Temaet spinnes rundt fattigdom, søken etter lykke og gjengmentalitet. Og dette er viktige tema for de fleste land i Sør-Amerika, og det er interessant for oss å se hvordan filmen belyser ulike sider av dette. Drømmen om et bedre liv i USA og den påfølgende masse-emigrasjonen forbundet med farer av uante dimensjoner belyses, og vi ser hvordan myndighetene i de fleste land i Sør-Amerika har gitt opp å stoppe strømmen av mennesker nordover. Alt preges av korrupsjon, kriminalitet og en generell forakt for menneskeverd.

Sin Nombre arbeider rundt de nevnte tema på en genial måte. Vi følger den unge, mexicanske gjeng-gutten El Caspers liv både utenfor og i gjengen. Hans søken etter lykke og kjærligheten virker som en motpol på hans liv i den ultra-voldelige gjengen som han er fanget inn i – og fortsetter uten minsket styrke å verve inn unge gutter til et liv i vold og drap. Både hevnlyst og ønsket om å komme seg vekk fra gjengen gjør at han møter Sayra, en ung jente fra Honduras, som er på vei mot USA og, forhåpentligvis, et bedre liv. Togreisen, som de begge tvinges til å ta, fører dem sammen og man aner psykiske kvaler hos dem begge, men dette utforskes i liten grad. Filmen dyrker istedet det råe, kalde uttrykket og lar heller tilskueren leke med ideen om et mulig utviklende forhold mellom El Casper og Sayra.

Filmen lider under en manglende utforsking av El Casper til fordel for smått romantiske øyeblikk på togreisen.

Dessverre føles Sin Nombre som en film man har sett mange ganger før, og man klarer ikke å la seg rive helt med. I tillegg irriteres man over Sayras irrasjonelle og tåpelige oppførsel som mer hører hjemme i en dårlig, hormonfylt tenåringsfilm. El Casper er derimot en karakter man tror på, og som virker mer gjennomtenkt. Det føles som at filmen lider under en manglende utforsking av han til fordel for smått romantiske øyeblikk på togreisen. Men man må tenke på at dette er debutfilmen til det som virker som en lovende regissør. Vi får nok se mye interessant av Cary J. Fukunaga i tiden fremover. Til tross for små svake punkter er filmen godt gjennomført med meget lovende unge skuespillere. Filmen dveler ikke lenge ved det melodramatiske eller såre, men fortsetter med en skarp kamerapenn lik naturalismens beskrivelser av hverdagens realiteter på slutten av 1800-tallet. -- Som en Amalie Skram-roman: trist og deterministisk, uten lyse punkter eller håp.

En liten sidenotis: regissøren reiste gjennom deler av Mexico sammen med ekte immigranter. Se et videointervju med Fukunaga i forbindelse med Sundance 2009 her.