I fjor fremstod Amandaprisen som en vassen grøt, uten form eller retning. Ja, noen vil dra det så langt som å hevde at prisen ble en fornærmelse for de kunstnerisk ambisiøse kinofilmene den i utgangspunktet er ment å hegne om. Nå har Amanda-komiteen tatt grep – og det synes.
Etter fjorårets omdiskuterte fiasko har Amanda-komiteen rettet et kritisk blikk mot sin egen praksis, og resultatet er at juryen har fått tydeligere retningslinjer og bedre vilkår for sitt krevende arbeid. Dette ble understreket av juryleder Ellen Horn under dagens pressekonferanse i Oslo.
Horn innledet dagens seanse med en tale, der hun delte tanker om «årets» norske filmer (kinofilmer som har hatt premiere i perioden 1. juli 2015 til 30. juni 2016) og juryens prosess. Etter en litt snublende start, der jurylederen feilaktig presenterte Louder Than Bombs som første og eneste norske film som har deltatt i hovedkonkurransen i Cannes (det var 36 år siden «forrige gang», med Arven i 1979, men listen er lengre), formidlet hun at juryene fant mye å glede seg over i de til sammen 26 titlene som ble vurdert; ambisjoner og dristige satsninger var stikkord, samt et høyt nivå på selve filmhåndverket.
Hun etterlyste imidlertid flere kvinnelige regissører (kun 4 av 26 kandidater var regissert av kvinner) og et større tilfang av originalskrevne barnefilmer. Sistnevnte målgruppe er som regel den mest lønnsomme å lage filmer for, og i en perfekt verden ville nettopp slike rammevilkår sørget for at dette sjiktet (jeg vegrer meg for å omtale barnefilm som en sjanger) ble et eldorado for regissører og manusforfattere med personlige stemmer og egenrådige visjoner. I stedet har suksesstempelet medført at produksjonsselskapene hovedsakelig satser på trygge, kommersielle prosjekter, basert på allerede etablerte fiksjonsunivers og velkjente rollefigurer («Karsten og Petra», «Solan og Ludvig» osv.), for å sikre at profitten blir så høy som overhodet mulig.
Videre ønsket juryen seg en debutantpris for å kunne gi klapp på skulderen til talenter i utvikling, samt en klarere definisjon av hva som ligger i begrepet visuelle effekter (siden Amanda-prisen mangler egne kategorier for fagområder som kostymer og sminke, er dette en betimelig etterlysning).
Ellen Horn, som også ledet fjorårets jury, avsluttet sitt innlegg med å takke Amanda-komiteen for at de har tatt tilbakemeldingene hennes på alvor – og presiserte at dette har resultert i en langt bedre nominasjons- og juryprosess enn hva som var tilfellet i 2015.
Den forrige juryens arbeid ble som kjent gjenstand for opphetede diskusjoner i kjølvannet av undertegnedes «skoldende kritikk» av nominasjonene her på Montages (fulgt opp i bl.a. Dagbladet og Morgenbladet), og selv om jeg ikke vil påstå at endrede rammevilkår alene er årsaken til at dagens nominasjoner gir et bedre inntrykk – juryens sammensetning og dynamikk er naturligvis en avgjørende faktor – levnes det liten tvil om at den dårlige mottagelsen fra både bransje og presse har gjort inntrykk.
Det har kommet undertegnede for øre at fjorårets visningsforhold til dels var svært beklagelige, så det var lettende å høre Horns forsikringer om at juryen i år har fått muligheten til å se samtlige filmer på kino. (Visst er det lettere sjokkerende at visning på stort lerret ikke har vært standarden tidligere, men for anledningen velger vi å vende det andre kinnet til og se lyst på fremtiden.)
Amanda har dessuten valgt å operere med to hovedjuryer i år. En for beste norske kinofilm, barnefilm, regi, manus og skuespillerprisene, bestående av leder Ellen Horn, regissør Jannicke Systad Jacobsen, dramatiker Birgitte Bratseth, skuespiller Ulla Marie Broch, produsent Asle Vatn og kinosjef Jørgen Søderberg Jansen. Dernest en egen for kategoriene Beste foto, produksjonsdesign/scenografi, visuelle effekter, musikk, klipp og lyddesign, bestående av Horn, regissør Bård Breien, lyddesigner Fanny Wadman, klipper Sergio Ramirez og fotograf Rolv Håan.
Et grep som åpenbart er ment å styrke presisjonen hva gjelder de såkalte «tekniske» prisene – et område der feilmarginen syntes påtakelig bred når man studerte fjorårets nominasjonsliste (vi minnes bl.a. at samtlige titler som konkurrerte om prisen for beste klipp var dokumentarer, og at floppen Beatles ble berømmet for sitt lekebutikk-lignende produksjonsdesign).
En ny fagjury er imidlertid ikke ensbetydende med at årets nominasjoner bare vil motta trampeklapp og jubel. At Vidar Flataukans klippearbeid i Wendyeffekten har vært ansett som mer verdig enn Christian Siebenherz‘ Kanonpris-vinnende sammensying av Bølgen må sies å være overraskende. Flataukan har for øvrig klippet to andre spillefilmer i årets Amanda-bukett, blant dem Welcome to Norway, som juryen har beæret med hele to skuespillernominasjoner. At juryen løfter frem Flataukans bidrag til den ellers nominasjonsløse Wendyeffekten, men ser bort fra hans finger med i spillet bak to nominerte skuespillerprestasjoner, etterlater en fornemmelse av et noe skjeløyd blikk på hva klippefaget handler om.
Og var det trivelige, men ikke særlig oppfinnsomme, animerte produksjonsdesignet i Solan og Ludvig – Herfra til Flåklypa mer imponerende enn de uttrykksfulle iscensettelsene i Louder Than Bombs og Bølgen? (Hvis det var et poeng å inkludere animasjon ville Knutsen & Ludvigsen og den fæle Rasputin vært et sprekere valg).
Dagens korteste strå trakk dog Sten Hellevigs ungdomsfilm Dryads – Girls Don’t Cry, med sitt utsøkte foto, produksjonsdesign og fengende, originalskrevne popmusikk. Er det filmens intermedialitet som har fremmedgjort fagjuryen (som har en gjennomsnittsalder nærmere de femti) og sørget for fraværet av nominasjoner? Erik Skjoldbjærg og teamet bak Pyromanen bør også føle seg forbigått i de audiovisuelle kategoriene; i tillegg til skuespillerne, er filmen kun nominert for sine visuelle effekter. Margreth Olins Mannen fra Snåsa er både nominert for beste norske kinofilm og dokumentar, men fotograf Øystein Mamens observante blikk og grundige arbeid blir igjen oversett (i fjor ble han snytt for sitt vesentlige bidrag til Mot naturen).
Og hvis man først skal velge en skuespillers tolkning av en karikert rollefigur, synes jeg Hege Schøyens feminist og bokhandler i Høst er langt mer finstemt enn Renate Reinsves litteratur- og sexhungrige velferdskonsulent i Welcome to Norway. Og apropos «den vanskelige andrefilmen» til Jan Vardøen: Jeg etterlyser også en nominasjon til Helge Jordal for hans sedvanlig raspete, markante prestasjon som bohemen Jeppe Friele (!) – et etterlengtet spillefilm-comeback for en av våre mest karismatiske skuespillere.
Samtidig gleder jeg meg stort over at juryen har nominert den unge og eksplosivt lovende Devin Druid for hans innesluttede, men intense nærvær i Louder Than Bombs. Amanda-juryen har altså vegret seg for å følge Kanonprisens fotspor på dette området (bransjen selv ønsket ikke de utenlandske skuespillerne velkommen på sin nominasjonsliste) – og understreket holdningen med en like fortjent nominasjon til Gabriel Byrne.
Jurymedlemmene har heller ikke kommet i skade for å «være mette» på de mye omtalte og prisvinnende Louder Than Bombs og Bølgen og forsøkt å ta mer «originale valg». Vi minnes med skrekk da Jan Eggum & Co skjøv Oslo, 31. august og Hodejegerne ut i kulden en junidag i 2012, etter sigende fordi juryen ikke hadde ønsket å la seg «styre av hva som er hipt». (Og uhipt ble det.)
I år føles det helt riktig at Joachim Trier og Roar Uthaugs filmer leder an med henholdsvis åtte og seks nominasjoner. Aller lykkeligst er jeg likevel over nominasjonene i kortfilmkategorien. Forrige uke ledet jeg selv Filmkritikerlagets jury i Grimstad, og var nærmest vantro over at våre prisvinnere Retrett (Itonje Søimer Guttormsen) og Frysninger (Marius Myrmel) ikke ble funnet tilstrekkelig verdige av de øvrige juryene. Halfdan Ullmann Tøndels Fuglehjerter var imidlertid en svært fortjent Gullstolen-vinner (og en av Filmkritikerlaget runners-up), og sammen utgjør disse tre et usedvanlig sterkt kortfilmutvalg. (At samtlige preges av mer energi og større idérikdom enn brorparten av Amanda-årets spillefilmer er et tema jeg gjerne vender tilbake til ved en senere anledning.)
Hva er en god film? Spørsmålet krever sammensatte svar, hvis de overhodet finnes. Ifølge Horn kastet juryen seg ut i denne diskusjonen, og kom frem til at en klar og personlig idé, et skarpt blikk og dyktige fagprestasjoner i alle ledd er sentrale kriterier.
Å ha en klar idé om hva man driver med – det er ikke et dårlig utgangspunkt. Ved å ha samtaler om hva som skaper god film, har Ellen Horn og de andre jurymedlemmene fått et mer bevisst forhold til egne vurderingskriterier – til hvordan de skal gå filmene i møte. Trolig er dette den viktigste årsaken til at dagens nominasjonsliste antyder en langt grundigere prosess enn fjorårets.
*
Amanda 2016 – nominasjoner
Juryen for beste dokumentarfilm har bestått av regissør Nefise Özkal Lorentzen, produsent/regissør Jan Dalchow og produsent Ida Kleppe. Regissør Marianne Ulrichsen, regissør/produsent Kajsa Næss og produsent Stein B. Kvae har vurdert de beste kortfilmene. Som vanlig er det kinosjefer fra hele landet som har besluttet hvilke titler som er nominert i kategorien for Beste utenlandske film (under ledelse av Jørgen Søderberg Jansen, Fredrikstad Kino).
*
• Beste norske kinofilm
Bølgen – produsenter Martin Sundland og Are Heidenstrøm for Fantefilm Fiksjon
Louder Than Bombs – produsent Thomas Robsahm for Motlys, Alexandre Mallet-Guy for Memento Films, Joshua Astrachan for Animal Kingdom, Marc Turtletaub for Big Beach og Albert Berger og Ron Yerxa for Bona Fide
Mannen fra Snåsa – produsent Margreth Olin for Speranza Film
• Beste regi
El Clásico – Halkawt Mustafa
Louder Than Bombs – Joachim Trier
Bølgen – Roar Uthaug
• Beste manus
Grand Hotel – Megan Gallagher
Welcome to Norway – Rune Denstad Langlo
Louder Than Bombs – Eskil Vogt og Joachim Trier
• Beste kvinnelige skuespiller
Bente Børsum – Sensommer
Liv Bernhoft Osa – Pyromanen
Vera Vitali – Grand Hotel
• Beste kvinnelige birolle
Maria Bock – Hevn
Andrea Bræin Hovig – Alt det vakre
Renate Reinsve – Welcome to Norway
• Beste mannlige skuespiller
Atle Antonsen – Grand Hotel
Anders Baasmo Christiansen – Welcome to Norway
Devin Druid – Louder Than Bombs
• Beste mannlige birolle
Gabriel Byrne – Louder Than Bombs
Per Frisch – Pyromanen
Olivier Mukata– Welcome to Norway
• Beste foto
Louder Than Bombs – Jakob Ihre
Villmark 2 – Sjur Aarthun
Bølgen – John Christian Rosenlund
• Beste klipp
Louder Than Bombs – Olivier Bugge Coutté
Wendyeffekten – Vidar Flataukan
Alt det vakre – Helle le Fevre
• Beste lyddesign
Villmark 2 – Hugo Ekornes
Bølgen – Christian Schaanning
Louder Than Bombs – Gisle Tveito
• Beste musikk
Bølgen – Magnus Beite
El Clásico –Trond Bjerknes
Knutsen & Ludvigsen og den fæle Rasputin – Kåre Vestrheim, Øystein Dolmen og Gustav Lorentzen
• Beste scenografi/produksjonsdesign
Solan og Ludvig – Herfra til Flåklypa – Are Austnes
Villmark 2 – Martin Gant
Doktor Proktors tidsbadekar – Karl Júlíusson
• Beste visuelle effekter
Bølgen – Lars Erik Hansen
Doktor Proktors tidsbadekar – Thilo Ewers
Pyromanen – Mats Andersen
• Beste barnefilm
Doktor Proktors tidsbadekar – produsenter Cornelia Boysen og Synnøve Hørsdal for Maipo Film, regi Arild Fröhlich
Knutsen og Ludvigsen og den fæle Rasputin – produsent Eric Vogel for Tordenfilm, regi Rasmus A. Sivertsen og Rune Spaans
Solan og Ludvig – Herfra til Flåklypa – produsenter Cornelia Boysen og Synnøve Hørsdal for Maipo Film, regi Rasmus A. Sivertsen
• Beste dokumentarfilm
Dugma – The Button – regi Paul Refsdal, produsent Ingvil Giske for Medieoperatørene
Kvar song ei soge – regi Aaslaug Vaa, produsenter Knut Skoglund og Aaslaug Vaa for Villa Lofoten
Mannen fra Snåsa – regi Margreth Olin, produsent Margreth Olin for Speranza Film
• Årets utenlandske film
Det helt nye testamentet – (Belgia/Frankrike/Luxemburg), regi Jaco Van Dormael, distributør Another World Entertainment
Dheepan – (Frankrike), regi Jacques Audiard, distributør Tour De Force
Historien om den sjenerte giganten – (Island), regi Dagur Kári, distributør Europafilm
Room – (USA), regi Lenny Abrahamson, distributør United International Pictures
Sauls sønn – (Ungarn), regi Laszlo Nemes, distributør Arthaus
• Beste kortfilm
Retrett – Itonje Søimer Guttormsen
Frysninger – Marius Myrmel
Fuglehjerter – Halfdan Ullmann Tøndel
*
Amanda-utdelingen går av stabelen fredag 26. august, og avvikles i to deler. Seansen som fokuserer på de såkalte «tekniske prisene» (foto, klipp, produksjonsdesign osv.) foregår i Haugesund rådhus, mens den mer «glamorøse» prisutdelingen (med priser som Beste film, regi og hovedroller) sendes direkte på TV2 fra Scandic Maritim Hall. Les mer om Amanda-utdelingen på Den norske filmfestivalens nettsider.