der animasjonsfilmen vanligvis møter stor interesse og oppslutning fra publikum, ble det isteden Shrek 4 som hentet hordene til kino, med sin strategisk plasserte premiere bare kort tid etter Illusjonisten. Ei heller britene har tatt filmen til sitt hjerte, og dette er vel mye av årsaken til at filmen nå sliter med å i det hele tatt komme seg på kino rundt om i Europa. Her i Norge har jeg ikke lykkes i å finne ut om filmen har distributør, den skal ihvertfall ikke lanseres av Sandrew Metronome, som i sin tid lanserte trillingene. Det er selvsagt kjipt, både fordi europeisk animasjonsfilm sjelden kommer seg til norske kinoer, men også fordi den altså har blitt særdeles godt mottatt av kritkerne. Her et utdrag fra The Guardians mening ført i pennen av Peter Bradshaw:

Simply being an animation, and an old-style animation, is a great effect. The Illusionist is like a seance that brings to life scenes from the 1950s with eerie directness, in a way that glitzy digital animation or live-action period location work could somehow never do. Something in the unassuming simplicity of the composition allows the viewer to engage directly with the world being conjured up … The Illusionist is an intricate jewel.

Jeg krysser uansett det jeg har, og håper at noen ihvertfall finner det interessant å la oss få se denne filmen også her hjemme. En titt på traileren gir ihvertfall meg følelsen av at dette er noe jeg vil se på stort lerret: