Bjørnøya

Å være i stillheten – om Bjørnøya og tendenser i den nye polare ekspedisjonsfilmen

Mang en filmskaper har styrt sitt kompass mot våre arktiske nordområder. De siste årene har vi sett konturene av en ny type skildringer av både ekspedisjoner og polare strøk i norsk film.

I denne artikkelen vil jeg diskutere nye tendenser i norsk ekspedisjonsfilm og -fjernsynsdokumentar. Utgangspunktet er kinodokumentaren Bjørnøya (2014, Inge Wegge og Edda Grjotheim) og NRKs dokumentarserie Bjørnøya (2014, Mattias Høyem). Førstnevnte hadde kinopremiere i slutten av oktober i fjor, mens NRK-serien i seks deler ble sendt på statskanalen i november og desember. At produksjonene hadde premiere omtrent samtidig er en tilfeldighet, men begge peker på en trend eller forskyvning i denne typen dokumentarfilm.

I den nye ekspedisjonsfilmen er man i mindre grad ute etter å finne noe, eller bevise noe – man vil først og fremst flykte fra noe. Det man ønsker er å finne et sted så uberørt av moderne sivilisasjon som mulig, der man kan ha det moro og oppleve noe nytt og sterkt. Man vil være i stillheten. Man søker ikke lenger etter noe, men snarere det motsatte, man leter etter intet, etter et fravær av noe. Samtidig er man opptatt av økologiske perspektiver, men med et mer personlig (eller til og med privat) perspektiv som erstatning for en global, politisk optikk.

Sammen representerer disse to produksjonene et interessant forsøk på å omformulere og kommentere sentrale elementer i ekspedisjonsfilmgenren. I begge tilfellene går reisen til den fjerne og isolerte ishavsutposten Bjørnøya, og de blir typiske representanter for en moderne norsk mentalitet, der man søker seg til steder «der ingen skulle tru at nokon kunne bu». Samtidig skildrer filmskaperne polare områder og ekspedisjoner på en ny måte, både med hverdagslig patos og gutteaktig ironi.

Fra «Bjørnøya» (2014, Wegge, Grjotheim).
Fra «Bjørnøya» (2014, Wegge, Grjotheim).

To reiser til Bjørnøya

Bjørnøya er en 178 km² stor øy som ligger i Barentshavet, omtrent midt mellom Norges fastland og Svalbard. I dag er store deler av arealet et naturreservat, men øya er fortsatt strategisk viktig for Norge i et militært, telekommunikativt, meteorologisk og ressursmessig perspektiv. Til tross for sin ubeleilige plassering tar noen dedikerte turister seg frem dit hvert år, først og fremst i sommermånedene. Bjørnøya har ingen permanent bosetting, men en meteorologisk stasjon på nordsiden har bemanning året rundt.

I kinodokumentaren Bjørnøya følger vi Markus, Håkon og Inge Wegge på deres eventyrreise til den arktiske øya. De tre brødrene er i 20-årene, og de har forberedt turen i ett og et halvt år. Hovedgrunnen til at de reiser dit er isolasjonen i seg selv, og (på et mer basalt nivå) øyas gode surfe-forhold! De oppholder seg på Bjørnøya fra slutten av april til midten av juni, og filmen skildrer aktivitetene deres i denne perioden.

Gjennom en kort, innledende sekvens blir vi kjent med de tre, og vi får en kort bakgrunn for å forstå deres reise – der særlig to forhold er viktige. Det første er at de er svært bevisste på økologi og ressursbruk. All den medbrakte provianten til ekspedisjonen har de skaffet seg ved å gå gjennom containere der matvarer har blitt kastet fordi de har gått ut på dato. Også turutstyret består for det meste av materiale med skjønnhetsfeil. Brødrene er bevisste på at de ikke skal søple ned eller sette spor etter seg i naturperlen. Bjørnøya skal se helt lik ut når de drar som da de kom. Øya skal til og med bli bedre, for som vi oppdager i filmen samler de opp søppel på flere strender, og får gitt beskjed til sysselmannen, som igjen henter avfallet.

Det andre viktige forholdet som preger ekspedisjonen er mer personlig. Rett før avreise får eldstemann Inge (som også er en av filmens to regissører) beskjed om at hans kjæreste Tanya er blitt gravid. Inge drar likevel på den etterlengtede reisen med sine brødre, mens Tanya blir værende for seg selv i campingvognen der de to bor. Hvordan reagerer Inge på knipen han har havnet i? Han ønsker å leve ut eventyrdrømmen, men han vil også være hos Tanya – spesielt etter hvert som svangerskapet skrider fram.

Inge Wegge i «Bjørnøya».
Inge Wegge i «Bjørnøya».

Dette moralske dilemmaet, og Inges ønske om å være på to steder samtidig, blir én av de to dramaturgiske motorene i en ellers ganske flat og spenningsløs fortelling. Den andre motoren er brødrenes jakt på bølgen. I filmens hoveddel blir vi med på deres utforskende turer på øya, og får oppleve hvordan de driver med forskjellige former for ekstremsport. De kjører snowboard ned stupbratte og snøfattige fjellsider, og Inge kaster seg ut fra fjellkanten med hangglider. Mest av alt vil de imidlertid surfe. De «leter etter en surf som aldri kommer».

Omtrent midtveis i Bjørnøya får de endelig oppleve det som drev dem til ishavet. De finner en surf. I det iskalde, blågrå vannet hiver de seg ut i bølgene, inntil kulden driver dem på land. Alltid med en av brødrene på isbjørnvakt med geværet klart. De rette bølgene dukker etter hvert opp flere ganger, og filmens surfe-sekvenser gis en særegen rytme og nærhet, gjennom bruken av små digitalkameraer som brødrene enten holder i hendene, fester på kroppen eller surfebrettene. Vi ser de tre som boltrer seg i vannet, på snøen, eller på stranden, men vi ser også med dem. Dette skaper en usedvanlig nærhet, umiddelbarhet og følelse av å delta i gutteleken.

Inge klarer til slutt ikke lenger å være borte fra sin gravide kjæreste, og bestemmer seg for å reise hjem. Solidariteten i familien gjør at de andre også følger Inges avgjørelse, men ikke før de har surfet litt mer. Beslutningen om å reise hjem tidligere enn planlagt kommer etter at Inge har snakket med sin mor og kjæresten på satellitt-telefon. Men å komme seg tilbake til den bebodde delen av øya, der de har et lite matdepot og skal bli hentet av en forbipasserende båt, viser seg imidlertid ikke å bli så lett. Veien som tidligere hadde tatt noen timer på ski tar nå dagevis, og blir usedvanlig strabasiøs, fordi alt utstyret må bæres over stein og grus. Her kommer filmens første egentlige dramatikk, men den avløses raskt nok av en betryggende slutt. Brødrene hentes av kystvaktens røde båt, og parallelt sluttekstene får vi se at alt gikk bra med Tanya og fødselen. Inge kan leke med sitt lille barn, og Håkon panter flasker.

Fra tv-serien «Bjørnøya» (2014, Mattias Høyem).
Fra tv-serien «Bjørnøya» (2014, Mattias Høyem).

TV-serien Bjørnøya, som altså bærer samme navn som dokumentarfilmen, ble vist på NRK mellom 15. november og 21. desember 2014. I løpet av seks episoder skildret regissør Mattias Høyem livet på Bjørnøya ved å følge de ni personene som skal bemanne værstasjonen på øya i seks måneder. De fleste hadde ikke tidligere arbeidet med meteorologi eller vært i ishavet. Besetningen ankommer Bjørnøya midt i mørketiden, og deres møte med øya og værstasjonen gir oss en innføring i det arktiske livet: de nyankomne blir kjent med hundene, gjør sine første ballongslipp og værmeldinger, og får skytetrening slik at de kan holde isbjørnen unna.

De to personlighetene vi blir best kjent med i første episode er Kari og den litt eldre Hans-Olaf. Episoden avsluttes med kryssklipping mellom Hans-Olaf som går tur for seg selv i mørket, med en av hundene som følge, og Kari som sitter i en stor badestamp med varmt vann og tar en pils med de andre yngre i besetningen. Kari bekymrer seg litt for Hans-Olaf, som ikke helt passer inn blant de andre, som har mer til felles med hverandre.

I de påfølgende episodene blir vi mer og mer kjent med gjengen, og i episode tre er den verste mørketiden over. Sola kommer til syne for første gang på flere måneder, og de avsluttende episodene foregår mer og mer utendørs. Høyem veksler mellom sekvenser ute i naturen og framstillinger av innelivet. Vi får oppleve alle de små arbeidsoppgavene som må utføres, og samtidig bli kjent med de ni gjennom arbeid, fritid og deres håndtering av isolasjonen på ishavsøya.

Den sjette og siste episoden handler om avreisen. Seks måneder har gått, og de sier farvel til øya. Dette er ikke uten et visst vemod, ettersom værstasjonen har blitt deres hjem. Nå blir det deres oppgave å lære opp en ny gjeng, før de reiser hjem. Koffertene pakkes, og de hentes av Kystvakten. Formelt settes det punktum for vintersesongen 2014, og som seere tar også vi farvel med Kari, Hans-Olaf, Rune, Erik, Kirsti og de andre øyfarerne.

«Bjørnøya» (2014, Mattias Høyem).
«Bjørnøya» (2014, Mattias Høyem).

Den polare ekspedisjonsfilmen

Begge disse to produksjonene forholder seg til en lang tradisjon av polare ekspedisjonsfilmer og audiovisuelle skildringer av polare strøk. Dokumentaren Bjørnøya er en ren ekspedisjonsfilm. Den skildrer en reise til et nærmest ukjent landskap, og Inge Wegge og hans brødre føyer seg inn i en lang norsk filmtradisjon. Deres tilskudd skiller seg imidlertid fra andre filmer i denne dokumentargenren. Det gjør også NRK-serien Bjørnøya, som befinner seg et sted i grenselandet mellom en episodisk reportasjedokumentar og en slags mild, livsbejaende reality. På forskjellige måter omformulerer eller leker disse produksjonene med genrens etablerte bilder og tradisjonelle forestillinger.

Polarfilmen er en viktig undergenre av den dokumentariske ekspedisjonsfilmen, og de første internasjonale polarfilmene kom kun noen få år etter at filmmediet var blitt funnet opp. I Norge markerer Roald Amundsens korte sydpolfilm fra 1912 genrens egentlige begynnelse, og i stumfilmtiden var dette en viktig og populær genre. Dette var midt i polarimperialismens storhetstid, og spesielt de fire langfilmene Amundsen finansierte på 1920-tallet ble viktige for norsk dokumentarfilm.

Det ble færre polarfilmer etter at lydfilmen kom, selv om selve reisegenren både i mellom- og etterkrigstiden var en av de mest populære og anerkjente dokumentargenrene. Reiseskildringer var populære på kino helt fram til begynnelsen av 1960-tallet, men innføringen av fjernsynet førte til at dokumentarfilmen nærmest forsvant fra kino for en periode. Senere skulle nettopp TVene i de tusen hjem på mange måter revitalisere den polare ekspedisjonsfilmen. Ikke minst gjennom at moderne eventyrere som Børge Ousland overtok stafettpinnen fra Nansen og Amundsen, og nytt digitalt filmutstyr gjorde det mye lettere å ta opp film i ekstrem kulde. Fjernsynet ble, som filmhistoriker Jan Anders Diesen har skrevet, det viktigste visningsstedet for polare ekspedisjonsfilmer.

«Et år på Bjørnøya» (1977)
«Et år på Bjørnøya» (1977)

Utviklingen i fjernsynsfilmene om polare strøk kan illustreres kort gjennom å sammenligne Bjørnøya-serien til Mattias Høyem med NRK-produksjonen Et år på Bjørnøya (Leif M. Thormodsrud, 1977). Dette er en film som flittig siteres i Bjørnøya-serien, og spesielt i første episode. Høyem veksler også i senere episoder mellom å bruke arkivklipp fra Thormodsruds film og egne opptak.

Et år på Bjørnøya skildrer også livet til besetningen på værstasjonen, men i 1977 oppholdt de utstasjonerte seg der i et helt år før de ble skiftet ut. Dette sluttet man senere med fordi det ble en for stor psykisk påkjenning å oppholde seg i den arktiske isolasjonen i et helt år av gangen. Et år på Bjørnøya er en klassisk dokumentarfilm, i den forstand at den er distansert og avstandsbetraktende i forhold til sitt materiale. En bokstavelig avstand, kan man si, ettersom halvnære og nære bilder så å si ikke benyttes.

Lydsiden domineres av en nøktern, usynlig kommentatorstemme, som forklarer og forteller om livet på øya og besetningen. Her finnes ingen intervjuer, og vi hører besetningsmedlemmenes stemmer kun ved noen få anledninger, og da kun med lav styrke i bakgrunnen. Selv om noen av de involverte nevnes ved navn, blir vi ikke kjent med dem. Vi blir holdt på utsiden av besetningen og deres liv.

Kari snakker til kameraet i «Bjørnøya» (2014).
Kari snakker til kameraet i «Bjørnøya» (2014).

Spol frem til 2014, og Bjørnøya-serien har en helt motsatt dokumentarholdning. Menneskene er det aller viktigste, og vi blir godt kjent med dem – ikke minst fordi de ustanselig snakker til oss som ser og hører, enten gjennom videodagbok-innslag eller ved at de henvender seg direkte til kameraet. Høyems Bjørnøya-serie er personfokusert og nærgående, og dermed på alle måter motstykket til Et år på Bjørnøya. Den er også saklig, og bruker mye tid på å forklare og fortelle om livet på øya. De ni personene vi følger og blir kjent med, er selve inngangen til å forstå mer om Bjørnøya og ishavet. Høyem legger stor vekt på deres opplevelser, som de selv får formidle til oss.

Ekspedisjonsfilmgenren har gjennomgått en stor utvikling fra Roald Amundsens filmer på 1920-tallet, via mer moderne eksempler som sydpolfilmen Mange flagg – ingen grenser (Kikki Engelbrektson, 1991), samt Børge Ouslands mange fjernsynsproduksjoner, eller altså disse to nye Bjørnøya-filmene av Wegge og Høyem. I de moderne filmene er det nasjonale perspektivet tonet ned, og tittelen på Engelbrektsons film er i så måte symbolsk. Samtidig har filmskaperne gått fra å skildre eventyrerne på behørig avstand, til å leve tett innpå og se like mye med som de reisende. Der Ousland i sine filmer viderefører en tradisjon av barske polarhelter, blant annet i den todelte I Nansens fotspor (2009), som ble vist i NRKs Ut i naturen, gir imidlertid de to nye Bjørnøya-dokumentarene et annerledes og nytt bilde av polarheltene og reisen til det fjerne og kalde Nord.

«Bjørnøya» (Wegge, Grjotheim)
«Bjørnøya» (Wegge, Grjotheim)

Antipolarheltfilm

En emblematisk scene i Bjørnøya finner sted omtrent en halv time inn i filmen. Brødrene Wegge har brutt opp fra deres første camp, og skal etablere seg på en ny strand. De flytter alt utstyret, men tar en kort pustepause på veien, på et platå i snøen. Markus, som er den virkelige friluftseksperten av de tre, tar fram noe fra sekken, og ser på de andre. «Vi er ikke ordentlige polfarere før vi har spist rått selspekk,» sier han.

Dette er både den store ordentlige manndomsprøven, og brødrenes symbolske inngang til en lang tradisjon av barske polfarere som spiser det de må for å overleve i isødet. Det er et initieringsrituale, der de tre skal bli medlemmer av en spesiell gruppe eventyrere. Vi ser hvordan Markus tar fram det illeluktende selspekket, pakket inn i mye plast, og deler ut en liten bit til Inge og Håkon. De snuser og ser på de små skjelvende klumpene spekk med tydelig skepsis, før de nølende putter det i munnen og tygger. Vi ser deres grimaserende ansikter, og hvordan de spytter ut spekket med kommentaren: «Æsj, det er noe dritt!» For å få bort den vonde smaken, og for å få noe annet i munnen, spiser de i stedet rosiner, nøtter og pølser. Og drikker kakao.

Denne scenen er helt avgjørende for Bjørnøya, og dens framstilling både av reisen og av de tre brødrene. Filmen er langt på vei en anti-ekspedisjonsfilm, og de tre er anti-polarhelter. De er som store barn som ikke vil spise maten sin. Dessuten er de på Bjørnøya først og fremst for å leke. «Alt er jo bare lek,» sier Markus på et tidspunkt, og senere slår en litt tilbakeskuende Inge fast: «Det er helt sykt hvor mye vi fikk lekt». Han sier også at de gjorde Bjørnøya til en ”lekeplass” og til deres ”lekegrind”.

En av Wegge-brødrene speider etter den perfekte surf i «Bjørnøya».
En av Wegge-brødrene speider etter den perfekte surf i «Bjørnøya».

Det er bare helt på slutten av filmen, når de opplever strabasene ved å frakte utstyret over stein og ikke snø, at det blir noe annet enn en ren lek, og Inge sier forsiktig: «Bjørnøya er ikke bare en lekeplass». Dette er imidlertid bare et kort øyeblikk av ettertenksomhet i en film som helt og holdent handler om å ”følge drømmen” (som det til og med står på plakaten til filmen), og som skildrer hvordan brødrene gjør om polarøya til en lekeplass for store gutter.

I Bjørnøya mangler så å si alt det som vanligvis har karakterisert den polare ekspedisjonsfilmen. Her er ingen store strabaser, ingen virkelige farer, og intet stort mål. Riktignok har brødrene sine uttalte hensikter med turen, men det er ikke å gjøre vitenskapelige oppdagelser, fravriste området noen hemmeligheter gjennom vitenskapelige målinger, eller erobre land i et polarimperialistisk landnåm. De ønsker å sprenge noen grenser, men det er helt andre grenser enn i tidligere polarfilmer. Det er også helt personlige eller private grenser.

Også de øyeblikkene eller elementene i filmen som ligger nærmest ekspedisjonsfilmgenren illustrerer forskjellen mellom en filmtradisjon med polarhelter, og det man kan kalle den moderne antipolarheltfilmen. To strategier er viktige i Bjørnøya. For det første at spørsmål om mot og fare blir nedtonet, og for det andre bruken av ironi. Mye er knyttet til framstillingen av yngstemann Håkon, som er filosofen av brødrene. Gjennom filmen kommer Håkon med ulike refleksjoner som nærmest framstår som en løpende kommentar til filmens forhold til ekspedisjonsgenren og til tidligere representasjoner av polare reiser. Han slår innledningsvis fast at han liker «å gjøre objektivt farlige ting, på en trygg måte». Med det mener han at planlegging og erfaring er det viktige, og ikke barskhet og personlig mot. Han framhever ikke maskulint mot, men erstatter dette med veslevoksne og ironiske sidekommentarer.

«Bjørnøya» (Wegge, Grjotheim)

I en viktig scene har brødrene blitt iskalde etter å ha surfet, og Håkon henvender seg til kamera med en kommentar om hvordan man ikke forstår hvor godt det er å være varm før man har vært kald. Denne ”filosofiske” replikken framføres med innlevelse og patos (tilsynelatende dypt alvorlig), inntil Håkon avslutter med å fnise og le. Han ler av sin egen høytidelighet, og ordenes inderlighet, men den fnisete og goofy latteren på slutten av scenen tar brodden av stundens og ordenes alvor. Ironien gjør det samtidig til en sidekommentar til annen populær ”polarfilosofi”.

Bjørnøya veksler mellom alvor og ironi, og dette gjelder både i bilder og dialog. Mot slutten av filmen kommer et annet godt eksempel på Håkons ironiske selvbevissthet. De tre har vanskeligheter med å komme tilbake til det stedet der de skal plukkes opp av kystvakten, fordi de ikke har tatt høyde for at snøen smelter om sommeren. Strabasene synes å være løst når de finner en båt som tilhører værstasjonen, og de pakker alt i eller på slep etter denne robåten. Håkon skal ro utstyret, mens Markus og Inge går til fots langs stranden. Alt ser ut til å gå utmerket, inntil robåten til Håkon blir sittende fast i en tykk sørpe med is. Han kommer verken fram eller tilbake. For første gang går det ikke lekende lett. Han filmer seg selv, med et digitalkamera festet til båten, og når alt er som mest dramatisk og strabasiøst bryter han ut: «Hvis jeg velter her med alt utstyret, blir det en knallhistorie til barnebarna». Istedenfor å vektlegge alvor og fare, gjør han turen om til en god historie. Både patos, dramatikk og polarheroisme blir erstattet med en pussig historie for framtiden.

Også i bildene opererer Bjørnøya med ironiske effekter. Ikke minst har de med seg et lite 17. mai-flagg, som av og til er festet til lavvoen, som en liten kommentar til tidligere polarekspedisjoner. Her var det å plante flagget, eller å dokumentere flagget på et bestemt sted, for eksempel på selve sydpolen, helt avgjørende for ekspedisjonen og reisen, og bidro både til dokumentasjon og hadde en klar nasjonsbyggende effekt. I Wegge-brødrenes ekspedisjon er det nasjonale tonet ned, og blir bare en bildevits hengende i et telt på en leken guttetur.

Wegge-brødrene tar eventyrets strabaser med et smil.
Wegge-brødrene tar eventyrets strabaser med et smil.

Bjørnøya-serien til NRK er mindre ironisk, og filmer seg tydeligere inn i en spesiell polartradisjon, ikke minst gjennom flittig bruk av arkivklipp, men også denne serien skiller seg fra tidligere framstillinger av polare reiser og ekspedisjoner. Serien gjør dette gjennom sitt fokus på det hverdagslige. Kari, Hans-Olaf, Kirsti og de andre opplever et ekstremt sted, men deres tilværelse er både spesiell og ordinær. Et godt eksempel på denne hverdagsliggjøringen av den polare ekspedisjonen er vekten som legges på at disse medlemmene ikke har noen tidligere erfaring, og tilsynelatende ikke har forberedt seg på hva som venter. De er helt vanlige mennesker.

I episode to er det julefeiring, og de ni på øya opplever en jul som ikke skiller seg nevneverdig fra de fleste nordmenns jul. Den består av forberedelser som matlaging, bygging av pepperkakehus, pynting av juletre og alt annet som hører julen til. Julenisse har de også. Ustanselig toner serien ned alt som handler om det ekstreme, og selv om man til stadighet kommer tilbake til den potensielle trusselen fra isbjørn, synes det aldri som om det er noen virkelige farer på øya. Både Bjørnøya-filmen og NRK-serien legger mest vekt på det harmoniske, og skildrer livet på Bjørnøya som trivelig, ufarlig og hverdagslig. Fysiske og psykiske påkjenninger nedprioriteres i fortellingen, til fordel for en finskiktet skildring av hverdagslivet i de ekstreme omgivelsene.

Reise til eller reise fra

De første polarfilmene ble laget i forbindelse med ekspedisjoner som ønsket å kartlegge og erobre ukjent land. Roald Amundsen reiste til ukjente steder, med håp om å finne noe – eksempelvis nye naturressurser – og om ikke annet kunne man fravriste det ødslige landskapet noen nye vitenskapelige kunnskaper. Polarekspedisjonene var både idrettsbragder, manndomsprøver, vitenskapelige undersøkelser og nasjonalt landnåm. De to nye filmene om Bjørnøya handler imidlertid like mye om å reise fra noe som å reise til noe. Et viktig element i den moderne polarfilmen er dens karakter av erkjennelsesreise. Reisen og de øde stedene blir et redskap for forskjellige former for selvrealisering. De to produksjonene har mye til felles, men er likevel ganske forskjellige som erkjennelsesreiser.

I Bjørnøya-serien blir Kari vår viktigste inngang til de som skal overvintre på øya. Hennes første reaksjon når hun ankommer øya er at: «Alt er veldig kraftfullt». En av grunnene hun angir for at hun søkte på jobben som meteorologfullmektig på Bjørnøya er: «Å være i stillheten». Hun er sliten av å bo i en by, og den største utfordringen vil for henne være det sosiale. Hun søker et sted med «et annet støynivå og et annet tempo». De andre nye besetningsmedlemmene gir uttrykk for lignede følelser og holdninger i den aller første episoden. «Her skal vi bo sammen med ingenting», sier Rune, og Hans-Olaf søker etter «naturskapte verdier». I seriens tredje episode sier Hans-Olaf om mørketiden på sin slepne og ettertenksomme trønder-dialekt at man: «Må nyt mørket så lenge det varer, tror jeg». På denne måten blir det tydelig at Bjørnøya-serien like mye skildrer en flukt som en reise. Fraværet av noe er like viktig som nærværet av noe. Det er stillhet og ”ingenting” man søker på øya og i tilværelsen. Bjørnøya blir et redskap for å finne en egen identitet.

Fra dokumentaren «Nordfor».
Fra dokumentaren «Nordfor».

Dette er også avgjørende i filmen om Wegge-brødrene. Spesielt filosofen Håkon kommer med kommentarer om hvordan reisen er en måte å oppleve et nærvær gjennom fraværet. Han vil være på øya, og ikke bare «være på tur». Han vil «finne den indre roen», noe som krever tid og avstand fra det hverdagslige, og som er noe helt annet enn en vanlig søndagstur. I Bjørnøya-filmen er jakten på ro og væren imidlertid blandet med en surfe-mytologi som er ekstra interessant i en polar sammenheng. Wegge-brødrene omgjør iskalde Bjørnøya til et slags Nordens California.

Dette var et tema i Inge Wegges dokumentarfilm Nordfor sola, som han laget sammen med Jørn Nyseth Ranum i 2011. De to filmene har mange fellestrekk, ikke minst i ønsket om å surfe og finne den perfekte bølgen, eller i ønsket om en livsførsel som er mindre ressurskrevende og mer i pakt med naturen. I Bjørnøya blir surfe-drømmen i like stor grad konkretisert gjennom jakten på den isolerte stranden uten andre mennesker, som i jakten på bølgene.

Helt innledningsvis sier Inge at: «Det er noe eget ved å surfe på nye plasser», og hans mål er: «Å finne sin egen perfekte bølge». Surfingen er tett knyttet til stedet, og det å være alene om å oppdage og leve på et øde sted. Dette får sitt mest konkrete uttrykk i framstillingen av yngstemann Håkon. Inge forteller at Håkon var den av de tre brødrene som hadde minst erfaring og kunnskap om surfing før reisen startet. (Inge kan dermed kommentere over bilder av Håkon som surfer: «Det er ganske kult å lære seg å surfe et sted der ingen har surfet før».)

Ønsket om å oppleve den uberørte naturen, og å komme seg vekk fra andre mennesker, er altså en sentral drivkraft for flere av de som bor på værstasjonen i NRK-serien, og for Wegge-brødrene i Bjørnøya-filmen. Produksjonene legger også stor vekt på ekstremt vær. «Bare å kjenne på været», sier Kari drømmende i første episode av NRK-serien, og da henviser hun til ekstremvær. Alt Wegge-brødrene gjør er også knyttet til å kjenne på hardt vær, tett innpå den nakne kroppen. Lengselen etter det uberørte knyttes til et økologisk perspektiv, og til et motiv omkring det å leve tett sammen under ekstreme vilkår.

«Bjørnøya».
Wegge-brødrene i «Bjørnøya».

Privatøkologi og samlivseksperimenter

Begge Bjørnøya-dokumentarene rommer elementer av moderne reality-tv. De er slow-tv-versjoner av realityserienes samlivseksperimenter, der mennesker bor tett opp på hverandre under press eller spesielle omstendigheter, og en av attraksjonene er å se spenningene og gnissingene mellom mennesker satt under kameralupen.

I Bjørnøya-filmen er dette et lite, men viktig motiv. På et tidspunkt har brødrene nærmest et slags familieråd, der de diskuterer hvordan beslutninger tas. Særlig Håkon føler at hans rolle som yngstemann er å gjøre det storebrødrene ber ham om. Håkon vil også dra på en tur alene, men det sier søsknene nei til. «Vi merket forskjellene mellom oss på turen (…) Håkon hadde et annet tempo». Håkon er den av de tre som tydeligst er på en personlig erkjennelsesreise, og han slår fast at målet med reisen er å «finne mitt tempo i livet».

Samlivseksperimentene i de to Bjørnøya-dokumentarene skiller seg imidlertid fra reality-tv på to avgjørende måter. For det første er det ingen konkurranser med vinnere og tapere, og alle “deltagerne” har så å si samme mål. For det andre er det få gnissinger mellom de som bor tett sammen, og man leter ikke etter øyeblikk av uro, kamp, irritasjon, uoverensstemmelser eller mishag. De to dokumentarene representerer harmoniske fellesskap i ekstreme landskap og situasjoner.

I NRK-serien har flere av de som følges noen innledende kvaler, og ser det sosiale som den kanskje fremste utfordringen ved besøket på Bjørnøya, men dette viser seg å gå helt smertefritt. Den innledende dramaturgiske ”cliffhangeren” som avslutter første episode – spørsmålet om Hans-Olaf vil bli integrert i fellesskapet eller bli et problem – er allerede glemt i neste avsnitt. Her er det snarere Kjersti som trenger alenetid, fordi hun er borte fra sin nye kjæreste, men også hun er optimistisk og ser på avstanden som noe positivt. «Godt å kjenne at jeg savner ham», sier hun. Både Hans-Olaf og Kjersti klarer seg utmerket i fellesskapet og på øya.

«Bjørnøya»
«Bjørnøya» (Høyem)

Det som kjennetegner både filmen og serien er en overensstemmelse mellom menneskenes mål, holdninger og drømmer. Ikke minst når det gjelder vær og natur. Det legges vekt på at Bjørnøya både er en yttergrense isolert i ishavet, men samtidig nært knyttet til den moderne sivilisasjonens søppelverden. I Bjørnøya-filmen er økologisk bevissthet og ønsket om ikke å påvirke eller søple ned naturen helt avgjørende, og betones allerede i anslaget. Senere ser vi to lengre sekvenser der brødrene samler søppel og gjør avtaler med sysselmannen om hvordan avfallet bør fjernes. Plastbiter, flasker og ødelagt fiskeutstyr ligger strødd utover alle strendene selv på et så isolert sted som Bjørnøya, og dette blir en økologisk vekker om omfanget av forurensning og forsøpling. Filmen rammes inn av en økologisk bevissthet, også ved at vi ved siden av sluttekstene ser Håkon pante noen av plastflaskene han plukket opp på de isolerte strendene.

Også i NRK-serien vises det hvordan besetningen rydder opp i naturen. I den sjette og siste episoden er dette et spesielt viktig tema. Her ser vi Kari gå og samle sammen plast og annet søppel på en strand, hvorpå hun kommenterer til kamera: «Synd at havet er fullt av dritt». Dette blir en overgang til en sekvens som innledes med et klipp fra «Nordnytt» i 2009, om et russisk skip som havarerer. Vrakes tømmes for olje, men det er for farlig å fjerne hele skipet. Kommentatoren forteller om oljeulykker, og dette glir over i en scene der Bjørnøya får besøk av et Greenpeace-skip. Greenpeace-medlemmene får en omvisning, og Kari får bli med ombord på skipet. På denne måten viser også NRK-serien hvordan selv Bjørnøya er en del av en forsøplet moderne verden, til tross for sin isolasjon langt mot nord. Det som indirekte skildres er en moderne, krympet verden uten friområder – ikke den tradisjonelle store og åpne verden av uberørt natur som polarfilmen tradisjonelt sett har lagt vekt på.

De to temaene knyttet til harmonisk felleskap og samliv, og økologisk bevissthet og naturglede, veves sammen i begge skildringene av Bjørnøya. Selv om serien og filmen har mange fellestrekk, i temaer så vel som det visuelle uttrykket – for eksempel den utstrakte bruken av digitale småkameraer – preges de også av store forskjeller. Bjørnøya-filmen har mye musikk på lydsporet, men denne er stemningsmalende og diskret, og holder seg stort sett i bakgrunnen. NRK-serien gjør det motsatte. Her er de forskjellige sekvensene bundet sammen av moderne pop og rock. Noen ganger er de musikalske valgene knyttet til det som skildres, som når Bjarne tenker på «Home Sweet Home» av Mötley Crüe i den aller første episoden, eller når Bjarne tar farvel med hundene til en melankolsk sang av Fred Åkerström i siste episode, men som oftest er et ingen forbindelse mellom musikken som spilles og det vi ser og hører for øvrig. Dessuten kler bruken av The XX, The Who, Kraftwerk og Rolling Stones selve tematikken dårlig, og skaper derfor en uønsket og upassende auditiv kontrast.

Wegge-brødrene bor i lavvo på Bjørnøya.
Wegge-brødrene bor i lavvo på Bjørnøya.

Uværsturisme og ekstremsport

Da stormen Nina herjet på Vestlandet i januar i år dukket det opp et nytt ord i norske media. Riktignok hadde ordet ”uværsturist” blitt brukt noen få ganger tidligere, men nå ble det en flittig brukt betegnelse på folk som ikke fulgte myndighetenes råd om å holde seg inne i storm og uvær, men som i stedet gikk ut for å føle stormen rase på kroppen. På Dagsrevyen kunne man se bilder av mennesker som utfordret vær og vind, og nøt av de rasende, farlige elementene.

Uværsturisme kan også være en god beskrivelse på et viktig motiv i nye audiovisuelle skildringer av ekspedisjoner og polare strøk. Helt sentralt i både Bjørnøya-filmen og NRK-serien er ønsket fra de reisende om å utprøve og utfordre grensene. Det er både grenser knyttet til vær og vind, og til det å bo på et sted som Bjørnøya – aller tydeligst i Wegge-brødrenes primitive strandliv i lavvo, men også til det å bo så tett sammen. «Det er kanskje derfor vi er på denne reisen, for å kjenne på grensene», sier Inge helt mot slutten av Bjørnøya.

I Hans Magnus Enzensbergers bok Norsk utakt fra 1984, beskriver han Norge som en blanding av bygdemuseum og fremtidslaboratorium. Han ironiserer også over det faktum at en ”ekte” nordmann føler seg mest hjemme i ødemarken, og måler lykken i antall ubebodde kvadratkilometer. Det er en slående observasjon, som kan bidra til å forklare moderne norsk mentalitet, og samtidig gjøre suksessen til en NRK-serie som Der ingen skulle tru at nokon kunne bu (Oddgeir Bruaset, 2002-2014) forståelig. Det er også en inngang til å forstå den nye polardokumentarens lengsel etter det uberørte, umoderne og ekte. I den tredje episoden av NRK-serien er Rune og Bjarne ute på en tur på øya, og kommer til ei lita hytte. Rune ser på hytta med et lurt smil og sier: «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu». Den ironiske kommentaren rammer samtidig ham selv. Han har jo selv oppsøkt et sted der ingen kan bo – i hvert fall ikke i vanlig forstand – og dermed blitt en del av en helt spesiell tradisjon.

Hvis Enzensbergers skildring av den norske utakt handler om Norges forhold til Europa, handler de to Bjørnøya-filmene om det å komme i takt med seg selv. Gjennom å reise og finne ”ingenting”, gjennom å utsette seg for ekstremvær og -sport, eller bo sammen under ekstreme forhold, skal man finne en ro gjennom å være til stede. Det er zen i norsk tapning.

Disse dokumentarene er interessante eksempler på en ny type ekspedisjons- og polarfilm. Begge rommer elementer av ”banal nasjonalisme”, men uten den direkte og intenderte nasjonsbyggende funksjonen som mange tidligere polarfilmer har vært preget av. De sneier heller ikke unna maskulin erobringstrang og grensesprengning, men har en hverdagslighet og en cool ironi som er nytt for genren, og som langt på vei tar brodden av både maskulin mystikk, nasjonalisme og ekstreme strabaser.

Bjørnøya-dokumentarene utfordrer genrens grenser på en rekke måter, og representerer en ny måte å se på polare områder på. Ikke som et mystisk terra incognita hvor man kan finne noe, men som et isolert og øde landskap hvor man kan finne seg selv i stillheten.

*

Litteraturliste:

Billig, Michael (1995). Banal Nationalism. London: SAGE.

Diesen, Jan Anders (2011). ”De polare ekspedisjonsfilmene”, i Eva Bakøy og Tore Helseth (red.): Den andre norske filmhistorien. Oslo: Universitetsforlaget, s. 14-28.

Diesen, Jan Anders (2015). ”The Changing Polar Films: Silent Films From Arctic Exploration 1900-30″, i Anna Westerståhl Stenport and Scott McKenzie (eds.): Films on Ice – Cinemas of the Arctic. Edinburgh: Edinburgh University Press, s. 267-280.

Diesen, Jan Anders and Iversen, Gunnar (2013). ”Roald Amundsen and the Documentary Canon”. Journal of Scandinavian Cinema vol. 3, nr. 2, s. 151-155.

Enzensberger, Hans (1984). Norsk Utakt. Oslo: Universitetsforlaget.

Iversen, Gunnar (1999). ”Mot ukjent land”, i Einar Nistad (red.): Drømmen om de levende bilder. Oslo: Norsk Filminstitutt, s. 82-89.

Iversen, Gunnar (2001). ”Med Amundsen på ekspedisjon – Roald Amundsens første ekspedisjonsfilm på 1920-tallet”, i Sara Brinch og Gunnar Iversen: Virkelighetsbilder – Norsk dokumentarfilm gjennom hundre år. Oslo: Universitetsforlaget, s. 142-156.

Iversen, Gunnar (2011). ”Naturopplevelser i sofakroken”, i Sara Brinch og Gunnar Iversen: Populær Vitenskap – Fjernsynet i kunnskapssamfunnet. Kristiansand: Høyskoleforlaget, s. 103- 125.

Ytreberg, Espen (2014). ”The 1911 South Pole Conquest as Historical Media Event and Media Ensemble”. Media History vol. 20, nr. 2, s. 167-181.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>