Fra og med fredag 27. mars er actionthrilleren Taken å se på norske kinoer.

Da jeg så filmen i fjor høst, slo det meg aldri at dette skulle bli en amerikansk «box office»-suksess. «En lett forglemmelig actiontidtrøyte som sikkert får et greit liv direkte DVD», tenkte jeg, og glemte kort tid etter filmen. Inntil jeg en stund senere kunne skimte samme tittel på toppen av listen over de best besøkte kinofilmene i USA. Jeg måtte gni meg i øynene. Det -var- samme film. Og det fikk meg til å fundere: hva ligger bak denne plutselige og uventede suksessen?

Økonomiske krisetider til tross; amerikanske kinogjengere snur tydeligvis ikke på skillingen når det kommer til kinobesøk. Aldri før har en februarmåned vært like lukrativ for den amerikanske filmindustrien. Hele 770 millionar dollar ble håvet inn i årets korteste måned. Og filmen som forskynte seg grådigst fra inntjeningskaka med en markedsandel på 11 prosent: den franskproduserte actionthrilleren Taken.

Med filmskaper- og produsentmogul Luc Besson og hans Eurocorp. bak spakene, har Taken vokst til å bli en besynderlig kassasuksess. Besynderlig fordi; a) filmen er franskprodusert (men riktignok engelskspråklig) og b) det følgelig har vært få indikasjoner i forkant på dens store suksess. Hypen har stort sett vært fraværende. Det som virker innlysende nå i ettertid, er at filmskaperne — og apparatet bak — har funnet et marked som Hollywood etter beste evne har neglisjert de siste 10-15 årene. Taken fremstår nemlig som velpolert b-filmmateriale; en reinspikket, ukomplisert actionvariant av den type film som Hollywood sluttet å produsere i stor skala mot inngangen av 1990-tallet. I regi av et ukjent fransk regissørblad, Pierre Morel, oppleves Taken som en finjustering av en gammel suksessoppskrift som alltid har hatt et bredt og dedikert publikum. Jeg tenker da på filmer med hevntørstige actionhelter som Steven Seagal, Harrison Ford eller Sylvester Stallone på filmplakaten. Formelen: Raske actionfilmer med enkle hevnplott, formularisk fortalte spenningshistorier med karikerte badguys, massivt kuleregn, effektiv nakkeknekking, og viktigst: en rendyrket actionhelt.

De siste årene har sjangeren gradvis blitt redusert til en middelmådig rekke av samlebåndsproduksjoner produsert direkte for video- og senere DVD-markedet med pengetrengende b-filmstjerner som Christian Slater eller Michael Madsen som trekkplaster. Dermed er sjangeren på sett og vis holdt i live; ved hjelp av kunstig åndedrett har den posisjonert seg som en slags gimmick for videobransjen, utenfor det store publikums synsfelt. Men er det egentlig grunn til å tro at dagens kinopublikum er blitt så sofistikert anlagt at enkel underholdningsaction ikke lenger holder mål?

Suksessen med Taken peker i motsatt retning, og nese mot de som ikke har våget å ta sjangeren på alvor de siste årene. Luc Besson & co. har smurt et maskineri som har vist seg å fungere fortreffelig for et actionsøkende, ungt filmpublikum tidligere. Og med fasit i hånden: det stiller seg overhodet ikke annerledes i 2009.

Personlig ble jeg ikke overbegeistret over Taken ved første øyekast, men i ettertid — og jo mer jeg tenker på det — begynner jeg nærme meg et mulig svar på spørsmålet om hva som ligger bak den tilsynelatende besynderlige Taken-suksessen. For kanskje ligger en del av svaret nettopp i det at filmen har tatt en sjanger, som lenge har vært skreddersydd b-filmmarkedet direkte for videobransjen, på alvor. Rett og slett gitt produktet en kvalitativ overhaling, med stoisk tro på at publikum skulle oppdage det. Noe de nå har gjort, uten massiv hype og storslått markedsføring som drahjelp. Veldig enkelt kan Taken være akkurat det et sultefôret actionhungrig kinopublikum har ventet på; den rene actionfilmens tilbakekomst. Med Liam Neeson i hovedrollen!

Den voldsomme suksessen har nå også medført at en oppfølger oppskriftsmessig er på trappene, hvor Luc Besson trekker kalkulert i snorene vel vitende om at han kan sitte på en gullgruve gjennom en franchise som kan leve videre i flere år, side om side med Jason Bourne og James Bond. Som et enklere, men ikke mindre underholdende actionalternativ.

De fleste kan enes om at Luc Besson som regissør nådde toppen med mesterverket Léon på 90-tallet, og har deretter gradvis beveget seg over i en rendyrket produsentrolle (fra auteur til forretningsmann). Og fra sitt franskbaserte produksjonsselskap Eurocorp har han spesialisert seg på å produsere markedstilpassede, engelskspråklige actionfilmer, som en motsats til den generelle oppfatning om Frankrike som art house-filmens hjemland.  Særlig har Taxi– og Transporter-seriene gitt klingende mynt i kassa. Neste film ut fra Bessons produksjonsmaskineri: actionfilmen From Paris With Love med John Travolta i hovedrollen som FBI-agent – en film som i likhet med Taken blir regissert av Pierre Morel.

Foreløpig har Taken, som altså er en europeisk produksjon til beskjedne 25 millioner dollar, allerede spilt inn omlag 120 millioner dollar. Dette ifølge Variety som estimerer en inntjening på over 200 millioner dollar på verdensbasis. Sånt blir det garantert mer moro av. Og det virker i hvert fall som publikum er veldig klar for mer Taken. Kanskje er ikke suksessen så besynderlig likevel?