Funny Face

Funny Face (1957) – en slentrende musikal

Torsdagsfilmen arrangeres av de digitale cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim, og Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene som vises. Kalender og mer informasjon finner dere her. Funny Face vises torsdag 20. september kl. 18.00 på alle cinematekene (unntatt Bergen, som viser den kl. 19). God film!

*

Alt burde ligge til rette for et storverk i Funny Face. Evigunge Audrey Hepburn er ikke først og fremst kjent for sine musikaler, men her møter vi sjarmgranaten i par med en annen vinnende personlighet, veteranen Fred Astaire. Regien er ved en av Hollywoods største musikal-legender, nemlig Stanley Donen, som leder sine legendariske stjerner gjennom et smak- og stemningsfullt kjærlighetsforhold i elskovens hovedstad Paris.

Adapsjonen har en komplisert bakgrunn; filmen er en kombinasjon av to forskjellige Broadway-musikaler, og to sentrale rollefigurer bygger på virkelige personer. Funny Face er florlett og fornøyelig underholdning, men først som sist må jeg innrømme at den ikke på noen måte er en personlig sjangerfavoritt. Audrey Hepburn er sedvanlig bedårende, men særlig til sangstemme har hun ikke; jeg er ellers en hengiven og intens beundrer, men synes Hepburn fungerer aller best i filmer hvor hennes barnlige sjarm blir avstemt mot en alvorlig klangbunn, som i – bare for å nevne noen – Sabrina (Billy Wilder, 1954) eller Roman Holiday (William Wyler, 1953). Videre er ikke akkurat kjemien eksplosiv mellom henne og den tretti år eldre Astaire, hvorpå kjærlighetsdramaet blir mer påstått enn medrivende.

De første minuttene av filmen er imidlertid svært lovende. De uhyre slående, stiliserte stillfotografiene av Richard Avedon, den berømte motefotografen som Astaires rollefigur er bygget på, under fortekstsekvensen lover mer enn noen film kan innfri. Men Donen følger likevel fint opp med en fargesprakende, men samtidig minimalistisk dekor i sekvensene i hovedkvarteret til motebladet Quality Magazine. Alt ligger til rette for en skarp og vilter satire over utvendig mote- og stilhysteri, men selv om satiren stadig ligger der som en understrøm, utvikler filmen seg til å bli en turistaktig affære straks rollefigurene ankommer Paris, med scener og sangnumre mot en bakgrunn av byens berømte bygninger og steder. Under ser du to bilder fra en av de vakreste og mest romantiske scenene, skutt med duse filtre (klikk på bildene for stort format):

Filmen har imidlertid enda et satirisk plan, som skal vise seg å bli en jevn og pålitelig leverandør av humring. En av filmens humoristiske drivkrefter er kollisjonen mellom Hepburns rollefigur og den overfladiske moteverdenen hun blir kastet inn i. I utgangspunktet er hun en utpreget moderne kvinne, en intellektuell som sverger til den nye filosofiske retningen «emphaticalism». Dette er en parodi på eksistensialismen, som på 1950-tallet begynte å bli «moteriktig». Dermed får motesatiren i filmen på fiffig vis to forskjellige spor, både hos den overfladiske overklassen og den intellektuelle eliten.

Å se eksistensialismens grunnlegger Jean-Paul Sartre bli parodiert gjennom rollefiguren Emil Flostre er ikke hverdagskost som materiale for en musikal.

Fred Astaire mellomfornøyd med at “Jean-Paul Sartre” kurtiserer Hepburn.

Trass fine komposisjoner av George Gershwin, føles sangnumrene i denne filmen noe sedate. Fred Astaire er som vanlig tilbakelent og, spesielt i en alder av 58, tilhører en annen skole enn den akrobatiske, hyperenergiske Gene Kelly. I Astaires gullalder på 1930-tallet, der The Gay Divorcee (Mark Sandrich, 1934) startet den lange rekken av musikaler han spilte hovedrollen i sammen med Ginger Rogers, var det Rogers, med sitt uimotståelige glimt i øyet, som sto for «Gene Kelly-faktoren» – iallfall når det gjaldt det livlige og jordnære. Med den elegante, svaneaktige Hepburn som partner for den rolige Astaire, føler jeg nok at energibalansen i filmen blir litt feil.

I en musikal danner naturligvis sang- og dansenumrene filmens ryggrad, men dette betyr ikke at historien som binder dem sammen er uviktig. Det er påtagelig, nesten enerverende langt mellom sangnumrene i filmens første halvpart, og siden kjærlighetshistorien ikke er av de mest medrivende, får handlingen et snev av å være rene transportetapper.

Motefotografering foran en av de mange severdighetene i Paris.

Dette blir mange innvendinger, og kanskje blir jeg for kritisk siden mine egne innfallsvinkler til den klassiske Hollywood-musikalen er så totalt forskjellig fra det mer slentrende og jordnære vi får presentert i Funny Face. Forenklet sagt er det to årsaker til at musikalen har blitt den sjangeren jeg elsker høyest fra det gamle Hollywood. Den ene årsaken er basert på denne filmtypens uforlignelige evne til å formidle pur livsglede, gjennom arbeider som bobler av bevegelse, farger og overskudd, spekket med fantasieggende, virtuost koreograferte og virkelighetsoverskridende musikalopptrinn. Jeg tenker på udødelige verker som The Band Wagon (Vincente Minnelli, 1953) og Singing’ in the Rain (Stanley Donen & Gene Kelly, 1952). Den andre årsaken er Judy Garlands mørke, lengselsfullt melankolske stemme, som ofte gir en sjanger skreddersydd for underholdning også stor følelsesmessig dybde. Nesten alt hun er med i er interessant, men hvorfor ikke trekke fram The Pirate (Vincente Minnelli, 1948) og noe mindre kjente Summer Stock (Charles Walters, 1950), siden kombinasjonen Garland/Kelly i disse to filmene for meg er aldeles uslåelig.

Vi må heller ikke glemme å nevne den gaselle-aktige Cyd Charisse, som danner et par med Astaire i ovennevnte The Band Wagon, og som matcher Astaire i eleganse, men tilfører tiltrengt fyrighet og temperament. Charisse var forøvrig en av de aller vakreste kvinnene i Hollywood, og når vi har vært inne på både skjønnhet og følelsesmessig dybde, er det i musikalsammenheng umulig å komme utenom Show Boat (George Sidney, 1951), der Ava Gardner får en anledning til å spille på alle sine strenger, mot et liflig bakteppe av eviggrønne sanger signert Jerome Kern og Oscar Hammerstein II.

Hepburn i den uhyre fargesprakende «Funny Face»

Tilbake til Funny Face, med en avsluttende bemerkning: Jeg er veldig imot tilbøyeligheten man ofte ser hos et moderne publikum til lettvint å avskrive alt av amerikansk film før ca. 1970 som datert – hovedsakelig fordi disse arbeidene ikke oppfyller de krav til realisme som har preget filmen siden da. Alle filmer må imidlertid bedømmes på basis av tiden de er laget i. Og en god del av sjarmen med den klassiske Hollywood-filmen er nettopp å sette seg inn i en tidsmaskin og meske seg med alt som «den gang da» ble ansett som store kvaliteter – for eksempel fargesprakende, skamløst glorete bruk av Technicolor. Når alt dette er sagt, er jeg likevel tilbøyelig til å mene at tiden har løpt fra en sangtekst som «you’re a cutie, with more than beauty», eller som Astaire senere synger til Hepburn, «if you can cook the way you look». Dette kan naturligvis i seg selv ikke senke en film, men bidrar til å skape irritasjonsmomenter når den generelle opplevelsen heller ikke er av øverste klasse.

Konklusjonen må være at Funny Face er en søt, litt rar og vakker film – for all del, trass mine forbehold, verdt å se – men i mine øyne er den en helt annen kopp te enn verkene som har gjort den amerikanske musikalen til den mest berusende og livsglade sjangeren innen den klassiske Hollywood-filmen.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>