Lars Oles topp 20, 2017

Dette er en del av Årets beste filmer – topplister for 2017

Hopp rett til

Neste:  Lives topp 20, 2017»

01Elle

elle
Frankrike, 2016

«Hva vil han oss, Verhoeven? Fortelle at virkeligheten alltid er drøyere enn fiksjonen? At det konsekvensløse i dataspill – og i det å se en film – ligner stadig mer på verden vi lever i, fordi den blir mer pragmatisk for hver eneste mishandling, hvert eneste drap, hvert eneste terrorangrep; at de stigmatiserende eller fanatisk religiøse tendensene man ser i verdenspolitikken gjør enkeltmennesker til tall og statistikk? At det følelsesløse nyhetsbilde-universet spiser seg inn i hjemmene våre? (…)

I Elle er alt menneskeskapt, og det som kan ligne noe rent åndelig eller opphøyd står i latterlig relieff til rollefigurenes inhumane oppførsel; de katolske ritene og referansene som stadig vekk pipler frem synes tappet for mening, forbeholdt de naive eller onde i et samfunn ute av stand til å se i nåde eller tilgi, men med en sterk trang til å projisere, overføre, simulere, spille.

Hvis Elle er smidd i samtidens ild, tenkt som en surrealistisk analyse av «tingenes tilstand», et her og nå, kan den sies å kommentere vakuumet som fører til at mennesker av såkalte «ideologiske beveggrunner» – med et prangende fravær av empati, psykologi og kompleksitet – motiveres til å begå grusomme handlinger mot andre for liksom å realisere seg selv og gi livet fornyet mening. En pre-apokalyptisk verden der det eneste som kan tilfredsstille mennesket er overskridelser og atter overskridelser.» (Utdrag fra mitt essay om Elle.)

I kryssilden mellom populisme og moralisme, er det viktig at noen argumenterer for sunn fornuft. I The Square setter Ruben Östlund løsnese på et polarisert Skandinavia og «det perfekte menneske», gestaltet av kunstkuratoren Christian, en kjekkas på toppen av næringskjeden, hvis verdensvante og korrekte blikk settes på prøve idet han blir frastjålet sin smarttelefon. Politisk korrekte oppfatter gjerne sin egen lesemåte som edlere enn andres, skyr nyanser, og utvikler så høy selvfølelse at motstridende oppfatninger ikke har verdi. I situasjon etter situasjon avslører Christian (nyansert spilt av Claes Bang, en stor oppdagelse) smålige og fordomsfulle sider ved seg selv, og innser gradvis at denne figuren han går så ulastelig kledd i, dette skallet av et menneske, har vokst ut av en diskurs der både kunsten og det kunstige anses å være det udelt gode i verden – et ekkokammer der de riktige stemmene og blikkene bekrefter hverandre, uten vilje til kritisk tenkning.

Jeg gapskrattet sammenhengende under mine to kinovisninger av The Square (Östlund har ikke vært morsommere siden De ufrivillige [2008]), men som i alle virkelig gode komedier, ligger det noe mørkt under overflaten: En betimelig og skremmende analyse av hvor samfunnet vårt er på vei.

Tykk, mørkerød væske renner nedover kinnene på den spede gutten. Faren tørker og tørker, til ingen nytte. Sønnen gråter blod, og snart skal han dø. De voldsomste bildene og lydene i The Killing of a Sacred Deer skjærer dype kutt i nett- og tommehinner; Yorgos Lanthimos‘ spektakulære dekonstruksjon av kjernefamilien skyr ingen midler.

Den anerkjente kirurgen Steven (Colin Farrell) hjemsøkes av en mørk hemmelighet. Han har forårsaket en pasients død, under en komplisert hjerteoperasjon, muligens fordi han var alkoholpåvirket og ustø på hånden. Samvittigheten – eller snarere frykten for å bli avslørt – har ledet ham til å bli en slags fadder for den avdødes sønn, Martin (Barry Keoghan), en blek og fettete gutt med tung panne og kjøttfull munn, monoton i stemmen, tilsynelatende uten humor eller empati. Et ubehagelig menneske. Vi skjønner imidlertid raskt at vi har å gjøre med en kapasitet, en rasende intelligent retoriker med perfekt etikette (av sorten som får en til å lure på om folk egentlig er psykopater).

Martin er høflig og oppmerksom, viser interesse for et hvilket som helst tema, vil nødig være til bry. Likevel henger han som en klebeånd over den fine familien; som en sykdom infiserer han det smakfullt dekorerte hjemmet deres, kvadratmeter for kvadratmeter. For hvert møte kommer han nærmere og nærmere, vokser seg større og større, og til slutt står han og puster dem med dårlig ånde rett opp i ansiktet: Han er blitt Gud selv, og kaller Steven og familien hans til doms. Først lammelse i beina, deretter blodig gråt, før døden inntreffer, nådeløs og skråsikker. Beina slipper taket, matlysten forsvinner, legen klør seg i hodet. En indianerforbannelse? Psykosomatisk? Det scannes og blodprøves, men legevitenskapens analyser, de rasjonelle prinsippene, møter en sykdom uten naturvitenskapelige hensyn.

Første gang jeg hørte Joachim Trier snakke om Thelma, fremstod prosjektet som «Brian De Palma på norsk». For godt til å være sant. Da jeg omsider fikk sett den ferdige filmen, et år senere, måtte jeg klype meg hardt i armen. Med Thelma utfordrer Trier sin personlige stemme innenfor rammene av en sjanger, og han lykkes på flere nivåer. Filmen spinner videre på tematiske tråder som har formet regissørens karriere, samtidig som den tilfører nye farger og dimensjoner til subsjangeren «overnaturlig thriller/horror», forbundet med titler som Carrie (1976), The Fury (1978), The Entity (1982) og Cat People (1982).

Premisset er enkelt. Et gudsord fra Vestlandet tar sine første skritt ut i voksenlivet på Blindern og i hovedstaden, og foreldrene er livredde for at hun skal drikke og pule – tror vi. Thelma (Eili Harboe) besitter noen uforklarlige krefter, som gjør henne ute av stand til å komme for tett på mennesker uten å sette livene deres i fare, og etter hvert blir det klart at den pietistiske oppveksten kanskje har vært et nødvendig bur for å holde villdyret bak lås og slå. Som coming of age-film om sjelelige og kroppslige voksesmerter er den sammensatt og gripende; som horror er den avventende, men genuint skremmende. I motsetning til for eksempel Carrie, er ikke Thelma i stand til å kontrollere kreftene sine, fordi de er styrt av impulser, av underbevisstheten.

Thelma slekter ikke bare på amerikanske forbilder, men også skandinaviske filmtradisjoner, og med en viss komikk (understreket av en ambivalent avslutning) skaper den assosiasjoner til Carl Th. Dreyers Vredens dag (1943), som med satirisk blikk diskuterer menneskers overbevisning om at det onde finnes, og det rasjonelle ved at dets sendebud bør tas av dage, uten hensyn. Virkelig rørende blir Thelma først ved gjensyn, i lys av at hovedpersonen innser at kreftene også kan anvendes til gode ting, bare hun vil det nok. For slik er det vel med alle mennesker, at både det onde og det gode finnes i oss, og hvis vi omsluttes av varme, kan det gode slå rot og gro.

05Dunkirk

dunkirk
Storbritannia, USA, 2017

Sex- og kjærlighetshologrammet Joi remedieres via en prostituert replikant. Hennes programmerte drøm om å overskride illusjonen og tilfredsstille sin eier fysisk, seksuelt, skal omsider gå i oppfyllelse. Scenen blir aldri opphissende, den er bare kald og tom, cosplay og karaoke, et spøkelse, et gufs fra fremtiden.

Det glupske havet sluker tusener av unge menn. Bølgene fråder, etterlater skum på stranden. To unge soldater har funnet en bevisstløs kropp som trenger livredning, og ser sitt snitt til å profittere på situasjonen og samtidig gjøre det eneste riktige. Båten som kan redde dem fra en sikker død i Dunkerque – inntil den senkes, bare timer senere – har ikke plass til flere. Er det likevel mulig å komme seg om bord?

Slike skjellsettende sekvenser er det mange av i henholdsvis Blade Runner 2049 og Dunkirk. Med audiovisuell kraft og filmspråklige eleganse omslutter de tilskueren på simulator-aktig vis, og på hver sin måte motbeviser de påstander om at det i dagens Hollywood-klima ikke lenger er mulig å skape kunst i stort format, uten synlige kompromisser.

At Danmarks filmbransje har luket i ugresset hos Zentropa, det som en gang var Filmbyen hele verden så opp til, er naturligvis en god ting. Det selverklærte Svinet ble omsider til helstekt ribbe og bacon i fjor høst. Kanskje havnet spillefilmdebutant Annika Bergs Team Hurricane – årets mest forbilledlig feministiske produksjon, med kvinner i så å si alle fagfunksjoner – bare i skyggen av alt dette. Den beste medisin for å skape et bedre klima for kvinner i filmbransjen, er å legge til rette for at flere kan delta. Den mest effektive måten å fremme viktigheten av flere kvinnelige filmarbeidere på er så langt mine øyne kan se å rette oppmerksomhet mot de mange enestående filmene som skrives og regisseres av kvinner. Hvert år opplever jeg og mine kolleger at noen av de beste og mest interessante filmene som vises på de store festivalene er signert kvinner, men ofte kurateres de inn i perifere sideprogram i stedet for hovedkonkurransene. Dette var tilfellet med Team Hurricane, som fikk verdenspremiere i den ikke særlig prestisjetunge Kritikeruken i Venezia, og som senere ble markedsført så «kreativt» i Danmark at den i praksis ikke var mulig å se på kino utenfor de største byene – og selv der ble det kun satt opp noen få visninger, selv om filmen på alle måter krever optimale visningsforhold.

«Det var den sommer, jeg druknede i sødmælk med kakaopulver i. Den sommer, jeg blev nødt til at gemme mad for at kunne være i mig selv. Den sommer, vi mistede klubben, men fandt hinanden.» Møt Mia, Ida, Sara, Eja, Maja, Zara, Mathilde og Ira, en punkete jentegjeng som knytter sterkere bånd idet den lokale fritidsklubben trues med nedleggelse: Denne umistelige hverdagsoasen, der jentene tegner og danser, prater eller bare er helt stille, utenfor de andres blikk. Sammen. Harmony Korine og Lukas Moodysson møter Jean-Luc Godard i Annika Bergs fargeskrikende, ultramoderne, feministiske ungdomsfilmmesterverk. Berg utforsker selvbildeproblematikk, kroppspress og identitetsprosess – og ellers alt det vakre og alt det vonde ved tenårene – like klokt og følsomt som norske Julie Andem i NRK-serien Skam, bare med skarpere kanter og mer utforskende estetikk.

Utformingen speiler det demokratiske ved dagens mediakultur, der alle med en datamaskin eller en smarttelefon kan dele og bidra. Siden regissøren involverte skuespillerne i tilblivelsesprosessen, og lot de dele flere av sine egne historier og erfaringer, gir Team Hurricane inntrykk av å være laget av rollefigurene selv.

Amin ser, vurderer, og velger å trekke seg bakover. Han observerer de andres lek, deres tilnærminger og seksuelle utvekslinger fra sidelinjen. Noe holder ham tilbake fra å ta skrittet ut på gulvet, fra å bevege seg. En usikkerhet, eller høflighet, eventuelt frykten for å bli avslørt, ydmyket eller å ydmyke andre. Det sosiales topografi lar seg vanskelig nedtegne som kart, men Abdellatif Kechiche forsøker noe så ambisiøst som å skildre hvordan det er å være i rom med mange mennesker, både dem man kjenner og helt nye ansikter, kropper, bevegelser. Den insisterende omstendelige stilen vi husker fra Kechiches tidligere filmer – særlig Couscous («Le grain et le mulet», 2007), med familiemiddager i sanntid, nærmest – der hver bevegelse, hver rykning i ansiktet, hvert pust, hvert blikk bare må fanges inn.

Aldri har koreografien hans vært mer imponerende enn i Mektoub, My Love: Canto Uno. Kameraet skaper følelsen av autentisitet, men ligner ikke «realisme på film»; dette er ikke virkeligheten som stil, som etterlignende fakter, men som et absolutt her og nå; innstillingene varer ofte lenge, scenene blir små verdener å ta bolig i, vi tilbringer tyve eller tredve minutter på samme sted: på stranden, på en restaurant, på diskotek. Selv om virkemiddelbruken er sparsommelig, drar bildene oss lenger og lenger inn; som lange vindkast bærer de oss vekk fra det vi måtte være i. Dét er Kechiches mesterskap, at han får filmene sine til å leve på ordentlig, og at vi kan føle hva de handler om helt intuitivt. Han skaper følelsen av noe vesentlig.

Vi skjønner at noe er galt, fornemmer at det vi ser bare er en luftspeiling, en forvrengning. Noe vil åpne seg opp. Vendepunktene i Kammerpiken og Split er mer enn artige twister; de er helomvendinger som kaster nytt lys over fortellingene, slik at vi umiddelbart må vende tilbake, snu bunken. Den erotiske «kostymethrilleren» Kammerpiken avkles plagg for plagg, og til slutt ser vi en syrlig kritikk av problematiske kjønnsfremstillinger i japansk populærkultur; [spoiler-advarsel!] Split viser seg å være den hemmelige oppfølgeren til Unbreakable (2000), en revisjonistisk «superheltfilm» om fortrengning, projisering og overlevelsesmekanismer.

Begge filmene er doble og motsetningsfylte, og tjent med at tilskueren studerer dem fra flere sider. Kammerpikens feministiske slagside virker for eksempel paradoksal når «saksescenene» er like oppklippet og erotiserende som i en De Palma-film à la åttitallet (diskutert i denne artikkelen), og Splits tematiske understrøm om traumer hos overgrepsofre virker spekulativ – med mindre man er åpen for at tegneserier kan fange kompleksitet med enkle streker.

Certain Women er basert på tre noveller av Maile Meloy, og jeg kan ikke huske å tidligere ha sett en film som på samme måte fanger denne litterære sjangeren. På sitt beste er noveller en begynnelse, noen inntrykk som igangsetter tankene og følelsene, men forlater oss uten å ha åpnet dørene til alle værelsene; nøkkelen blir liggende hos hver enkelt leser. Etter hva jeg har skjønt, eksisterer det mange forskjellige opplevelser av hva de tre historiene i Certain Women handler om, og Kelly Reichardt unngår å falle for fristelsen å knytte dem for tett sammen. Miljøene og menneskene bærer på en fortid, alt er slitt og sørgelig, etterlevninger, ikke ulikt de man ser i Jonathan Demmes filmer.

Julieta er basert på tre noveller av Alice Munro, men i Pedro Almodóvars film sys de sammen og skaper én fortelling. Utdrag fra min omtale: «Julieta er en film om hvordan avstand kan vokse seg stor som en cyste, og tære på alt vevet rundt. Her snakker vi om en hovedperson som ikke bare har mistet alle andre, men også seg selv; som oppgir muligheten til å starte et nytt liv, i en annen by, fordi hun fortsatt må ransake, snu og vende alt én gang til – og én gang til. Når var det alt låste seg, kan det spores tilbake til et bestemt øyeblikk? Eller er det bare tiden som ødelegger alt? […] Når vi forlater Julieta vet vi ennå ikke om den dype innsjøen av dårlig samvittighet har drukket seg utørst, men vi skimter en forsoning, eller i det minste en erkjennelse rundt hva som gikk så galt. En mager trøst, kanskje, men forbløffende dempet og virkelighetsnært til Almodóvar å være.»

«Bonellos omdreiningspunkt kapres av Coca Cola-kidz, slik vi husker dem fra Jean-Luc Godards filmer – i oppdaterte versjoner, uten Karl Marx på innerlomma. En generasjon som ikke har kjempet for stort annet enn retten til å ha sterke meninger om alt, og til å ytre dem fritt, uten hensyn. Bonello spør oss: Er ideologi viktigst som identitetsmarkør, som presentasjon og forestilling? Og hvis disse tenåringene er ideologisk motivert, hva dreier det seg egentlig om? Mangler generasjon Z en grunn å stå på?

Det snakkes om å gjøre ende på arbeidsgiverforeningen, kontor- og statsbygninger blåses i lufta. Høyreekstreme er de avgjort ikke, disse tvilerne, men vi har heller ikke å gjøre med et rødfarget studentopprør à la Zabriskie Point (1970). Det vesentlige synes å være en reaksjon mot apatien i det kapitalistiske velstands- og overflatesamfunnet, uten å peke i noen bestemt retning. Anarkisme og nihilisme, med andre ord. Paradoksene gjør Nocturama dypt fascinerende, om enn vanskelig å elske. Det er en film uten patos, med urokkelig pokerfjes, syrlig observerende og bare unntaksvis kommenterende. Bonello stoler på at publikum bidrar med egne vurderinger – en djervhet man er nødt til å beundre i en tid der mediebildets retorikk altfor ofte skyver virkeligheten ut i ytterkantene.» (Utdrag fra min omtale av Nocturama.)

XAll These Sleepless Nights

all-these-sleepless-nights
Polen, Storbritannia, 2016

Tiden vil vise, men jeg antar Terrence Malicks kontemporære, eksperimentelle trilogi (To The Wonder, Knight of Cups, Song to Song) vil åpne seg som en god vin. Malick er alltid opptatt av steder og rom som ennå ikke er innredet av menneskeliv, av “nye verdener”, og sjelden har dette fokuset vært tydeligere enn i Song to Song. Jeg er usikker på hvorvidt Malick kjenner musikkscenen i Austin personlig, eller om han bare er interessert i hvordan miljøet kan gestalte et tomrom han er ute etter for å levendegjøre hovedpersonenes sjelsliv, men de tidvis pinlige gammelmannsblikkene på «ung kultur» kunne jeg vært foruten. Samtidig er det stadig noe genuint ungt og utforskende ved Malicks vindkast i tid og rom; ingen fanger tankens og minnenes flyktige vesen som ham. Og at regissøren, i en alder av 74, fortsatt utfordrer oss, irriterer og fascinerer – det legger jeg meg flat for.

Spillefilmdebuten All These Sleepless Nights, er den første filmen jeg har sett som virker direkte inspirert av Malicks ny-trilogi. En halvannen time lang hybrid mellom dokumentar og fiksjon, en estetisert videodagbok, som kaster oss ut i studentenes rot- og retningsløse natteliv i Warszawa, med hovedpersonens indre monolog som bindemiddel. Både Malick og Michal Marczak er så distinkt annerledes i sin måte å fortelle historier på, at jeg ennå ikke føler meg trygg på vekten av deres filmspråklige oppfinnsomhet. Kanskje, om noen år, vil det være opplagt at begge gjorde seg fortjent til høye plasseringer på listen, over titler som har vekket enda større begeistring der og da.

Si hva man vil om Cannes-programsjef Thierry Frémauxs nese for kuratering – noen ganger burde han snyte seg – men han er en formidler i verdensklasse, og hans eventyrlige utflukter i Lumière-brødrenes arv vil berike filmhistorielærere for all ettertid. Frémauxs målsetting er å vise oss at de rike brødrene fra Lyon ikke bare var pionerer og oppfinnere, men også kunstnere, og ved å peke på forbløffende komposisjoner, bevegelser og lyskilder i over hundre femti sekunder lange snutter, evner Frémaux å la publikum gjenoppdage filmens barndom.

På sitt beste fanget Lumière-brødrene inn verden med rørende skjønnhet og ustyrtelig morsomme skråblikk. Deres filmfilosofi, en fascinasjon for det faktiske, det indeksikale, peker fremover mot Bazin og Rossellini; som Frémaux påpeker var det Lumière-brødrene som staket ut kursen for den europeiske kunstfilmen, mens Georges Méliès blåste sitt tryllestøv over Atlanteren og til Hollywood.

Twin Peaks‘ tilbakekomst var årets mest frustrerende og sammensatte seeropplevelse, opp de høyeste fjell og ned i de dypeste jammerdaler. The Return er et roteloft av både virkelig gode og virkelig dårlige ideer, pirrende utvidelser og skuffende sammentrekninger. Hvis piloten, bestående av to mesterlige episoder (presentert som «feature» i Cannes) hadde fått rødt lys av Showtime, og David Lynch blitt nødt til å sy sammen materialet med en ekstra time som nål og tråd, à la Mulholland Drive (2001), ville resultatet vært å finne blant de øverste plasseringene. (Jeg utdyper mine tanker om serien i denne podkasten.)

*

Siden ingen av dem så ut til å få norsk kinodistribusjon, inkluderte jeg både Raw og Personal Shopperfjorårets liste (på henholdsvis første- og andreplass).

*

11. Jupiters måne (Mundruczó)
12. Christine (Campos)/ The Disaster Artist (Franco)/ Jackie (Larraín)
13. The Lure (Smoczynska)
14. Star Wars: The Last Jedi (Johnson)
15. The Lost City of Z (Gray)
16. 20th Century Women (Mills)
17. Ryuichi Sakamoto: Coda (Schible)
18. Kill Me Please (Rocha da Silveira)
19. Caniba (Castaing-Taylor, Paravel)
20. Golden Exits (Ross Perry)

Hederlig omtale: «Paterson», «Krisha», «Okja», «Løvetannbarn», «Good Time», «T2: Transpotting», «The Untamed», «I, Daniel Blake», «Fra balkongen», «Sameblod», «It’s Only the End of the World».

Klapp på skulderen: «Your Name», «Hjartasteinn», «Redoubtable», «The World of Us», «Alien: Covenant», «Manchester By the Sea», «Hva vil folk si», «Barndom», «Skjønnheten og udyret», «The Fits», «Gerald’s Game», «What Happened to Monday?», «Silence», «War for the Planet of the Apes», «Water and Sugar: Carlo Di Palma, The Colours of Life», «The Model», «Jim & Andy: The Great Beyond», «Citizen Schein», «David Lynch: The Art Life», «Patriots Day», «Valerian and the City of Thousand Planets», «Spielberg», «Get Out».

TV-serier: «Skam», «Stranger Things», «Mindhunter».

Norske kortfilmer: «Ringvirkninger» (Marius Myrmel), «Rustning» (Marius Myrmel), «No Man is an Island» (Ali Parandian), «bjørnedyr» (Yenni Lee), «The Committee» (Gunhild Enger).

Årets mest overvurderte: «Moonlight», «Wonder Woman», «It»,«La La Land», «Baby Driver», «God’s Own Country», «En fantastisk kvinne», «The Party».

Pisk på ryggen: «The Dinner», «Jeanette», «The Day After», «Atomic Blonde», «Rodin», «Baywatch», «Suburbicon», «Mysteriet i Slack Bay», «Colossal», «Lean on Pete».

Dette er en del av Årets beste filmer – topplister for 2017

Hopp rett til

Neste:  Lives topp 20, 2017»

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>