Avatar

James Horner og Avatars musikalske hjerte

Det har vært skrevet opp og ned i mente om Avatars visuelle uttrykk, om forventningspress og om James Camerons comeback, men nesten ingenting om filmens musikalske side, i hvert fall ikke i skandinavisk presse. Hvordan passer James Horners musikk inn i dette universet? Innfrir den like mye som filmen i sin helhet foreløpig har gjort?

Dette er det tredje samarbeidet mellom James & James. Horners skrekk-militaristiske musikk til Aliens (1986) står fremdeles som en moderne action-klassiker. Spor som ”Futile Escape” og ”Bishop’s Countdown” har dukket opp i trailere gjennom 20 år. Titanic (1997) trenger heller ingen introduksjon. Med litt hjelp fra Sissel Kyrkjebø og Celine Dion, er den et av verdens mest-selgende instrumental-soundtracks gjennom alle tider.

Statistikken er med andre ord på Horners side, som sportskommentatorene pleier å si. Til Avatar fikk komponisten usedvanlig lang forberedelsestid, over halvannet år. Dette sa han selv i et intervju med Times Online for et par uker siden:

This was the commitment I made to Jim [Cameron]: I wouldn’t take on any other work for a year-and-a-half — and it has taken that length of time. I was ready before he was. He was still shooting long after I was supposed to begin writing, but I had my sound world ready for him to start handing over film. Avatar was so complicated, it ended up being a lot more time-consuming than he anticipated.

Så er spørsmålet: Hvordan lyder det? Ble det gode resultater av de uvanlige rammevilkårene?

hornerSvaret er ja. Nok en gang sementeres Horners posisjon som en av Hollywoods fremste musikalske historiefortellere. Et godt eksempel er temaet for hovedpersonen Jake Sully – et vakkert, ekspansivt, bittersøtt tema som vokser i takt med Jakes gradvise tilpasning til sin avatar, fra han tar de første ustabile stegene til han flyr majestisk gjennom Pandoras eksotiske landskap på sin skreddersydde Ikran. Særlig tydelig blir det når Jake heller vil tilbringe sin tid gjennom avataren enn i sitt virkelige, handikappede liv; eller som han sier: ”Everything is backwards now, like out there is the true world and in here is the dream”. Horner svarer med å spille temaet hans i en melankolsk og oppstykket, nesten ”handikappet” versjon i det virkelige liv, men lar det så blomstre for alvor så snart han inntar rollen som den blåfargede helten. Her er et klipp av temaet i en slik versjon:

Men det som først og fremst lyser opp lerrettet er Horners unike evne til å finne den umiddelbare, emosjonelle kjernen i hver eneste scene; hans unike evne til å fange essensen i miljøer, karakterer og univers. Ja, rett og slett filmens hjerte. Om det er de sansestimulerende scenene i skogen eller det er den biospirituelle bondingen som binder alle vesener på planeten sammen. Slik beskriver han selv denne ”fargeleggingen”:

…what I’ve done is create a world that uses a tremendous amount of colour — colours that we haven’t heard before. That was my big search: how to create an orchestra of different sound worlds and blend them into the sound collage, yet have it feel grounded. I have a sense of how far I can push an audience and I like to push the audiences.

Helt fri for kontrovers vil Horner aldri være. Han er kjent for å bruke visse grep og motiver om igjen; noen ganger til og med kloss opp til klassiske musikktemaer (selv om dette er ganske overdramatisert). Avatar er heller ikke noe unntak. Et av temaene ligner på ”Call to Arms” fra hans egen Glory (1989), og av gamle kjenninger dukker blant annet det berømte, fire-noters fare-motivet (”danger motif”) opp et par steder mot slutten av filmen. Her er et eksempel på dette motivet hentet fra Willow (1988), deretter det samme fra Avatar:

Dette trekker imidlertid ikke ned helhetsinntrykket. Heller ikke at rulleteksten akkompagneres av Leona Lewis’ storslåtte kjærlighetssang ”I See You”, basert på et av Horners temaer. I sjangeren ’fløteballader’ er den faktisk ikke så halvgæren, og refererer åpenbart til ”My Heart Will Go On” fra Titanic, særlig ”near, far”-delen av den:

Jeg gikk inn i filmen med forventninger om glattpolert dataspillgrafikk og dvaske Jar Jar-karakterer. Jeg kom ut av den med følelsen av å ha vært med på noe magisk; noe som rørte meg; noe som gjorde meg oppslukt av hele filmens univers. Jeg er overbevist om at James Horner er en av hovedårsakene til det og at jeg nærmest var hans lille personlige avatar. ”I like to push the audiences”, som han sa.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 11 kommentarer

  1. Anders sier:

    Syns musikken var en av de største svakhetene med filmen. Visste ikke at Horner hadde filmmusikken på forhånd, men kjente straks igjen fanfaren som jeg har hørt før, som nevnes her (Willow, Enemy at the gates, Troja). Har i utgangspunktet ikke sansen for Horner, og syns han altfor ofte er på dypt vann med svulstige toner. For meg er det alltid en nedtur om Horner er satt opp som komponist i filmer.

  2. Thor Joachim Haga sier:

    Uff da. Ja, ja…det hadde vel ikke vært en ordentlig Horner-sak om det ikke var polariserte meninger! :)

  3. Even G. Benestad sier:

    Nja, jeg synes egentlig musikken høres ut som en hvilken som helst Hollywood film i disse dager. Funker bra, men jeg ville neppe giddet å lytte til den uten bilder, men hvor tok Brad Fiedel veien?

  4. Ja, hvor ble det av Brad Fiedel?!! Et synthscore av ham hadde virkelig satt prikken over nostalg-I-en med Avatar ;P

  5. Even G. Benestad sier:

    Ja, jeg tuller ikke… Terminator temaet er helt legendarisk!

  6. Thor Joachim Haga sier:

    Ah, Fiedels Terminator-musikk. Fantastisk bra lyddesign-score, tortur på CD! Tror han har trukket seg mer eller mindre tilbake fra filmmusikkens verden.

  7. Frode Løes Hvatum sier:

    Jeg synes ikke musikken var noe spes spennende.

    Men det er vel strengt tatt ikke riktig å disse Horner for at det er lite mineverdige temaer etc. Han har jo tross alt først og fremst laget filmmusikk. Med trykk på >film<.

    Det er mao ikke musikk ment for stereoanlegget eller ipoden. Mange glemmer dette når de slenger ukvemsord etter Horner, Williams etc.

    Men musikken funket jo som en kule for å dytte på de rette emosjonelle knappene. Jeg satt med klump i halsen og ytterst på sete kanten om hverandre mange ganger, og det tror jeg er like mye Horners "skyld" som det er skuespill, historien og de andre faktorene.

    Men rent musikalsk er jeg enig i at det var temmelig kjedelig. Ikke på noen måte noe å ha i cd-hylla (evt itunes i disse dager).

  8. Thor Joachim Haga sier:

    Åh, det er en fantastisk bra lytteopplevelse på CD, i likhet med veldig, veldig mye annen filmmusikk! Fra de etniske instrumenteringene til de bittersøte temaene til de “edgy” action-sporene. I det hele tatt glimrende arrangert og presentert. Anbefales på det sterkeste!

  9. Alexander Andersen sier:

    Hei. Jeg har vokst opp med film-musikk skrevet av Horner, alt fra barnefilmer som “lillefot”, “the pagemaster”, “Fivel”, og flere. Jeg har senere blitt introdusert for musikken han har skrevet til mere voksne filmer, og blir like sjokkert hver gang over den fantastiske musikken han skriver. Jeg og min bror pratet nylig om Horner i forbindelse med “avatar”, og stusset litt på det at alle de filmene vi husket best fra barndommen, var filmer der Horner hadde vært med og satt sitt preg. Etter min mening er Horner hovedgrunnen til at jeg husker disse filmene så godt. Han er en mester i det han gjør, og jeg annser han helt klart som den beste film-musikk-komponisten som vi har i vår tid. Jeg hører ofte på musikken hans uten filmen foran øynene, og de bildene jeg ser er ofte igjen mye flottere og vakrere enn de du får se på skjermen. Avatar er her heller ingen unntak. Alle har forskjellige preferanser- men dette er i vert fall min mening.

  10. Thor Joachim Haga sier:

    Så hyggelig å se litt Horner-støtte også! Jeg er helt med deg, Alexander. Jeg har også fulgt ham i en årrekke og synes han er en mester i å finne filmers emosjonelle kjerne uansett hva han jobber på (det er ikke alltid gitt). Glimrende soundtrack-album blir det ofte også. Jeg registrerer den evigvarende kontroversen – og skjønner visse aspekter av den – men synes den ofte blåses langt, langt ut av alle proporsjoner.

  11. Emil Kristoffersen Børø sier:

    Jeg oppdaget Horner først når jeg så Braveheart for føste gang, og har siden vært fan av så å si alt han har laget.

    Cd’en med Avatar-musikken ble jeg likevel ikke veldig begeistret for. Musikken funker som bare det i filmen, og jeg tror ikke filmen hadde rørt meg noe særlig om det ikke hadde vært for James Horner’s fortellersans og tonesetting. Men isolert sett, synes jeg det meste av musikken på cd’en var litt kjedelig. Det har sine øyeblikk, men det meste var kjent materiale(The New World, Glory, trompetmotivet fra alle de andre filmene…).

    Det gjør vodt å skrive kritikk av James Horner, ettersom han er et av mine store forbilder og i mine øyne den beste nålevende filmkomponisten etter John Williams. Ikke døm etter å ha hørt/sett Avatar, sjekk heller ut musikken til The Land Before Time(min favoritt), The Mask of Zorro, Willow, Apollo 13, Braveheart og Legends of the Fall. Det er verdt å høre igjennom disse.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>