Et møte med regissør Agnieszka Holland

Helgen 8.-9. november arrangerte Voksenåsen Kultursenter, i samarbeid med Polens ambassade, Finsk-norsk kulturinstitutt, Sveriges ambassade i Oslo og Svenska Filminstitutet (med støtte fra Nordisk Kulturfond, Nordisk Film & TV Fond og Fritt Ord) seminaret Kvinner i nordisk film. I den anledning ble det avholdt et mestermøte mellom den polske regissøren Agnieszka Holland og Liv Ullmann på Cinemateket i Oslo. Vår utsendte intervjuet Holland i forkant av seansen.

*

Jeg svetter litt i bibliotekbaren på Hotel Bristol, og venter på min tur til å intervjue den polske regissøren Agnieszka Holland. Denne lille damen med det faste, intelligente blikket. Som et ekorn titter hun frem bak hornbrillene, under en stilfull hårklipp.

For å være ærlig: Jeg hadde sett flere av filmene hennes, men ikke festet meg særlig ved navnet. Jeg vet virkelig ikke hvorfor, for vanligvis følger jeg ganske godt med på de få fremtredende kvinnelige regissørene vi har innen europeisk film. Holland var i Norge fordi Cinemateket arrangerte et mestermøte mellom henne og vår egen Liv Ullmann.

Det ble en samtale og et treff mellom to store kunstnere; regissørene delte sine erfaringer om filmproduksjon og hvordan det har vært å være kvinnelige regissører med stor gjennomslagskraft. Det var ikke bare én grand dame vi opplevde denne kvelden, men to.

Jeg skrur klokken to timer tilbake denne søndagen, i et blygrått, tidlig Oslo-november. Som nevnt sitter jeg i sofaen og svetter litt, etter å ha fått innvilget 30 minutters audiens hos Holland.

Holland har blitt nominert til Oscar to ganger (for manuset til Europa Europa og i kategorien «Beste ikke-engelskspråklige film» for In Darkness i 2011), og har regissert episoder i en rekke profilerte og anerkjente fjernsynsserier – blant annet The Wire og House of Cards.

Agnieszka Holland (Foto: Wikipedia Commons)
Agnieszka Holland (Foto: Wikipedia Commons)

Noen vinker meg bort til bordet der Holland sitter. Forrigemann forteller at han fikk en hel time med regissøren, og nevner i forbifarten at Holland muligens er litt «ferdig snakka», så jeg ikke trenger å kaste bort tiden på snikksnakk; hun er ikke damen av small talk, får jeg vite.

Holland ble født i Warszawa i 1948. Begge foreldrene var journalister; far var jøde, moren katolikk. Faren kjempet for Den røde armé under krigen, var stalinist og glødende politisk engasjert. Moren var av samme sort, og gjemte jøder under beleiringen av Warszawa i krigsårene. I det Hollandske hjem var det ikke plass til religion – men desto mer rom for kunnskap og kunst.

Vi hilser pent i hånden. Jeg oppfatter at hun ikke syntes jeg er spesielt interessant. Holland begynner å studere noe på nettbrettet sitt. Jeg rigger meg til og sier litt bramfritt: ja, da setter vi i gang. Jeg forteller at det er en ære å få intervjue henne, hvorpå hun ser litt overbærende på meg. (Ikke noe snikksnakk, nei.)

*

Ingrid Dokka (ID): Du hadde en spesiell oppvekst, født like etter krigen, med foreldre som hadde opplevd store traumer. Hvordan påvirket dette barndommen din?

Agnieszka Holland (AH): Jeg tenker at jeg hadde en fin barndom. Vi bodde i ruiner – trær og planter vokste inn den første leiligheten jeg bodde i som lite barn. Disse minnene om hvordan lyset falt i rommet, som var dekket av vekster, brukte jeg i Den hemmelige hagen (1993). Foreldre mine snakket aldri om krigen. Jeg er av den første generasjonen som ble født etter krigen, og felles for alle oss som vokste opp da, var at foreldrene våre ikke snakket. Min far mistet jo så å si hele familien under Holocaust; kun et fåtall overlevde og kom seg over til Sverige.

Moren min var fantastisk. Hun lærte meg opp til å tro at jeg kunne bli hva jeg ville, bare jeg jobbet for det. Etter hvert ble foreldrene mine skilt, og det siste året faren min levde, da var jeg 12 år, tok han meg med på en rekke filmpremierer, konserter og teaterstykker. Dette åpnet sinnet mitt for kunst – jeg kjente at dette var noe jeg ville holde på med.

Som barn var jeg ofte syk. Jeg led av en hjertefeil og var nødt til å være mye i ro, og derfor elsket jeg å tegne og male. Senere begynte jeg å skrive historier. Vi lekte teater, og jeg likte godt å instruere de andre barna. Det året jeg fylte 13 år, mistet jeg faren min. Han døde under mistenkelige omstendigheter under et politiavhør. Det ble sagt han tok livet av seg. Sannsynligvis ble han ble drept av politiet. Dette var naturligvis veldig tøft for meg – jeg ble bråmoden, kan du si.

«Den hemmelige hagen» (1993)
«Den hemmelige hagen» (1993)

ID: Når var det du bestemte deg for å bli filmskaper?

AH: Jeg var 15 år og hadde en kjæreste som også var opptatt av kunst. Han så en av tegningene mine, og sa: «Den var bra – du tegner bra til å være jente». Da forstod jeg at jeg måtte finne mitt eget uttrykk og gå mine egne veier.

ID: Så reiste du til Praha og gikk på filmskole der. Hadde dere ikke en god filmskole i Polen, i Lodz?

Holland ser bebreidende på meg. Med det samme jeg har stilt spørsmålet, innser jeg at formuleringen ble klønete.

AH: Jeg kunne jo ikke gå på filmskole i Polen, der alt ble sensurert, regulert og styrt av de politiske myndighetene! På denne tiden var det mulig å reise innenfor pakt-landene. Rykter fortalte at det var friere og åpnere i Tsjekkoslovakia, så det føltes naturlig å søke meg dit. Jeg kom inn på Akademiet for film og fjernsyn i Praha, også kalt FAMU.

ID: Var det flere kvinnelige studenter på regilinja?

Det var meg og en til i klassen, og bare 3-4 studenter på hvert årskull på regilinjen. Det var vanskelig å komme inn på skolen, og vi måtte gjennomgå mange opptaksprøver. Det ble hvisket om at hun andre jeg gikk sammen med på regilinjen, slapp inn fordi hun var elskerinnen til en mektig politiker. I alle tilfeller syntes jeg hun var veldig søt.

På et tidspunkt ble det vanskelig for oss begge, takket være den økende politiske spenningen som resulterte i «Prahavåren», med opprøret i 1968, da Russland invaderte landet. Jeg ble arrestert fordi jeg hadde engasjert meg politisk og ble nødt til å sitte i fengsel i en måned. Årsaken til at jeg fikk slippe ut, var de fantastiske lærerne mine, som gikk god for meg.

Arrestasjonen svartelistet meg som ung filmskaper i Polen, og dette bød på mange vanskeligheter. Jeg avsluttet utdannelsen i 1971, fikk barn i 1972 og begynte å jobbe profesjonelt med film i 1973. Jeg begynte som regiassist med de aller beste polske filmskaperne: Krzyszof Zanussi og Andrzej Wajda. Wajda ville til og med adoptere meg for å kunne hjelpe meg videre. I årene som fulgte jobbet jeg også som manusforfatter, bla. sammen med Krzysztof Kieslowski.

«Europa Europa» (1990)
«Europa Europa» (1990)

ID: Du debuterte med din første spillefilm, Aktorzy prowincjonalni, i 1979, midt i en av de mest politisk turbulente periodene i etterkrigstidens Polen. For denne vant du Kritikerprisen i Cannes – hva betydde dette for deg?

AH: Før Cannes vant jeg en førstepris på en stor polsk festival, hvorpå myndighetene grep inn for å stanse utmerkelsen, i og med at jeg var svartelistet etter arrestasjonen i Praha. Sannheten er at jeg ikke hadde noen idé om hvor viktig Cannes-festivalen var. Jeg kunne bare snakke og lese polsk, og dessuten var det vanskelig å få innvilget pass for å reise noe sted – i hvert fall for meg.

ID: Men så emigrerte du i 1981, litt plutselig?

AH: Ja, jeg kunne ikke gjøre annet. Polen innførte lover som gav myndighetene rett til å sensurere på alle områder. Innen polsk film og kunst hadde vi fulgt en slags metode for å omgå dette, ved å være allegoriske. Men plutselig gikk lyset, så å si. På denne tiden var jeg faktisk i Sverige for både å promotere en av filmene mine og for å besøke etterkommere av min fars familie, som hadde slått seg ned der etter å ha overlevd Holocaust. Jeg “hoppet av»” og dro til Frankrike, der jeg oppsøkte mine polske eksilvenner. Dette ble starten på et nytt liv og en ny karriere for meg som filmskaper.

ID: Men du hadde fremdeles mann og barn i Polen?

AH: Ja, og det var selvsagt forferdelig tøft å ikke kunne se datteren min på flere måneder. På et tidspunkt trodde jeg faktisk at jeg aldri skulle få treffe henne og mannen min igjen.

«House of Cards» (2013-)
«House of Cards» (2013-)

Jeg ser at Holland ikke ønsker å gå videre. Hun trekker pusten og bestiller en dobbel espresso. Holland ser på klokken og dunker sukkerposen mange ganger mot bordet – hun er i sine egne tanker. Vi har omlag ti minutter igjen av intervjuet, og før jeg rekker å stille neste spørsmål, tar hun ordet.

AH: Navnet mitt gikk foran meg – jeg vant priser på store festivaler og ble Oscar-nominert. All denne anerkjennelsen gjorde at jeg fikk tilbud om å lage film i USA, i England, i Tyskland og andre steder. Produsentene skaffet penger. Det er særlig befriende å jobbe i USA. Her betyr det ingenting at jeg snakker gebrokkent og med aksent; det er ikke hvordan du snakker som betyr noe, men hva du kan og hvordan du utfører arbeidet. Det liker jeg.

Jeg elsker å jobbe med skuespillere og jeg liker å jobbe med fjernsynsserier. Det gjør ikke noe om jeg blir kastet rett inn i noe – jeg syntes det er helt greit at mye av forarbeidet (scenografi osv.) er gjort før jeg blir en del av produksjonen. På den måten kan jeg bare konsentrere meg om selve regiarbeidet. Med spillefilmene er det annerledes. Prosessen ligner, men er likevel annerledes, mer omfattende.

«In Darkness» (2011)
«In Darkness» (2011)

Du vil sikkert spørre meg om hvordan det er å være kvinnelig regissør, og nå skal jeg komme deg i forkjøpet: Du må bare jobbe tre ganger så hardt. Ja, sånn er det. Du må bevise tre ganger så hardt hva du kan, være tre ganger så forberedt og du må ha mot til å stå på ditt. Dette må jentene i bransjen bare ta innover seg – slik er det, hvis du vil jobbe der.

En annen sak, og dette er en oppfordring til både kvinnelige og mannlige regissører i Vesten: Skaff dere et liv! Mange som går på filmskoler har ingen livserfaring. De er unge, hvite og kommer fra en ressurssterk middelklasse. Da får vi jo bare filmer som reflekterer dét livet, hvilket blir temmelig kjedelig i lengden! Hvis du er genial og har stor empati og innlevelsesevne, kan du muligens klare å formidle “andres” historier på en troverdig måte, men det er lettere sagt enn gjort.

Til studentene mine, sier jeg: Dra til deler av verden der folk må kjempe for noe! Dra til Iran, Irak – ut for å se og oppleve. Jeg tror en stor del av talentet mitt ligger i min spesielle bakgrunn – at jeg måtte sloss for å ytre meg. Filmfortellingene mine springer ut av noe ekte, og det er nok årsaken til at de treffer publikum.

Holland ser på klokken.

AH: Jeg regner med at du vil spørre hva jeg gjør nå? Jeg jobber med nye prosjekter hele tiden, og forbereder en spillfilm. Men i dette øyeblikket tenker mest på at jeg skal møte Liv Ullmann og skal ha en samtale med henne på scenen. Jeg traff henne i Riga tidligere i høst, sammen med Agnès Varda. Det var en flott og interessant rendezvous med to fremragende filmskapere, så jeg ser frem til dette!

*

Holland reiser hun seg resolutt, griper nettbrettet sitt og samler sammen noen løse papirer. Et kort øyeblikk lurer jeg på om jeg bare skal forsvinne i det stille, men hun snur seg og rekker meg hånden, smiler og går. En time senere blåser hun og Liv Ullmann en filmhistorisk sus gjennom Cinemateket i Oslo.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>