Dokumentarfilmen Armadillo har i sommer slått ned som en bombe i Danmark, og nå skjer det samme hos oss. Hvorfor? Filmen viser at krig er grusomt, og det kan være sjokkerende nok, men hva er nytt? Har vi ikke visst dette fra før? Montages spurte regissør Janus Metz og fotograf Lars Skree hva som gjør Armadillo unik.
– Det gikk raskt opp for oss at vi ikke kunne lage en rendyrket karakterfortelling. Det kunne ikke være noen klar hovedperson. Hvis du skal fortelle en overordnet historie om krig, blir det vanskelig å få med alle fasetter om du holder deg spesifikt til én person. Gruppen på tretti ble en styrke fordi vi kunne trekke på de ulike opplevelsene, og bedre styre det kaoset krigshandlinger er. Vi visste ikke på forhånd hvem som kom ut for noe. Med et bredere perspektiv kunne vi ha alle følere ute.
Krigens ondskap – en banal observasjon?
Ifølge regissør Janus Metz gjorde de noen valg som skiller seg fra klassisk fortellerteknikk. Klipperen Per K. Kirkegaard har kalt prinsippet de brukte for «gruppens flytende dramaturgi».
– Vi har en gruppefortelling, hvor noen karakterer bærer fortellingen fram. Vi skriver inn de historiene som er mest relevante for gruppens utvikling.
Armadillo blir et filmens svar på en kollektivroman.
– En tradisjonell hovedperson vil du følge fra start til slutt. Du går lengre inn i den enkelte karakter. Denne filmen går inn i en tematisk prosess omkring hele gruppen, og samholdet, mer enn den søker en hovedperson.
Det er påfallende hvor hurtig gruppesamholdet utvikler seg, tatt i betraktning at soldatene er vokst opp i en individfokusert kultur som vår. Dette kjenner vi fra andre moderne krigsfilmer, som Steven Spielbergs Band of Brothers.
– Underveis skjer en utvikling i den kollektive selvforståelsen. Leirmentaliteten blir sterkere. Det blir også en historie om utviklingen i den vestlige verdens engasjement i Afghanistan.
Blir ikke perspektivet likevel for snevert? Selv med en gruppe som fokus ligger perspektivet på mikronivå. Det handler om hva krig gjør med den enkelte soldat, og kaster ikke lys på mer strukturelle forhold, som hvorfor de er i Afghanistan, hva som skjer i andre deler av landet, om nærværet virker i et større perspektiv. Derimot ser vi at krig er forferdelig, at det skader dem som deltar både fysisk og psykisk. Men er ikke dette en ganske banal observasjon? Og er ikke det samme blitt fortalt mange ganger før?
– Jeg tror filmen handler om langt mer enn at krig er forferdelig. Det er jo et psykologisk portrett av det som skjer med mennesker i krig. Ikke bare på individnivå, men innad i gruppen.
Dataspill som hyperrealitet
Det kanskje mest imponerende i Armadillo er filmingen i felten. Vi deltar i viktige trefninger, ikke bare gjennom fotografens eget kamera, men mindre kameraer montert på soldatenes hjelmer.
– I scenene fra kamphandlingene har vi klippet sammen ulike opptak fra hjelmkameraene og hovedkamera. Du kan se det på at kvaliteten varierer, hvor kornete bildet er.
Dels er hjelmkameraene vendt mot soldatenes ansikt, som vi ser på nært hold med bevegelig bakgrunn, dels framover mot det soldatene ser.
– Vi gjorde dette primært fordi det innfører en førstepersonsvinkel, som en referanse til dataspill.
Referansen er også tilstede når det kryssklippes fra kamper til soldater som spiller krigsspill på fritida. Allusjonen blir overtydelig: Hva gjør det med en soldat å ha sett krigsfilmer og spille krigsspill, både før og etter at han selv havner i kamp?
– Jeg sier ikke at vi oppfatter virkeligheten som et dataspill. Men det kan bli del av den måten vi oppfatter virkeligheten på.
Kanskje handler det om hvordan du skaper heltebilder. Kanskje tenker du deg inn i kjente historier fra Hollywood.
– Filmen prøver ikke å gi svar, men peke på hyperrealiteter – slike vi ikke lett kan gripe. Dette hadde vært vanskelig å få fram i en alminnelig reportasje. Det handler om å dvele i øyeblikkene, momentene, og vise den som ser at det kan finnes spørsmål der.
Fiksjonreferanser
Det er også referanser til fiksjonsfilm i Armadillo. Allerede i første scene, når kamphelikoptrene henger i disig gul solnedgang til tunge flappelyder, blir vi minnet på en av regissørens yndlingsfilmer – Apokalypse nå! Likheten med The Hurt Locker er også åpenbar, enda filmskaperne påpeker at opptakene deres ble gjort før den hadde premiere. Opplever vi Armadillo som ekstra relevant fordi vi kjenner filmspråket fra fiksjonsfilm? Klippinga er hurtig og effektiv, lydbildet suppleres med musikk og stemningstoner. Ifølge regissør Metz er det mer et spørsmål om stil enn sjanger.
– Lars Skree og jeg har laget flere filmer sammen, og utviklet en egen stil. Det handler ikke om fiksjon eller dokumentar, men tilstedeværelse, en scenisk bevissthet. Hva slags hendelse prøver vi å vise? Hvordan plasserer vi den i en større fortelling?
Når det gjelder fortellerteknikk har fiksjonen et forsprang.
– Fiksjonsfolk forteller i bilder. De er vant til å bruke bildesiden effektivt til å understreke historien. Dokumentarister lider gjerne under å bli bedømt utfra en slags tv-tradisjon.
Fotograf Skree er enig i at det ikke kan finnes noe skarpt skille mellom dokumentar og fiksjon.
– Men det har vært vanskelig å skildre ting som dette i dokumentarer, fordi du sjelden kommer så nær fronten som vi gjorde. Det er både farlig og ressurskrevende. Journalister er oftest henvist til å snakke med soldatene etter kampene, og spørre dem hvordan det var. Hva opplevde du? Synes du det går bra? Dette skaper en mye større avstand til stoffet.
Han ønsket en annet filmspråk enn i en vanlig nyhetsreportasje.
– Det jeg liker i fiksjonens verden er det estetiske, pausemessige, episke. I en nyhetsreportasje er det ordet og handlingen som styrer.
Er ikke historiefortelling vanskeligere innen dokumentar også fordi historien mangler før opptakene er gjort?
– Hvis du gjør godt forarbeid vet du såpass mye om karakterene og historien at du kan være i forkant når noe skjer. Vi visste at det var viktig å filme deres første kamp. Vi ville følge tråden med Mats og hans mor, som bekymret seg over sønnens reise. Hendelsene utvikler seg jo, men utfra forarbeidet kan du tilrettelegge for det filmiske blikk.
Feige politikere?
Filmskaperne startet med en kampgruppe på ti menn. Soldatene som bærer historien er valgt ut fra en gruppe av frivillige.
– Ganske raskt skilte noen seg ut som interessante: Mats og Daniel, Kim og Rasmus. Der lå omdreiningspunktene, ulikhetene i gruppen. Det var der vi kunne få historien fram.
Den klareste nøkkelpersonen blir Daniel, som dreper fem talibanere i filmens klimaksscene. Det er han som i debriefingen kaller drapene for «likvidering», en uttalelse som skapte sterke reaksjoner i Danmark. Det var disse scenene forfatter Carsten Jensen mente da han skrev i en kronikk at Armadillo kom til å smadre det danske selvbildet. Det har vært snakk om et rettslig etterspill for den unge gutten, som kanskje bare spilte bråkjekk i et forsøk på å takle psykologisk stress. Enkelte har stilt spørsmål ved debattens fokus. Er det avgjørende hvordan vi snakker om krigen, eller hva krigen faktisk er? Disse guttene har fått i oppdrag å drepe. Hvor lite aggresjon tror vi de kan gjøre det med? Er det et element av skinnhellighet i politikernes reaksjoner?
– Jo, det kan du si. Det ville være feil å dytter ansvaret over på soldatene, eller på Daniel, og si at: vi har noen brudne kar. Men det synes jeg faktisk ikke har skjedd. Først ble det et ramaskrik: Gjorde de det eller ikke? Men dette pågikk i ganske få dager. I ettertid synes jeg debatten i Danmark har foregått på et mer overordnet nivå, slik vi ønsket at den skulle gjøre. Hvorfor er vi i Afghanistan? Hvorfor vil unge mennesker dra til Afghanistan, og hva gjør opplevelsene med dem? Hva er krig?
– Det er også påfallende, innskyter Skree, at det først er nå har blitt snakk om å trekke seg ut av Afghanistan. Nå kan man snakke om slike ting, mens det for bare et års tid siden var tabu.
Forståelig paranoia
I Norge har det væpnede engasjementet i Afghanistan knapt vært behandlet på film. Sara Johnsen hadde en bihistorie i Upperdog, og frilansjournalist Pål Refsdal slapp i vår den korte, men interessante dokumentaren Kidnappet av Taliban, om hendelsene forut for hans egen bortføring. Har engasjementet vært større i Danmark?
– Det har vært noen få tilfeller, sier Metz. Susanne Bier behandlet temaet i Brødre, og det har dukket opp i dramaserier som Livvagterne. Men Armadillo er første rendyrkede krigsfilm fra Afghanistan.
Fotograf Skree har tidligere vært med og lagd en tv-dokumentar fra Afghanistan, og merket seg at særlig ett perspektiv mangler.
– Journalistene er engasjerte, men det som undrer meg er det fullstendige fravær av afghanere. Du ser dem løpe rundt i bakgrunnen, og det blir kastet bomber, men de får aldri fortelle sin versjon. Soldatene blir spurt: Hvordan opplever du det når bombene faller? Mens lokalbefolkningen får enorme flybomber i hodet, og ingen spør dem.
Rammer ikke denne kritikken også Armadillo? Tja, sier Metz, og nevner sekvensen hvor en kontaktoffiser og tolken hans kommer forbi en koranskole. Afghanerne sier at de ikke kan sladre til danskene, for da vil de bli skutt av Taliban. I en annen sekvens forteller en bonde at han har mistet kua si, og viser dem hvor kua sto bundet.
– Der synes jeg vi kommer nært på og får litt Afghanistan. Ønskedrømmen hjemme var selvfølgelig å fise ut et par dager og se hva som skjedde bak murene… Men det var for farlig.
Den lukkede verdenen soldatene lever i ble også filmskapernes.
– En forutsetning var at vi skulle jobbe tett på soldatene. Vi ble nødt til å tenke: Javel, så må vi jobbe med det manglende utsynet. Hele tiden er det mennesker som kikker på dem, betrakter dem. Det minner helt klart om situasjonen i The Hurt Locker. De blir stadig iakttatt.
Et viktig moment ble å beskrive paranoiaen.
– Den følelsen hadde vi jo. Det at ingen ante hvem som sto der ute. Hva gjør den mannen? Graver han ned bomber? Det kunne like gjerne være en som reparerte en pumpe. Man er sendt ned for å hjelpe noen man ikke vet om kan ta imot ens hjelp, om de er under innflytelse av noen andre, holder med noen andre. Jeg kan godt forstå paranoiaen.
Problemet er også at du ikke kan hjelpe dem du ser. Kanskje hjelper du noen andre, men de som er like i nærheten får skutt kuene sine, og du tråkker ned de nysådde markene deres. Folk nær slagmarken får det alltid verre. Kanskje får noen det bedre et annet sted, men det vet du ikke.
– Dette er jo det filmen ikke riktig kan se. Det er en frontlinjefilm. Det kan godt være det nytter at vi er der, men det synes jeg vi skal spørre afghanerne om. Det er det ikke mange som gjør.