Kjetil Bang-Hansen om Fanny og Alexander

Fanny og Alexander

Nationaltheatret har verdenspremiere på teateroppsetningen av Fanny og Alexander denne uken. I den forbindelse har vi intervjuet regissør Kjetil Bang-Hansen om hans adapsjonsprosess og tanker om både Bergman, filmen, teateret og kunstens rolle.

Først litt bakgrunnsstoff. Fanny och Alexander er og blir undertegnedes favorittfilm. Ingmar Bergmans familiekrønike er så omfangsrik, inviterer til så mange lesninger og byr på så uendelig stor gjensynsglede at jeg aldri har sett og neppe kommer til å oppleve maken. Fanny och Alexander var Bergmans avskjed til filmmediet og en gjenforening med Sverige, etter å ha flyktet fra hjemlandets skattemyndigheter og oppholdt seg i München i en årrekke. Filmen vant hele fire Oscar og er vel Bergmans mest allment kjente og elskede verk. Hva kan så filmen fortelle oss om Bergman?

«Det finns inget mål, det är ett bedrägeri eller innbilning. Själv är jag på väg mot skogarna och källorna. Jag var där en gång när jag var ung och nu letar letar jag mig tillbaka.»

Dette sitatet er hentet fra et gammelt sagn som Isak (Erland Josephson) forteller til Fanny (Pernilla Allwin) og Alexander (Bertil Guve), og på mange måter oppsummerer det filmens plass i auteurens filmografi. Bergmans karakterer og konflikter er ofte basert på hans egne livserfaringer, og i filmer som Persona og Vargtimmen har han ingen avstand. Her skildrer han kunstnerskikkelser med hele sin kropp og ånd i en filmatisk forlengelse, som blir intens og nesten privat. Disse filmene stiller kunstneren til veggs og spør om hans eller hennes virke har blitt trivielt og betydningløst; «[Bildene] forvandler min kunst til kunster, til noe likegyldig, til hva som helst» (Ingmar Bergman 1991).

FA9

I Fanny och Alexander har Bergman byttet posisjon.

«För Bergman är situationen ändå ny: mycket länge var han själv en av de utstötta, nu sitter han, efter fyra decennier, för första gången i salongen och skrattar åt sitt liv och sitt verk som om det utspelar sig uppe på scenen” (Leif Zern, 1993)»

Her tvinner Bergman tråder fra hele sitt liv og kunstnerskap. Bergman kan sees i biskopen og hans behov for å styre menneskene rundt seg; hans barndom speiles i Alexander som kjemper mot stefaren og Gud (Bergmans egen far var prest), og som plages av demoner; alderdommen sees i Alexanders bestemor Helena; den tvilende kunstneren speiles i Emily. Men alle identifikasjonene lyser av en kjærlig avstand og en slags ironi. Fanny och Alexander er den avsluttende forestillingen, der en aldrende mann ser seg bak skulderen og oppsummerer en tilbakelagt strekning. Det fantes aldri noe overstyrende mål; Bergman stoppet og drakk ved de kildene han kom over, og verden forble et mysterium – på tross av kunstnerens mål om å gjennomskue den. I Bergmans bilde er virkeligheten et teater der menneskene spiller roller, som avkles og settes i nytt lys, til betraktning og analyse. Filmen er hans scene, og her er ingen konstanter – alle kan når som helst bytte maske og vise seg som noe helt annet. Bergmans verdenssyn og filmer er dypt fundamentert i teateret, og da burde det ikke være vanskelig å forestille seg at Fanny och Alexander bytter maske og fremføres på en scene foran et publikum.

Obit Ingmar Bergman
Sven Nykvist og Ingmar Bergman under arbeidet med «Fanny och Alexander»

Likevel var det ikke uten skepsis at jeg mottok nyheten om at Nationaltheatret skulle ha verdenspremiere på teateradapsjonen av Bergmans opus magnum. Hvordan i all verden skal disse fantastiske scenene og bildene la seg overføre til en teaterscene uten at den ubeskrivelige magien forsvinner? Og hvilken verdi har egentlig en slik adapsjon? For meg var det klart at dette først kan bli virkelig spennende om teaterversjonen tør å ta noen radikale kunstneriske valg og stå på egne bein. Med disse tankene i bakhodet møtte jeg stykkets regissør Kjetil Bang-Hansen på Dattera til Hagen en lørdag ettermiddag i midten av september. Bang-Hansen er en institusjon i norsk teatersammenheng, og har vært teatersjef ved en rekke av våre største scener og rektor ved Statens Teaterhøgskole. Han har vært aktiv ved Nationaltheatret siden midten av åttitallet, og regissert alt fra Ibsen og Hakkebakkeskogen til Thomas Vinterbergs Festen.

Kjersti Holmen og Kjetil Bang-Hansen
Kjersti Holmen instrueres av Kjetil Bang-Hansen (Foto: L-P Lorentz)

Synlig stresset over arbeidet med forestillingen, men eksepsjonelt imøtekommende og velartikulert, deler Kjetil Bang-Hansen rikelig av sine tanker rundt arbeidet med forestillingen.

Det blir verdenspremiere på Fanny og AlexanderNationalteateret; hvordan ble dette prosjektet født? Bergman selv var vel skeptisk til at hans opus magnum skulle bli teater?

– Det var jo egentlig svenskene som skulle gjort dette. Dramaten hadde planer om å sette opp stykket, men av en eller annen grunn ble det ikke slik. Bergman ville visst for alt i verden ikke at dette skulle skje; ”Røra inte Fanny och Alexander!”, skal han ha sagt. Men en stiftelse har overtatt rettighetene, og vi er altså blitt de første som adapterer dette til scenegulvet. Men vi går selvfølgelig inn i et minefelt her, og jeg ønsker i utgangspunktet å si minst mulig om det eventuelle resultatet. Det er heller ikke mitt drømmeprosjekt, det er teatersjef Hanne Tømta som har vært primus motor for å få til dette – jeg har påtatt meg et ærefylt, men vanskelig oppdrag.

Filmen er jo basert på et originalmanuskript som er utgitt i bokform, og som nærmest kan leses som en roman. Det finnes en del ulikheter mellom dette forelegget og filmatiseringen, og jeg er derfor spent på om du har tatt utgangspunkt i dette eller selve filmen?

– Jeg dramatiserer ikke en film! Det må være helt klart. Det er boken jeg tar utgangspunkt i, ettersom den utgjør et rikere bakgrunnsmateriale. Den er dels en episk fortelling, dels et manuskript med replikker, og Bergman så selv at enkelte av elementene i boken ikke egnet seg for filmen. Eksempelvis hadde  tittelkarakterene en ekstra søster, men da hun mangler en egentlig dramatisk funksjon, ble hun rensket vekk i filmen – og også i  teaterversjonen. Men det finnes andre ”gjenglemte” ting i den episke fortellingen som vekker interesse, og som kan passe inn på scenen.

Du vil kanskje vektlegge selve teatertemaet i større grad enn filmen – det vil jo tilføye stykket en slags metadimensjon?

– Ja, dette dreier seg om teater, og Bergman formulerer sanne, vakre og ganske skarpe (altså kritiske) ting om teaterkunsten. Mange av oss synes dessuten at Bergman i sitt lynne lå mye nærmere teatret enn filmen, og at han ofte jobbet direkte mot filmens språk og natur. Flere av filmene hans føles veldig «holdt»; nesten ekstremt stramme. Denne rigiditeten må man beundre, men teaterets form er åpnere og friere, og jeg vil forsøke å løsrive fortellingen noe fra filmens rammer og løfte det over i et litt annet landskap.

Bergman avslører jo også teatrets bedrag og kunstnerens livsløgn, hvilket jo er et gjennomgående tema i filmografien hans. Ser du på slutten som en oppriktig hyllest til livets små øyeblikk, slik mange gjør, eller leser du dette ironisk, slik Bergman insisterer på at er intensjonen?

– Jeg synes på mange måter noe av filmens problem, like mye som dens styrke, er fortellingens skjønnhet og nostalgi. Det er som om Bergman nesten er litt for glad i sitt eget materiale, og med dette kan noe av fortellingens tankedybde bli borte. Det er selve jordsmonnet under fortellingen jeg gjerne vil se nærmere på.

Du vil altså revidere Bergmans materiale, snarere enn å servere publikum deres kjære filmminner?

– Ja, i den forstand at all lesning forutsetter tolkning, og puristene vil sikkert møte forestillingen med skarpe klør – især svenskene, tenker jeg! Men selv om jeg både vil og må være tro mot historien, ville det være poengløst å forsøke å overføre Bergmans filmscener direkte til teatret. Enhver overføring til et annet medium vil i seg selv uansett fremstå som en kommentar. En overføring vil måtte tilføre noe, og ikke bare kjempe motløst mot et mer begrenset tidsformat – den lange versjonen er jo over fem timer lang. Nei, jeg vil prøve å ivareta fabelen som gjør originalversjonen så sterk, men håper å kunne slippe inn lys over fortellingen også fra andre kanter, og dermed kanskje åpne noen nye dører inn till dette ufattelig rike menneskelige materialet. Det finnes så mange problemstillinger i fortellingen som filmen berører på sin måte, og som det har vært inspirerende å arbeide med i forbindelse med teatermanuskriptet. Poenget med å fortelle historier, er at de dermed alltid blir nye. For meg ville det være mindre interessant å adaptere et av Bergmans kammerspill, slik de eksempelvis har gjort med Høstsonaten. Den er på noe vis allerede så teatral som film. Jeg vet overhodet ikke om vi lykkes med det halsbrekkende prosjektet det er å filtrere Fanny och Alexander med et teaterblikk, men håpet er selvsagt at vi kan gi en opplevelse av Bergmans verk på en ny måte og med en utvidet forståelse.

Fanny och Alexander er jo utvilsomt Bergmans mest elskede film, men Bergman-purister vil jo ofte sette den i skyggen av Det sjunde inseglet, Persona og Viskningar och rop – kanskje i ren angst for å være en del av det folkelige. Selv synes jeg Fanny och Alexander er hans hovedverk, nettopp fordi den demonstrerer Bergmans uovertrufne evner som filmskaper på svært mange plan. Den er jo både et formidabelt kammerspill, en slags julekalender-såpe, en poetisk, magisk-realistisk kunstfilm – og slik kan man jo fortsette. Jeg føler den er hinsides kategorier og konsepter, og i stedet lever og ånder i sitt eget univers på en måte som ingen andre filmer.

– Ja, jeg er enig i det. Persona står for meg som en langt mer perfeksjonistisk gjennomført film, som til det fulle oppfyller de målene den setter seg. Men dette fører også med seg avgrensede rammer – det finnes ikke mye i Persona som ikke eksisterer i selve filmen. Fanny och Alexander er kanskje ikke formelt perfekt, men det er en ekstremt rik tekst – rikere enn selv det en fem timer lang fjernsynsversjon kan rettferdiggjøre. Den er glitrende litterært sett og tankemessig uhyre spennende, og mye av dette tankeinnholdet vil jeg mene at er langt mer omfattende enn det filmen viser. Teksten formelig svulmer av menneskelige historier, det er en enestående rikdom, jeg hadde nær sagt fedme, over det hele; det finnes så mange historier der og en endeløs mengde rom mellom de ulike scenene. Andre Bergman-filmer kan synes mer presise, men de er også formelt strengere, magrere. Fanny och Alexander er – for nå å holde oss i matterminologien – på en måte både fruktsalat og ertesuppe.

FA1

Det er allerede kjent at Kåre Conradi vil gestalte en voksen Alexander i din versjon. Hva er motivasjonen bak dette grepet; vil stykket ha en slags flashback-struktur?

– Det er mange motiver for dette – dels er jo Fanny och Aleksander en selvbiografisk film, ettersom Bergman i stor del tar utgangspunkt i sitt eget barndomshjem. Mitt grep er først og fremst av rent praktisk natur, et ønske om å få bedre tak om historien. Betrakte den fra to ulike vinkler. Både opplevelse og refleksjon.  Men det er ikke snakk om noen flashback-struktur; det er jo her teateret er langt friere enn filmen. I teatret kan man holde flere virkeligheter i gang samtidig, uten at det blir forvirring, men tvertimot berikelse. Filmen som kunstart er fortsatt forankret i en realisme, mens teateret magisk kan skifte tid og rom med en helt annen dimensjonell frihet.

Det er jo kanskje filmens kompleks som kunstart, at mediet er så dypt forankret i å formidle virkeligheten – eller i alle fall måtte forholde seg til en grunnleggende realisme innenfor det universet som presenteres. Du parafraserer jo nærmest Strindberg nå, som også avslutter filmen ved å si at alt er mulig, og at den ene virkeligheten flyter over i den andre.

– Nettopp, og det er vel dette jeg egentlig har tenkt til å kommentere gjennom Kåres karakter. Han vil representere det som gjør teateret til et unikt medium, ettersom historien i stor grad er en hyllest og en kommentar til teateret – og ikke minst til hvordan vår hverdag også i stor grad ligner et teater, der vi bytter masker for hver scene vi deltar i. I så måte føler jeg manuskriptet er lovende, men det er lang vei derfra til ferdig forestilling. Nå er jeg i en prosess der jeg nådeløst må drepe mine egne ”darlings” for å få dette til å leve, så får vi vente å se hvordan dette fungerer. Om overhodet.

_fanny_jpg_66494b

Filmen artikulerer jo til stor grad et barns verden, og for meg er barnets blikk og sanseverdenen et svært essensielt aspekt ved Bergmans film. Hvordan ivaretar du dette?

– Vi er i prosess.  Teateret er alltid konkret. Mange elementer må snekres sammen, meninger må brytes. Denne prosessen er vi midt oppi. Jeg tar utgangspunkt i konflikten mellom fantasi og løgn, og mennesket som maskebærer, og i så måte handler dette også mye om barnets forståelse av verden. ”Jeg er løgneren som elsker sannheten”, sa Bergman selv, og dette oppsummerer på mange måter mye av innholdet. Vi kan ikke konkurrere med Sven Nykvists bilder, som står for mye av filmens poetiske dimensjon. Vi har tankene, som i større grad må formidles gjennom dialog, og dermed vil noe av det sanselige gå tapt. Forhåpentligvis blir det erstattet av noe annet.

Mange vil jo kunne stille seg spørsmålet om denne oppsetningens nødvendighet; på tross av at teksten er så rik at du enkelt kan belyse og avdekke nye sider ved den, vil man jo kunne stille seg et kritisk til at en teaterforestilling med halvparten av tv-versjonens lengde vil kunne oppleves som en interessant utvidelse av det universet Bergman presenterer. Trenger man virkelig å gjenfortelle Fanny och Alexander?

– Der kan jeg bare svare at jeg er gitt oppgaven, og skal gjøre så godt jeg kan. Men akkurat som filmen, er teatret alltid på jakt etter de gode historiene. Jeg har derfor også tidligere dramatisert romaner og episke fortellinger, klassiske som moderne. Det vil si gripe dramatiske grunnfortellinger og tilpasse dem teatrets form. Å lese er å tolke og i det øyeblikket du skal meddele noe, må du ta noen valg. Det er slik fortellinger lever videre; de formidles gjennom ulike medier og kanaler, og forandrer seg på veien. De ulike variasjonene vil få sine distinkte særtrekk. Man kan jo si at det å jobbe med en så kjent tekst er vår store forbannelse, men det er også vår store mulighet.For meg er det viktig at publikum frigjøres; de må få si ja og nei – det er deres privilegium. Kunst er et jeg,  kulturen er et vi. Vi håper å kunne å slippe publikum inn i nye rom i et hus de allerede kjenner, og man begrenser Bergman ved å si at Fanny och Alexander ER slik eller slik. Det er jo dette som gjør kunst viktig; den eksisterer ikke for å være god eller dårlig. Den skal bare være der og vise oss at det noen steder tenkes tanker om det om å være menneske – dét er poenget. Så får vi se hva som lykkes oss denne gangen.

Med dét avslutter vi samtalen, og jeg sitter igjen med pirrede forventninger etter å ha møtt en særdeles reflektert teaterkunstner som opplagt har et dynamisk forhold til Bergmans film, og som forhåpentligvis vil slippe oss inn i noen mørklagte, uutforskede felt i den svenske mesterens omfangsrike filmunivers.

Fanny og Alexander
har verdenspremiere på Nationaltheatrets hovedscene lørdag 7. november. Montages er invitert til premieren, og vi vil komme tilbake med en dekning av forestillingen neste uke.

Henvisninger:

Bergman, Ingmar: Laterna magica, Norstedts Förlag, Stockholm, 1987.

Zern, Leif: Se Bergman, Norstedts Förlag, Stockholm, 1993.