Årets Oscar-nominasjoner i kategorien Beste musikk var som vanlig preget av et par forhåndsfavoritter, et par overraskelser og en hel del oversette juveler:
Avatar (James Horner)
Fantastic Mr Fox (Alexandre Desplat)
Up (Michael Giacchino)
The Hurt Locker (Marco Beltrami og Buck Sanders)
Sherlock Holmes (Hans Zimmer)
Avatar må vel regnes for den største favoritten, og på mange måter også en fortjent vinner dersom det skulle skje. For en liten stund siden skrev vi om Horners evne til å fange den emosjonelle kjernen i Camerons epos. Her var det ikke kun snakk om å fungere som en tradisjonell, musikalsk historieforteller, men å fange de små nyansene i den totale sensoriske opplevelsen – kanskje det nærmeste jeg har vært Wagners ”gesamtkunstwerk” på mange år. Horner brukte selv et ord som ”fargelegging” for å beskrive innfallsvinkelen sin, og hvis filmen var fargerik fra før, var det nettopp musikken som bandt disse fargene sammen til en oppslukende reise for sjel og sinn. I tillegg er det naturlig å tenke at musikken kommer til å profittere på filmens status som kulturell happening, slik Horner gjorde da han vant med Titanic i 1998.
Se opp har etterhvert seilt opp som en annen forhåndsfavoritt. Giacchino har allerede vunnet to Grammy-priser og en Golden Globe for sitt soundtrack, og bedre oppkjøring får du vel knapt. Jeg må innrømme at jeg aldri helt har skjønt Giacchinos enorme popularitet. I fansirkler blir han nærmest hyllet som en ny Messias, selv om musikken i mine ører ofte bare er ”grei orkestermusikk” i en klassisk tradisjon. Jeg finner ikke helt den store musikalske identiteten der, kanskje med unntak av Lost. Se opp er heller ikke noe unntak. Det er en usedvanlig moden film for Pixar, men musikalsk gjør den det den skal og ikke mer. Jeg blir imidlertid ikke overrasket dersom hypen resulterer i nok en statue på Giacchinos peishylle.
The Hurt Locker er kanskje den store outsideren her. Her finnes svært få markante temaer og slående musikalske tablåer, men Beltrami og Sanders’ musikk opererer som utmerket lyddesign; et slags musikalsk speilbilde på hovedrollens nærmest narkotiske avhengighetsforhold til avvæpning av bomber. Det er selvsagt en hel legitim innfallsvinkel, men historisk sett har akademiet aldri gitt prisen til en slik type soundtrack.
Alexandre Desplat er det nye, store navnet i Hollywood, selv om han har holdt på i en mannsalder allerede. Den litt vindskjeive musikken til Fantastic Mr. Fox – som med sin lettbente banjo og glockenspiel-instrumentering minner litt om uttrykket til Yann Tiersen – er sjarmerende nok i seg selv, men det er verdt å spørre seg om han ikke har levert bedre saker i 2009, f.eks. den hypnotiske Coco avant Chanel eller den elegante Chéri. Jeg tror i alle tilfelle Desplat kan vinne mest på sin nyvunne popularitet som kritikeryndling.
Den store overraskelsen for min del var Hans Zimmers Sherlock Holmes. Ikke for det, det var et drivende godt soundtrack med en aggressiv cello-solo som kunne vært hentet ut av en hvilken som helst Rammstein-låt. Dessuten var det mikset meget høyt på lydsporet, og dro således oppmerksomheten mot seg selv. Men Zimmers siste Oscar-pris var for The Lion King i 1994, så jeg hadde liksom ikke ventet å se navnet hans i Oscar-sammenheng noe mer, spesielt ikke for noe såpass mainstream (hadde det vært The Thin Red Line, hadde det vært en annen sak).
Så er det selvfølgelig slik at en rekke åpenbare kandidater har blitt utelatt, kandidater som kanskje allerede har vært nominert og vunnet i andre prisutdelinger. Abel Korzeniowskis A Single Man er en av dem, et suggerende, delikat musikkspor som nærmest fungerer som filmens rytmiske puls. En annen er Marvin Hamlishs The Informant!. Hamlisch er selv tidenes yngste Oscarvinner (som komponist) da han som 29-åring vant med Barbara Streisand-klassikeren The Way We Were i 1973. Det var knyttet store forventninger til hans comeback, og musikken var en jazzy, retro affære som kunne appellere til mange. Andre svært gode kandidater som ble oversett, er Elliot Goldenthals Public Enemies, Danny Elfmans Terminator: Salvation, Joe Hisaishis Ponyo, Clint Mansells Moon og Bruno Coulais’ Coraline. Men nominasjonene er nå det de en gang er. Jeg skal spise gamasjene mine om ikke Avatar eller Se opp tar hjem pokalen.