Med den merkelige komedien Borat fikk Sacha Baron Cohen en nesten absurd status, med skrålende latterkor i kinosalen og stående ovasjoner fra kritikerne – og attpåtil en Oscar-nominasjon. Det spesielle med filmen var selve metoden Cohen anvendte; tittelkarakteren eksisterte ikke bare innenfor et fiksjonsunivers, men trådte også ut og konfronterte uvitende, amerikanske borgere. På mange måter lignet det velkjent skjult kamera-komikk fra lavstatusprogrammer på tv, men det hele hadde en politisk brodd og et fokus som hevet sketsjene opp til noe mer kunstnerisk. Det mente i alle fall mange, selv om undertegnede fant det både en smule plumpt og faktisk ikke så forbasket originalt som alle hevdet.

Med DVD-aktuelle Brüno kjører Cohen ned den samme landeveien; han er nå den karikerte motehomsen Brüno fra Østerrike, som drar til Hollywood for å bli rik og berømt. Her skal fordommer bekreftes og pinlige situasjoner oppstå for oss mer reflekterte europeere. Slik leser i alle fall jeg intensjonene – og de er akkurat like banale og fantasiløse som det høres ut. Rammehistorien fungerer langt dårligere denne gangen, mye grunnet at Brüno – i motsetning til Borat – er en genuint vemmelig type. Den sjarm han eventuelt måtte inneha, tror jeg bare de som har problemer med homofile ser, da de kan le med fordommene som fundament.

For Brüno er så ekstrem i sin fremtoning at han nesten ikke ligner et menneske, og i et samfunn der det uheldigvis fortsatt hersker redsel og aversjoner mot homofile, synes jeg dette på mange måter bare underbygger disse fordommene. Faktisk er filmen ikke så rent lite mannssjåvinistisk i sin appell, og det er et reelt problem for hvordan man skal lese denne filmen. Som et politisk utspill blir den jo mildt sagt klønete, og selv om jeg tror Cohen har hatt gode intensjoner, blir den farlig stereotyp og enkel i alle sine fremstillinger.

Dog avslår jeg ikke filmen helt. Som en kommentar til trashkulturen fungerer den nemlig langt bedre; tonen settes allerede i anslaget, med Scooter i bakgrunnen, og måten Cohen foregriper amerikanernes – og vår egen – underholdningskultur på er til tider sublim. En scene der Brüno skal presentere et programkonsept for en fokusgruppe, som avsluttes med en snakkende penis, er urettferdig morsom. Enda sprekere er det når han tar med seg sitt afrikanske adoptivbarn (som er byttet bort mot en iPod) til et Ricky Lake-aktig talkshow fylt til randen av kvasimoralistiske, bitre publikummere.

Et par scener til er av samme klasse, og summen av disse makter faktisk å sementere filmens underholdningsverdi. For selv om jeg synes prosjektet er både mislykket og banalt, er det ikke til å komme bort fra at Cohen besitter noen sjeldne komiske talenter. Hadde filmen som helhet vært mer gjennomarbeidet, mer flytende og ikke minst mer genuint utfordrende, hadde jeg faktisk vendt tommelen opp, på tross av ideologiske innvendinger.