Max Manus er en av tidenes kinofilmer i Norge, og det ser ut til at dens enorme kommersielle suksess har satt et slags likhetstegn mellom innkomst og kunstnerisk kvalitet, da komiteen som velger ut Norges Oscar-bidrag har valgt den krigsheroiske popcornfilmen som vår kandidat. Ikke så rart kanskje, ettersom den vant Amanda for omtrent alt mulig?
Og kanskje det er som riksidiot Jøran Kallmyr fra Frp skrev i sitt nesten rørende barnslige debattinnlegg om norsk film; at Max Manus et mesterverk fordi den fenget massene i så stor grad? Det ser i alle fall ut til at den har kapret lunsjpause-samtalene som få andre filmer de siste årene – her er det vel bare selveste Mamma Mia! som er en verdig konkurrent. Det har mer eller mindre blitt et slags krav om at man skal ha sett Max Manus for å være en ekte nordmann; på rekordtid har den sneket seg inn i vår kulturelle underbevissthet og blitt allemannseie. Mon tro om den settes opp på asylmottakene i fremtiden? Jeg ser for meg en velkomstpakke bestående av en skive brunost og en sølvglinsende dvd.
Fra litt spøkefull usaklighet til alvor: Vi snakker om en film som automatisk har blitt en del av vår populærkulturelle kanon, og som alltid vil kunne smykke seg med status som nasjonal filmskatt. På mange måter er det fryktelig flott at en norsk produksjon har oppnådd en slik dyrkelse, og vågemotet og ambisjonene som står bak er lite annet enn beundringsverdig. I en norsk kontekst er en storsatsning av dette kaliberet unikt, og Joachim Rønning og Espen Sandberg har levert et veldig gjennomført, nydelig polert håndverk, som stort sett fungerer på sine premisser.
Verre blir det når vi begynner å fable om at denne filmen også vil ha stor slagkraft utenfor landets grenser. Max Manus er – ærlig talt – en veldig overflatisk og triviell krigsfilm badet i film noir-ske røykskyer og duse lys, elegant pakket inn i et kostyme som dufter av nostalgi og klassisk helteromantikk. Kameratgjengen som utførte de krevende og livsfarlige oppdragene portretteres på en måte som gjør at de dypest sett minner om Olsenbanden; det er sjarmerende, ja nesten litt søtt, og svært svelgelig som julefilm mellom alle marsipanpølsene. Noe mykere og mer florlett har jeg knapt sett i krigsfilmsjangeren, men som en gave til det norske folk er det likevel hundre prosent vellykket.
Hovedårsaken til dette er vel at Max Manus får oss til å føle oss viktige; den kaster lys på en krigsinnsats som i stor grad har blitt ignorert, og heroiseringen av Max og co får derfor en fortryllende effekt på publikum. De fremstår som staute, pene og ofte ganske velartikulerte unge menn som gjorde noe heroisk for fedrelandet – intet mer, intet mindre. Filmen graver ikke etter dybde eller mørke, snarere bruker den potensialet som ligger i hendelsene til å skape eventyraktig spenning. Men da kroken sitter festet i den sanne historien, opplever altså publikum at de ser noe viktig. Dette er vel også årsaken til noen av de mest hårreisende Amanda-avgjørelsene siden Aksel Hennie vant regiprisen for Uno; Max Manus gjorde storeslem og overskygget fullstendig det som kritikerne mente var fjorårets suverent beste film, nemlig Erik Poppes deUSYNLIGE. Dramaet fikk en yatzy med seksere i avisene, har opplevd mye strålende mottakelse utenfor Norges grenser, og gikk dessuten godt på kino.
Og der Max Manus er en berusende film i norsk kontekst, har deUSYNLIGE en appell som strekker seg langt utenfor landets grenser. Poppes film tufter mye på det danske melodramaet – understreket av en fantastisk Trine Dyrholm i den kvinnelige hovedrollen – men tilføyer en visuell dimensjon som løfter helheten opp på et mer poetisk nivå – tydelig influert av Krzysztof Kieslowski. På mange måter er den noe av det mest helstøpte som er laget innenfor denne sjangeren de siste årene; store følelser tas på alvor og artikulerer seg gjennom et finstemt filmspråk, et stramt narrativt grep og riktignok veldig tydelig, men treffende symbolikk.
Historisk sett er Skandinavia nettopp kjent for denne typen drama, og av erfaring vet vi at Oscar-akademiet tenner på slikt. Dog er det stort sett våre naboland som boltrer seg i sjangeren, hvilket også har ført til at de har sanket med seg en rekke Oscar-nominasjoner det siste tiåret. Derfor er det både et kunstnerisk hån og en direkte utaktisk manøver å ikke velge Poppes film som Oscar-kandidat i 2010.
Kanskje komiteen tenkte at deUSYNLIGE er for unorsk til å bli lagt merke til? I så fall ville eksempelvis Nord vært en langt mer eksotisk film enn Max Manus – noe som bekreftes av den overveldende positive responsen filmen har fått på diverse festivaler. Fjellandskap, snøscootere og lakoniske karakterportretter representerer noe distinkt norskt, og fungerer derfor på et turistbrosjyre-nivå man ikke skal undervurdere. Max Manus forteller på sin side et viktig kapittel i norsk krigshistorie, men denne siden er mildt sagt en parantes i en internasjonal historiebok, og da filmen mest av alt forsøker – og lykkes med – å kopiere hollywoodske filmformer, faller den mellom to stoler i en større sammenheng. At komiteen som faktisk jobber aktivt med å analysere seg frem til en best mulig kandidat har blitt revet med av den lokale suksessen og prisdrysset til Max Manus er derfor noe av en katastrofe.
Fjoråret bød på én norsk film av virkelig høy klasse – én film som virkelig trykker deg ned i setet og sitter i minnet lenge etter kinobilletten er havnet i søplekassa sammen med popcornet og brusflaskene. Og den filmen var ikke Max Manus. Dessverre ser det ut til at noen ett eller annet sted i systemet konsekvent har skøvet deUSYNLIGE ut av oppmerksomhetssfæren til fordel for et patriotisk krigsmaleri. Da tror jeg også vi kan takke farvel til våre Oscar-sjanser.