Mamma Mias vold

Mamma Mia!
Hele gjengen samlet til hyggelig lag på stranden.

Mennesket er vel dypest sett et ganske voldelig vesen – og da mener jeg hovedsakelig i dets tanke, ikke i fysisk utøvelse. Hver eneste dag fortrenger vi det, og alle disse inntrykkene og øyeblikkene bygger seg opp til en uutholdelig stor og verkende byll, som vi for alt i verden ikke tør å slå hull på; i stedet lar vi tankene rive kjøttet av hverandre, og i romantikkens rus foredler vi ”det som var” til noe svelgelig. Men før eller siden kommer likevel volden, og filmfenomenet Mamma Mia! er – om vi snakker om fortrengt, potensiell vold – den voldeligste filmen jeg noensinne har sett.

Når jeg med dette vil hevde at Mamma Mia! er en av tiårets mest betydelige kunstneriske uttrykk, handler ikke dette om at filmen har noen kvaliteter, men fordi verkets lukt er av den giftige sorten man ikke helt unngår å bli løsemiddelskadet av. Den viser seg å være umulig å rense ut av kroppen – den lar seg rett og slett ikke fordrive når den først har funnet deg som vert. Og da dens virus har smittet majoriteten av Folket, er det bare naivt å underslå dens betydelighet og makt.

Meryl Streep som DonnaJeg tror kilden til alt sammen er pinlighet. Den oppstår nesten hver eneste dag, og vi omgår den med list for å spare sjelen for den opprivende ydmykelsen, som er rollespillsamfunnets verste fiende – å bli avkledd og stå naken foran skrikende latter fra horder av åpne røde hull er marerittets verst tenkelige utgang. Når slike pinligheter omsettes i andre, performative former elsker vi dem, ettersom dette nettopp projiserer potensiell vold – noe vi gjerne oppsøker på avstand og lar få leke med de andre barna i tanken. Behovet for å se slike pinligheter har hatt en bratt stigningskurve, hvis samtidens kunstneriske uttrykk er symptomatisk for noe som helst. Her blir Mamma Mia! et absolutt høydepunkt. Den har blitt omfavnet som Folkets film – en hyggelig og morsom film, som liksom setter kurs mot et søtt og bløtt gresk eventyrrike, slik at de økonomiske vanskelighetene familien møter på gjennom en serie statuskrav i Fellesferiens ånd, for en sart stund kan forglemmes. Og den mest effektive formen for slik fortrengningsretorikk er tydeligvis pinligheter, for hvorfor i all verden skulle ellers de klassiske sangene i Mamma Mia! fremføres så bortimot uutholdelig stygt? Meryl Streep piner meg med skrålingen sin, og stjerneskuddet Amanda-noe-et-eller-annet hadde høyst sannsynligvis kommet videre i Idol utelukkende som et resultat av klissete gutteromsfantasier. Og hvorfor skulle innpakningen være så hinsides smakløs og ulekker – filmen ser da rett og slett ut som en reklame for Stena Line, og da med alle de assosiasjoner til spilleautomater, syntetisk taxfreegodteri og duften av menneskets undergang som dette vekker (perfekt illustrert med selve båtmetaforikken, for øvrig). Scenen for alt sammen er en gresk øy av plast, foran en elendig projisert falsk bakgrunn ikke engang særs svaksynte kan hengi seg til å tro på.

Jeg mener altså at det må være en intensjon bak alt sammen; en så tvers igjennom luguber produksjon kan ikke være et uhell; her må det være en bakmann med større tanker enn det filmen øyeblikkelig synger ut om. Metoden er meg ukjent, men det må ligge et helt ufattelig godt grep om Folkets undertrykte traumer, når vitser helt strippet for noe som ligner det som er morsomt får folkemengder til å briste sammen i knestående av gaplatter.

Stellan Skarsgård i Mamma Mia!Derfor tror jeg at disse grepene graver etter noe som befinner seg langt ifra det morsommes periferi – ja, noe som snarere ligner på smerte! Denne smerten er det jeg omtaler som den indre volden, som bare i ytterst sjeldne tilfeller får innta faktiske former. Her er det via pusterøret, for latteren som oppstår i møtet med Mamma Mia! er slik jeg kan forstå det en slags fortrengt gråt som gradvis eskalerer til smertefulle skrik om hjelp. Folk er livredde for å ikke forstå, for å være den ene blant mange; i jakten på den normotiske tilværelsen har man gjennom mediene fått kunnskap om at det finnes en film der ute som definerer denne normaliteten. Når man omsider finner veien til kinolerretet og forvirres i møtet med den genuint umorsomme og direkte ubehagelige filmen, må noe likevel trykkes ut; det fordervede tungsinnet må omsettes, og alle hjelper hverandre i et slags felles toalettbesøk, der de syrevaskede matrestene fra det siste årets opplevelseshorisont ender i en felles skål – eller snarere døpefond? For barna skal jo også skylles i dette helvetet, slik at de allerede fra svært ung alder får vite at slike sjøbrisglitrende plastikkparadisvisjoner representerer en rus man skal hige etter. Sjelden, ja faktisk aldri, har jeg sett en så ekstrem suggesjon i kinosalen, og aldri har jeg kjent meg mer fremmedgjort eller pinlig berørt.

Å le av det som ikke er morsomt, er en tvangspreget, voldelig handling. Der folket snarere trenger en hvit vegg å slå på, oppsøker de i stedet Mamma Mia!, og får kanalisert ut sitt fortrengte jeg gjennom tvungen latter/gråt. Det er rett og slett groteskt! Og nettopp derfor er det farlig å avslå filmen som en trivialitet; dens posisjon som det mest oppsøkte kunstverket i nyere tid, er et signal som vi må ta til etterretning. En slik massepsykose kan med letthet innta nye, fysiske former, og ligne en slags krig, som et resultat av en serie voldshandlinger. For hva er egentlig forskjellen mellom å le av Mamma Mia! og å le av en som blir dratt ned buksene på midt i skolegården?

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 9 kommentarer

  1. Karsten sier:

    Jeg liker hvordan du kanaliserer noe ibsensk gjennom å påkalle Dr. Stockmanns kritikk av massenes kollektive dumhet. Og hvor farlig den er. For meg var nok det aller verste med “Mamma Mia!” det vederstyggelige møtet mellom mykporno-foto og rekvisitter av plastikk, som du også nevner. Det skal sies at jeg fikk gleden av å se filmen på minst mulig smertefull måte; men det er likevel ikke vanskelig å nikke gjenkjennende til din kritikk mens man leser.

  2. Timothy sier:

    Jeg er helt enig. Jeg følte meg rett og slett voldtatt da jeg forlot kinosalen. En følelse som ble sittende i kroppen lenge.

  3. Håkon sier:

    Denne filmen er bare et par grader i synsvinkelen fra å være et mesterverk. Jeg mistenker at en offentlig, seriøs, tverrfaglig samtale og lyssetting omkring Mamma Mias grunnlag for en slik ekstremsuksess kunne endt i en sakral kollaps av euforisk enighet med resultat i en nasjonal panikkskam.

    En drøm, selvsagt, men den er deilig.

  4. Er tildels enig om at Mamma Mia! ikke lyktes helt ved overføring fra scene til film, men man kan jo ikke ignorere at den har gjort stor success over hele verden.

    Mamma Mia! musikalen feirer nå i år 10 års jubileum og har hatt enorm success i hele 9 land og 180 byer rundt omkring i verden. Musikalkritikkere har beskrevet musikalen som mer enn en musikal, men et fenomen, og det er jo nettopp det den er! Publikum har allerede et forhold med ABBA musikken fra før av, og jeg tror at mesteparten ville se musikalen/filmen av den ene grunnen for å se når- og i hvilken setting favorittsangene deres kommer. Det med at filmen har dårlig bluescreen-arbeid, noe som er synd, er ikke så viktig i akkurat denne filmen. Det er ABBA musikken som står i hovefokus.

    Selv er jeg litt skuffet over filmen når den mesteparten av tiden klipper bort og filmer vekk ifra mye av koreografien, øyeblikk som jeg virkelig setter pris på i en filmmusikal. Samt at de, sansynligvis i etterarbeid, har prøvd å reddet mye av det ved å kjøre slow motion for å få frem stemningen som fotografiarbeidet føkka opp.

    På den andre siden har vi filmversjonen av musikalen Chicago. Den oppfyller alle mine krav ved overføring musikalens elementer av sang, dans og skuespill. Mamma Mia! filmen gå meg desverre ikke det samme, MEN det som gjorde opp for det var Meryl Streep. Hun er en av mine favorittskuespillere på filmlerrete, og dette hun presterte i filmen, i en alder av 60+, var helt fenomenalt. Amanda Seyfried syns jeg også fenomenal. Idol… I dont think so… Hennes sangstemme gir meg gåsehud i sangene som “Lay all your love” og “I have a dream”.
    Gleder meg til å se henne i flere filmmusikaler i fremtiden.

    Rollene som Ruth (Julie Walters) og Tanja (Christine Baranski) kan ikke ha blitt bedre castet, mens Sam (Pierce Brosnan) er bare helt lættis. Personlig valgte jeg å le av ham framfor å bli pinlig berørt av hans kråkete utrente stemme og hans klønete performance. Jeg tror også at det var et smart valg fra produsentene sin side å caste ham fordi det fikk mange James Bond fans til å se filmen. Hva de syns om han etterpå er en annen sak :)

    Lars Ole; jeg vil anbefale deg å se Mamma Mia! på Folketeatret i Oslo. Forhåpentligvis vil denne gjøre opp for din opplevelse med filmen.

  5. Tone sier:

    Det er jo verdt hele billetten å se selveste James Bond synge SOS med armene strakt langs siden, og i fullt alvor. Topp underholdning.
    Og er det ikke sånn at når man er så høylydt og aggressivt mot noe så er man egentlig for, man tør bare ikke si det. Ha ha.

    Hilsen Tone

  6. Håkon sier:

    Er det ikke også sånn at det avsluttende argumentet der bare er å snu på hodet, Tone? Høylydt og aggressivt FOR noe så er Man egentlig imot, Man tør eller evner ikke å formulere det. Ah ah.

    Beskrivelsen “Topp UNDERholdning” er interessant. Jeg skal prøve å la være å dra uhyggelige paraleller til andre masser av enighet, men det er jo nettopp denne tverrkulturelle, tverrfaglige, tverrsosiale enigheten som er så skummel. Om Noen skulle gjenoppstå så er det bare å synge ABBA, liksom. Så kjøper vi hva det måtte være. Den slappe paranoiaen jeg utlegger ikke så dum som den høres ut, desverre.

    Men. Jeg liker Mamma Mia!.Den antyder for meg en slags sprekk.

  7. Gard sier:

    Humre, humre… postmodernismens, rollespillsamfunnets, relativitetens, credsamfunnets frykt for følelse blir utfordret av denne lille morsomme og søte filmen basert på fjortisdrømmens enestående status i et hvert menneskes liv. Den skaper umiddelbar frykt for følelsene hos de kvasiintellektuelle i vår tid. Skriv en artikkel til i et obskurt filosofisk tidsskrift som hyller tanken som menneskets fremste artsegenskap. Og hold det der.

  8. Håkon sier:

    shit. Er det Pinse allerede?

  9. Håkon sier:

    shit. Er det Pinse allerede? BRB

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>