Blake Lively gjør sin første virkelig gode rolletolkning i Jaume Collet-Serras skamløst primitive The Shallows.

Det er neppe noen spoiler å bekrefte at opptil flere blir spist av hai i The Shallows. Det første angrepet skjer først et godt kjøttstykke ut i filmen, og man kan formelig se at sjangerregissør Collet-Serra gnir seg i hendene – dette øyeblikket har han ventet på. En nydelig kamerakjøring opp mot Livelys engstelige ansikt oppsummerer alt som er vidunderlig med The Shallows: velkjente og tilsynelatende enkle grep anvendes med maksimal innlevelse og ditto effekt.

Collet-Serra er åpenbart medviten om hvor idiotisk premisset for fortellingen er – det er noe utstudert kunstig, nær sagt parodisk over måten han formidler den «emosjonelle» rammehistorien på – men nekter å behandle materialet som en ”rett-på-streaming-thriller». Her møter vi et lag som er klare for å gi alt.

Vi møter Texas-jenta Nancy (Lively) på vei gjennom jungelen til en hemmelig strand i Mexico, et stykke utenfor Tijuana. Etter ti minutter med skamløs eksposisjon lærer vi at dette var moren – som tapte en lang kamp mot kreft – sin favorittstrand, og at Nancy selv – som har droppet ut av medisinstudiet (praktisk nok) – må lære seg å ikke gi opp uten å kjempe.

Collet-Serra sørger for å dytte all nødvendig informasjon inn i munnen og ned i halsen på tilskueren, med én voldsom bevegelse, slik at vi umiddelbart vil forstå Nancys motivasjon for å holde ut infernoet som snart venter henne noen meter utenfor strandkanten. Som for å understreke dialogens allerede overtydelige frempek, remedieres også en mobilskjerm med bilder og tekstmeldinger.

Etter en blodharry surfesekvens strander Nancy på et skjær, med en gigantisk hai sirkulerende rundt seg. Eneste samtalepartner er en skadet måkefugl. Selv om anslaget er funksjonelt, er det ute i sjøen at The Shallows finner tonen. Det lett selvhøytidelige balanseres her med en god porsjon humor; måten hovedpersonen ”McGyver” seg ut av situasjonene på er like underholdende som de er latterlige.

Måken som døpes «Steven Seagull» har en lignende komisk funksjon. Mer enn interessant enn selve interaksjonen er overtydeligheten i metaforen: Måkens brukne vinge må skyves på plass, akkurat som Nancys delvis oppspiste bein og smuldrende mot. Når Sias Bird Set Free dundrer over lydsporet i avslutningssekvensen er det vanskelig å holde latteren tilbake (selv om jeg heller ikke skal nekte for en viss følelse av katharsis).

Blake Lively fetisjeres utilslørt der hun lemlestes foran øynene våre; ansiktet kan minne om klassiske Hollywood-ikoner, uttrykksfullt, men likevel «vanlig», og gjennom Collet-Serras linse får det kommunisere all den smerten som skal forme tilskuerens skrekkopplevelse. Ja, Lively blir rene B-filmens Maria Falconetti!

Filmen veksler mellom å posisjonere oss sammen med Nancy i sjøen, så tett som det er mulig å komme, og å «kartlegge» situasjonen i store panoramaer, der hun bare er en liten prikk på en stor blå flate. Collett-Serra og fotograf Flavio Martínez Labiano er generelt gode til å spille på visuelle kontraster – for eksempel endres filmens fargepalett i løpet av bare én tagning, under Nancys første møte med haien. Innledningsvis er The Shallows varm og glinsende, men idet haien biter blandes det asurblå vannet ut med mørkt blod – vi rives ut av paradis og kastes inn i helvete i løpet av få sekunder.

Helt siden House of Wax (2005) har Collett-Serra fått mye ut av prosjekter som i utgangspunktet virker dødsdømte. Tenk bare på Liam Neeson-trilogien hans (Unknown, Non-Stop og Run All Night), som leverer et finsmurt maskineri, på et mye høyere håndverksmessig nivå enn de to siste Taken-filmene og et mylder av andre video-thrillere. I Orphan (2009) klarte han å fortelle en herlig skrudd historie, bare få centimeter unna å være det reneste søppel, med en plot-twist så hinsides at det skal godt med smøring til for å få publikum på gli. Men som en De Palma eller Hitchcock har Collett-Serra så god kontroll på selve filmspråket at han evner å forlede oss – vi følger ham hvor som helst.

Det er det utstuderte ved formidlingen som er bemerkelsesverdig ved Collet-Serras filmografi. Hele veien begrenser han seg til klisjefylte virkemidler som mer raffinerte filmskapere ville styrt unna; han undersøker potensialet, hvorfor de én gang var så effektive.

En av de flotteste sekvensene som illustrerer dette er scenen der en fyllik raver rundt på stranden og omsider ender opp i gapet på haien. Collet-Serra tar seg god tid til å leke med forventningene våre, selv om vi raskt forstår hvordan scenariet vil ende. Vi vet hvor vi skal, men hvordan?

Straks fylliken begynner å romstere i eiendelene til Nancy, skjønner vi at han ikke er til å stole på. Han stjeler det han finner av verdi og gjør seg klar til å stikke av med byttet – inntil han oppdager Nancys surfebrett, flytende ute i vannet. Dette kan han selge for gode penger! Når mannen på klønete vis får fingrene i brettet, har Collet-Serra klart å fyre opp under publikums sadistiske skadefryd – for snart skal han få sin straff. Når angrepet inntreffer blir vi imidlertid snytt for slakten; i stedet tvinges vi til å stirre rett inn i øynene på Nancy, som brekker seg i skrekk og avsky.

Collet-Serra spiller på vår skamfulle glede ved å være vitne til groteske dødsfall på film; han setter dem på bordet som om de var deilige matretter vi har lyst til å kaste oss over – for så å svinge spanskrøret over fingrene våre. Filmen bølger i takt med sjøen, og vi må hele tiden svømme for å holde hodet over vann.

Innenfor sitt svært begrensede rammeverk, er The Shallows en tilnærmet perfekt B-film – like intens og inderlig som den er selvbevisst og morsom. Collet-Serras primitive, men skarpe regigrep skjærer gjennom den forutsigbare historien og skyver oss ut på kanten av kinosetet.