«Jordbærstedet»

Tilbakeblikk: Jordbærstedet (1957)

Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Jordbærstedet (1957) vises torsdag 13. oktober i Bergen, Lillehammer, Stavanger, Tromsø og Trondheim. I Kristiansand vises filmen 20. oktober, mens i Oslo vises filmen som «Månedens klassiker», 19. og 21. oktober. Visningstider finnes her, eller sjekk oversikten hos ditt cinematek.

I spalten «Tilbakeblikk» presenterer vi en eldre film gjennom en dialog mellom to skribenter, samt utvalgte sitater om filmen fra kritikere, filmvitere og/eller filmskapere. (Samtalen nedenfor er skrevet av Lars Ole Kristiansen og Karsten Meinich).

*

Jordbærstedet («Smultronstället») er en av Ingmar Bergmans mest innflytelsesrike filmer. Her deler vi noen av våre tanker om denne eviggrønne klassikeren, og løfter frem sitater fra Bergman-entusiast Ang Lee og regissøren selv.

Legen Isak Borg (Victor Sjöström), en patriark som nyter respekt blant sine kolleger og er til inspirasjon for unge studenter, er på tross av sin interesse for faget blitt en ensom og bitter gammel mann. Når han skal hylles for sine bedrifter og bli utnevnt til såkalt jubeldoktor («fy fan så dumt»), plages han av å innse at livet nærmer seg slutten. Det blir litt som å vinne en æres-Oscar: nå tikker klokkene!

Selve situasjonen medfører en bilreise til universitetet i Lund. Tilstanden utløser en reise i tid og rom, til ungdomskilden, stedene han aldri kan vende tilbake til. Ifølge sin svigerdatter (Ingrid Thulin) har Isak blitt en smålig gubbe, men bak det aristokratiske, selvsikre panseret skjuler det seg en person som ønsker seg et annet ettermæle; en som innser at han kunne gjort ting annerledes.

Jordbærstedet er en tidløs og allmenngyldig fortelling – og man trenger slettes ikke være gammel for å identifisere seg med hovedpersonen. Bergman selv var bare i slutten av tredveårene da han skrev manuset, og hevdet Sjöströms rollefigur sprang ut av hans egen livssituasjon.

*

«Jordbærstedet» – plakat

En dialog om Jordbærstedet

Lars Ole: Joachim Trier sa en gang at alt det han syntes var verdt å vite om livet, det hadde han lært av Woody Allen. Jeg har nok fått enda mer livsvisdom fra Ingmar Bergman – og Allen vil være den første til å nikke gjenkjennende.

Karsten: Morsomt sted å starte – livsvisdom som biter seg selv i halen. Få filmskapere har vel betydd like mye for Woody Allen som ham? Og nå kan unge cineaster som lar seg inspirere av Joachim Trier, bare begynne å bla seg bakover til Bergman – om de ikke allerede har vært der for lengst. En film som Jordbærstedet føles som noe vi får (eller bør få) inn med morsmelken.

LO: Jeg lærte Bergman å kjenne i ungdomstiden, og møtet ble en slags sjelelig oppdragelse. Plutselig var det åpenbart at det leksefrie voksenlivet vi skulle gå i møte slettes ikke kom til å bli noen dans på roser. Jeg betraktet venner og kjente med større mistro enn tidligere, utviklet dødsangst, ble lett hypokonder, begynte nesten å tro på Gud – Bergman gjorde meg til en postpubertal klisjé.

K: Bergman skulle tilbakebetalt deg for den dødsangsten. Men det er ikke vanskelig å gjenkjenne denne typen omveltninger; Bergmans filmer er fylt til randen av eksistensielt krutt.

LO: Anekdoten er imidlertid en forenkling, for Bergman fikk meg også til å stoppe opp ved og ta inn over meg de gode øyeblikkene i livet – alt ble forsterket, fikk dobbel bunn. Var epilogen i Fanny og Alexander (1982) – om at vi skal leve i den lille verden – ironisk, slik Bergman selv insisterte på? Er alt det gode bare et bedrag, en forestilling? Jeg ble aldri klok på dette, men var minst like beveget av Jarl Kulles sentimentale monolog til de nyfødte og Isak Borgs nostalgiske minner som jeg var rystet av den blodige hostingen i Viskningar och rop (1972) og de blåsminkede døde døtrene som hjemsøker Alexander i biskopsgården.

K: Ved siden av disse kloke innsiktene og emosjonelle øyeblikkene, finner vi også Bergmans øye for ikoniske scener: hvem kan noensinne viske ut forvandlingen av de to ansiktene til Liv Ullmann og Bibi Andersson som smeltes sammen til ett i Persona (1966), eller det nesten forbløffende enkle og virkningsfulle uttrykket for sorg og sinne når Max von Sydows farsfigur i ren fortvilelse forsøker å bryte ned en bjørk med sine bare hender i Jungfrukällan (1960).

For mange her i Norden utgjør vel også filmene til Bergman en del av filmhistorien vi kan sies å ha et slags eierskap til. Selv om Bergman er svensk, har fortellingene, bildene og tematikken et skandinavisk preg.

LO: Og hva betegner det distinkt skandinaviske? For noen år siden skrev jeg en artikkel om Bergmans estetikk for tidsskriftet Personae, og der trakk jeg fram nettopp Jordbærstedet som et eksempel på en film som veksler mellom to fremstillinger av Skandinavia – som begge er typiske for Bergman:

«Om filmer som Viskningar och rop og Persona er eksempler på Bergmans arv etter Munchs og Strindberg, viser Sommaren med Monika (1953), Sommarnattens leende (1955) og Smultronstället (1957) et mer idyllisk Sverige, der menneskene er tett på naturen. Skjærgård og svaberg, nyvasket av frisk sjø; blomsterenger i fullt flor; tykke barskoger hentet rett ut av Asbjørnsen og Moes folkeeventyr. Men også naturen kan være hinsides virkeligheten hos Bergman, nærmere drømmen, særlig i Smultronstället. Her trer Isak Borg (Victor Sjöström) inn og ut av idylliske tablåer fra barndommen – i søvne. Når Isak gjenforenes med sitt livs store kjærlighet utendørs, tar hun frem et håndspeil for å avsløre den gamle, døende mannen; han som bærer på dårlig samvittighet for sin ofte hensynsløse livsførsel. Og på sine gamle dager straffes Isak med ensomhet og endeløs introspeksjon, innesperret i et staselig herskapshus.»

K: Fra naturens helt konkrete miljøer til dette terapeutiske oppgjøret med skammen fra langt liv som “sur gubbe” – jeg tenker på begge deler som “skandinaviske motiver”. Samtidig opplever jeg at Bergman på sett og vis har vært høna før egget her; han har komponert et partitur av filmer som spesifikt illustrerer et gjenkjennelig tankesett og lynne; som en bro videre fra Ibsen, Strindberg og Munch har filmene til Bergman bidratt til å diktere hva etterkrigstiden har tenkt på som ur-skandinavisk. Historier og tematiske tråder som nå igjen fortelles og veves frem i bøker og filmer av kunstnere som Lars von Trier og Karl Ove Knausgård (for å nevne et par åpenbare eksempler).

LO: Begge har suttet på Bergmans smokk, for å si det slik. Mange Bergman-filmer foregår innendørs; skuespillerne oppsøker kameraet som om det var et speil og ender i frontale, nesten ultranære innstillinger; bakgrunnen viskes ut og blir sløret, abstrakt. Vi er på innsiden av Skandinavia. Jordbærstedet er derimot en “utomhus”-film, men der naturen hele tiden representerer noe utenfor Isak Borg, noe han ikke lenger har tilgang til. Han ser den gjennom bilvinduet (Jordbærstedet er jo en road movie, strengt tatt), han ser den i minnene, i drømmene – alltid på “den andre siden”.

Bergman har sagt at Isak Borg er konstruert som en slags banalitet. Is + Borg – det skal naturligvis symbolisere en utvendig person, en uinntagelig festning av et menneske. Men idet vi kommer nærmere Isak, begynner borgmuren å forvitre.

K: Den samme banaliteten finner vi jo også i bildet fra Jungfrukällan som jeg nevnte innledningsvis, der von Sydow går løs på en uskyldig bjørk. Det er en helt egen kunst å anvende klare, enkle motiver eller metaforer til å illustrere en kompleks og brutalt ærlig tekst.

Bekrivelsene våre av Bergman som en skandinavisk filmskaper utelukker naturligvis ikke det faktum at han har vært og er innflytelsesrik over hele verden; jeg innså nettopp at road-movie-strukturen (og Jordbærstedets eksistensielle tematikk, pluss tittelens bær-nærvær) har mye til felles med iranske Abbas Kiarostamis dypsindige Smaken av kirsebær – og innser at det på mange nivåer eksisterer paralleller mellom disse to «se-tilbake-på-livet»-filmene.

LO: Absolutt! Ellers har jo Jordbærstedet mer enn noen annen Bergman-tittel formelig spist seg inn i Woody Allen-filmografien. Another Woman (1988) er jo nærmest en remake, og i Crimes and Misdemeanors (1989) gjenskaper han den herlige middagsscenen fra sommerhuset med den plaskende suppen og de evinnelige tvillingene.

Det er for øvrig en utbredt misforståelse at Bergman skrev filmen for sitt idol Victor Sjöström – han hadde en helt annen skuespiller i tankene da han arbeidet med manuskriptet. Isak er visst modellert på ham selv, i en periode av livet da han hadde mange konflikter med sin mor og far – hvilket trolig har skapt grunnlaget for Isaks nostalgi og lengsel etter forsoning. Dette understrekes på en måte av scenen der Ingrid Thulins svigerdatter forteller at hennes mann, Evald (Gunnar Björnstrand), altså Isaks 38 år gamle sønn, har hatt det samme marerittet som ham; at også han har sett seg selv som en levende død, innkapslet av dårlig samvittighet.

K: Med tanke på at Sjöströms stumfilm-mesterverk Körkarlen (1921) var den viktigste filmen for Bergmans egen inspirasjon (han så den visstnok minst en gang hver sommer), er det nesten ikke til å tro at ideen om at Sjöström skulle spille hovedrollen ikke var påtenkt før manuset ble skrevet. Isak Borg er portrettert med en rørende kombinasjon av typene “innbarket gubbe” og “romantisk bestefar”. Blant ytterst få likemenn i filmhistorien finner vi den ensomme tittelfiguren Umberto i Vittorio De Sicas hjerteskjærende Umberto D. (1952) – en film som også deler et par andre karaktertrekk med Jordbærstedet.

LO: Ved siden av Persona og Scener ur ett äktenskap (1973), er nok Jordbærstedet Bergmans mest innflytelsesrike verk. Den veksler uanstrengt mellom nåtid og fortid, drøm og virkelighet på en måte som stadig inspirerer filmskapere; Bergman forteller dem at alt er mulig; at tid og rom er plastisk materiale.

*

«Jordbærstedet»

Sitater om Jordbærstedet

Jag låg i bitter fejd med mina föreldrar. Jag varken ville eller kunde tala med min far. Mor och jag sökte gång på gång tillfällig försoning men där fanns alltför många lik i garderoberna, alltför många infekterade missförstånd. Vi ansträngde oss eftersom vi så gärna ville sluta fred, men vi misslyckades ständigt. Jag föreställer mig att en av de starkaste drivkrafterna til Smultronstället fanns just här. Jag avbildade mig själv i min fars gestalt och sökte förklaringar till de bittra stridigheterna med min mor. Jag trodde mig förstå att jag var ett oönskat barn, framvuxet ur ett kallt sköte och framfödd i en kris fysiskt och psykiskt. Min mors dagbok har senare bekräftat min föreställning: mor var häftigt ambivalent til sitt eländiga, döende barn.

I något massmedialt sammanhang förklarade jag att jag först senare kom underfund med innebörden av huvudrollens namn, Isak Borg. Som de flesta massmediala påståenden är detta det slags osanning som passar i den serie mer eller mindre smarta undandmanövrar som skapar en intervju. Isak Borg = I B = Is och Borg. Det var enkelt och billigt. Jag modellerade en figur som till det yttre liknade min far men som var jag alltigenom. Jag, vid trettiosju års ålder, avskuren från mänskliga relationer, avskärande mänskliga relationer, självbekräftande, innesluten, inte bara tämligen misslyckad uten ordentligt misslyckad. Fast framgångsrik. Och duktig. Och ordentlig. Och diciplinerad.

– Ingmar Bergman («Bilder»)

*

I’m sure there are a lot of scholars here, and you don’t need an introduction to Wild Strawberries. It’s a masterpiece, it stands on its own. But I will say this, this is, for all I know, the nicest, most human and gentle film that Bergman has made, that I’ve seen. It’s very gentle, and very warm, even though the element has been loneliness, loss, redemption. And the movie has the most horrifying dream sequence in film history, in my opinion. The faceless person, the clock, the reoccurring sound effect, and all that despair. This lonely old man, thanks to the actor Victor Sjöström, the bleakness has a life to it, his smile, his sheer presence. Maybe it’s because he’s a great silent film director that his presence gives the film life.

The way the film goes back to his memory, which is not really a memory, because of his lack of emotion. It’s rather his imagination. It’s set up like on stage, in a quite psychoanalytical way, and it describes his life. Wild Strawberries to me is like a garden of a fairy tale. The two characters running arond there are like a nymph and satyr. Until they actually bring him to the house, and he was able to connect with his memory, his heart, his fulfulment. And in the beginning of the movie we see an old man sitting in a coat, with his back towards us, and cold pictures. At the end you have live images, and his face.

And this is just the warmest Bergman film I’ve seen. And just today I saw the warmest man in life. His hug is so motherly! I couldn’t believe it. Well, life is worth living.

– Ang Lee introduserer Jordbærstedet under Bergmanveckan på Fårö («Anteckningar från Bergmanveckan»)

*

Bilder fra Jordbærstedet

«Jordbærstedet» «Jordbærstedet» «Jordbærstedet» «Jordbærstedet» «Jordbærstedet» «Jordbærstedet»

*

Kilder:

Bergman, Ingmar: Bilder, 1990, Norstedts, Stockholm (s. 16-17)
Larsson, Camilla (red): Anteckningar från Bergmanveckan, Filmkonst, Göteborg (s. 49)

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>