Steven Soderberghs «Bubble» (2005).

Steven Soderberghs filmer, del 2

I en serie på tre deler gjennomgår vi alle Steven Soderberghs spillefilmer. I den første saken så vi på det første tiåret i Soderberghs karriere, og i denne andre artikkelen presenterer vi filmene som ble laget i Soderberghs “kommersielle gullalder” – fra 2000 til og med 2007. Soderbergh regisserte i denne perioden også TV-serien K Street (2003). Dette prosjektet inngår ikke i presentasjonen nedenfor.

Filmomtalene i denne artikkelserien er skrevet av et knippe folk fra Montages-redaksjonen og våre bidragsytere. Hver tekst er signert med skribentens initialer, og i denne gjennomgangen av Soderberghs filmer fra 1989-1999 er bidragene skrevet av: Karsten Meinich (KM), Lars Ole Kristiansen (LOK), Martin Sivertsen (MS), Trond Johansen (TJ), Sivert Almvik (SA) og Magnus Nikolaisen (MN).

*

Etter sitt første tiår som en formmessig eksperimentell, utforskende og til slutt kommersielt vellykket filmskaper, beveget Soderbergh seg i 2000 over på et par prosjekter som begge var å regne som «problem-filmer»: Erin Brockovich og Traffic. Denne første av de to var også en overgang til noe nytt for hovedrolleinnehaver Julia Roberts, som gikk fra å være superstjerne i en serie av romantiske komedier på 90-tallet til denne tittelrollen i Erin Brockovich, et gritty portrett av en alenemor som mot alle odds avslører og bekjemper urettmessigheter i et stort selskap. Ved å både være en «viktig» film rent tematisk, et tilsynelatende dristig steg utenfor komfortsonen for både indie-auteuren Soderbergh og stjernen Roberts, og i tillegg basert på en sann historie, hører det helt naturlig til historien om Erin Brockovich at det også ble en Oscar-film, og tok hjem statuetten for Roberts – som lenge hadde ønsket seg en.

Men tolv år senere er det hverken prosjektets funksjon som avvik i de involvertes karriere eller status som prisvinner som er elementene jeg tenker tilbake på ved denne filmen. Mer enn noe annet er dette Steven Soderberghs TVNorge-film, hvis det uttrykket fremdeles er i omløp. Historien er naturlig nok godt fortalt, og vanntett dramatisert, men i sitt vesen er den også velfungerende særlig fordi den er rammet inn av sentimentaliteten i underdog-historiens normer og regler. Soderbergh gir den legitimitet som noe kunstnerisk tyngre enn innholdet egentlig krever, mens Roberts’ nærvær tilfører filmen all den folkelighet og medrivende identifikasjon som setter følelsene i sving. Etter at han fikk vist sin kommersielle sensibilitet med Utenfor rekkevidde ble 2000 året der Soderbergh entret mainstreamen, og der Traffic kombinerer alle hans kvaliteter til noe mer substansielt er Erin Brockovich er for meg en av de filmene som står lengst vekk fra hva som gjør Soderbergh interessant. –KM

«Det var ikke før jeg begynte på medievitenskap at jeg oppdaget at Traffic bruker fargefiltre avhengig av de ulike karakterenes synsvinkler,» overhørte jeg noen si på bussen ned fra Dragvoll rett etter at jeg hadde startet på filmvitenskap ved NTNU i 2004. Jeg kunne ikke huske å ha lagt merke til noe slikt da jeg så den på kino, så jeg dro sporenstreks og kjøpte filmen for å sjekke om dette faktisk stemte. En stor overraskelse ved gjensynet var at filmen egentlig er en slags orgie av filmatiske formgrep: håndholdt kamera, utstrakt bruk av fargefiltre, grovkornet film osv. Så opptatt ble jeg av formgrep at jeg dagen etterpå nesten blakket meg på ekstrabøker utover pensum.

Traffic er altså et hypervisuelt stykke film, som i tillegg til bildenes karakter også var tydelig identifiserbar som en av de mange flettverksfilmene som preget 00-tallet. Soderberghs film er etter mitt syn en av de aller, aller beste i denne kategorien. Traffic viser oss hvordan et enkelt samfunnsproblem angripes som en helhetlig fiende. «Krigen mot narkotika» har siden 1971 herjet uten at tilgangen på narkotika i USA har minket en promille. Traffic kritiserer på en mesterlig måte hvordan partene i bunn og grunn er mest bekymret for seg selv og sin egen overlevelse, og manusets valg om å knytte separate historier til den samme skjebnen, skaper et sterkt uttrykk for nettopp dette. På dette tidspunktet i sin karriere behersker også Soderbergh eksperimenttrangen, og utforsker filmspråket kun i den grad det hjelper fortellingen (de visuelle valgene styrker eksempelvis den viktige følelsen av realisme i denne historien). Historiens brutalitet til tross, filmen presenterer også et håp: få folk ut av fattigdom og elendighet er det beste våpenet, ikke krutt, kuler og blod. Og skildringer av elendighet på en emosjonelt engasjerende måte gir suksess: For Traffic vant Steven Soderbergh Oscar-prisen for beste regi. –SA

Det er neppe kontroversielt å påstå at Soderbergh ved tusenårsskiftet var på sitt foreløpige karrierehøydepunkt målt etter vitalitet og kvalitet. Og det hele fikk en slags utløsning med den stjernespekkede Ocean’s Eleven i 2001, en nytolkning av den «Rat Pack»-dominerte 1960-tallsversjonen med samme tittel. Vi møter Danny Ocean som umiddelbart etter å ha blitt løslatt fra fengsel orkestrerer et tilsynelatende perfekt kupp som skal berike ham (og hans ti sammensvorne) på bekostning av tre styrtrike kasinoer i Las Vegas. Ocean-karakteren ble naturligvis portrettert av Steven Soderberghs på det tidspunktet nye favorittskuespiller George Clooney – et åpenbart, og ikke minst perfekt valg som understreker Soderberghs estetiske tilnærming i et glattpolert univers. Ocean’s Eleven er til fingerspissene gjennomført i sin skinnende Las Vegas-estetikk der Soderbergh presenterer heist-plottet gjennom et filter av stilsikker eleganse. Det er såvisst både substansløst og våsete, men fornøyelsen ligger nettopp i den uhøytidelige tonen og fortellergleden som gjennomsyrer hele produksjonen. Soderbergh sørger også for å fortelle historien med et gjennomgående driv, som også skyldes et godt, tettpakket manus av Ted Griffin.

Etter de tematisk “viktige” filmene Traffic og Erin Brockovich, var denne filmen ganske sikkert et befriende pusterom for den alltid søkende Soderbergh. I hvert fall opplever jeg det som en real overskuddsfilm, laget som ren underholdning etter oppskriftsmessige Hollywood-prinsipper, men med en lekenhet og smartness som bare kan komme fra en mester. Soderbergh gir oss et klassisk heistplott, dog med en finesse i form og innhold som hever produktet langt over sjangerkonvensjonene og gjør Soderberghs versjon til et nytt referansepunkt i sjangeren (slik originalfilmen aldri har vært). Manuset balanserer en spennende historiefortelling med en overraskende velfungerende komedie, der mye ære også må gis skuespillernes åpenbare gode kjemi og forståelse for konseptet de er en del av. Ocean’s Eleven er rett og slett like estetisk tiltrekkende, vittig, smart og gjennomført som sin sin frontfigur. Likevel vil filmens iboende lettbenthet gjøre at den aldri kan regnes blant Soderberghs mest betydningsfulle verk. –TJ

Full Frontal er et forfengelig, mislykket dogme-inspirert prosjekt som etter mitt syn er Steven Soderbergh på sitt verste – en erkjennelse som smerter litt å komme med, ettersom jeg ofte forsvarer nettopp denne lekne siden av Soderbergh når han blir kritisert for å være formalist og eksperimentalist kun for å bruse med fjærene. Likevel er det ikke til å komme unna at Full Frontal på alle måter avslører Soderbergh som en posør av tankegods. Heldigvis er denne filmen et unntak. Premisset er å skildre filmbransjens indre – «behind closed doors in Hollywood» – gjennom å se på én dag i en rekke karakterers liv gjennom to linser, både et dokumentært filmet realistisk univers og i en polert film-i-filmen. Ideen er åpenbart at ulikhet i form og innhold skal sette opp problemstillinger om Hollywoods tankesett og overfladiske strukturer, men Full Frontal blir dessverre heller et eksempel på hva den kritiserer.

I sin første rolle for Soderbergh etter suksessen med Erin Brockovich er eksempelvis Julia Roberts smertefullt inderlig i sin rolletolkning som filmstjerne i Full Frontal, og de mer komisk tiltenkte sekvensene med David Hyde Pierce skaper hverken ironisk distanse eller særlig mye humor. Kort fortalt er filmens forfengelig anlagte autentisitet en skam både for nybølge- og dogmereferansene, og det eneste positive med Full Frontals tilstedeværelse i Soderberghs filmografi er det faktum at den setter hans andre eksperimentelle filmer i et godt lys.  –KM

Stanislav Lems fabelaktige science fiction-roman «Solaris» har blitt adaptert i flere omganger, og før Soderbergh valgte å plassere Hollywood-ikon George Clooney i hovedrollen mot Natasha McElhone i 2002 er det først og fremst Andrej Tarkovskys seige, meditative psykodrama fra 1972 som har festet seg til filmhistorien. Riktignok går begge langt i å redusere Lems storslåtte eksistensfilosofiske roman til et enklere mellommenneskelig drama, men der Tarkovskys film fremdeles er en prøvelse for både intellekt og tålmodighet serverer Soderbergh – ikke overraskende – betydelig mer destillert, polert og lettfordøyelig kost. Lem selv var ikke begeistret over denne utvanningen, og skal tørrvittig ha påpekt i en kommentar til filmen at boka hans har tittelen “Solaris”, ikke “Love in space”.

Likevel, selv om mye av tankegodset er filtrert vekk fra underlagsmaterialet, er det ingen grunn til å undergrave Soderberghs lekre, velregisserte film. For undertegnedes del er det i hvert fall som oftest mer fristende å hente ned 2002-filmen fra hylla enn Tarkovsky-forløperen, så går jeg heller til boka for de store grubleriene. Produksjonsdesignet har distinkte Aliens-gener (så er da filmen også produsert av James Cameron), og Soderberghs stemningsfulle fotoarbeid og minimalistiske tilnærming bidrar til å gjøre Solaris til en forførende estetisk opplevelse. Ikke minst er dette også en film som understreker Soderberghs usedvanlige overskudd og evne til å treffe blink når man kanskje minst skulle vente det. –MS

Antologifilmen Eros er tre mesterregissørers behandling av temaet erotikk og sex-fantasier. Wong Kar-wai, Steven Soderbergh og Michelangelo Antonioni laget hver sin halvtimeslange film om temaet, noe som i Eros gir seg uttrykk i tre vidt forskjellige filmer presentert som én. «I wanted my name on a poster with Michelangelo Antonioni,» uttalte Soderbergh i forbindelse med lanseringen og ved å presentere en film sammen med den italienske mesteren og Wong Kar-Wai plasserer Soderbergh seg som en kunstfilmregissør i verdenstoppen. Det kan betraktes som en anerkjennelse i seg selv å få lage film med to så store kunstnere.

Soderberghs bidrag Equilibrium blir presentert som den midterste filmen, mellom Wong Kar-Wais nydelige The Hand og Antonionis soft porn-aktige The Dangerous Thread of Things. Soderbergh har ikke en like distinkt og konsistent stil som de to andre auteurene, men hans film stikker seg likevel ut formmessig. I et point-of-view-perspektiv fra en seng ser vi en dame reise seg naken og gå inn på badet, via speilet ser vi at hun tapper et bad og trer oppi. Vi betrakter henne med nøysomhet, også mens hun tørker seg, sminker seg og kler på seg. I det hun ser oss rett i øynene avbrytes vi av Robert Downey Jr. sin stemme. Downey Jr. forteller om sine problemer på jobben til en psykolog, spilt av Alan Arkin. Sekvensen er filmet i nydelig sort/hvitt og er en film noir-pastisj med det mørke kontoret kun lyst opp av sollyset som faller inn som striper gjennom persiennene. Det viser seg at det erotiske anslaget er en gjentagende drøm som Downey Jr. sin karakter sliter med. Filmen utfolder seg etter hvert som en komedie, der Arkin stråler som den totalt uinteresserte psykologen som stadig holder på med andre, merkelige prosjekter bak hovedpersonens rygg. Soderberghs segment er det klart minst erotiske av de tre, men den handler mer om erotisismens distraherende effekt på mennesket. Filmens avslutning er abstrakt og nydelig poetisk, og Equilibrium står seg som en fin kortfilm, men på langt nær blant de mest interessante filmene i Soderberghs filmografi. –MN

Vår gjennomgang av Steven Soderberghs foreløpige karriere gir ansikt til en essensiell regissør som siden nittitallet har satt viktige spor i det amerikanske filmlandskapet. Men den samme gjennomgangen dokumenterer også at hans produktivitet og allsidighet også kan føre til et ujevnt kvalitetsnivå, der noen få feilskjær er ekstra vonde å svelge. I min bok er oppfølgerfilmen Ocean’s Twelve i så måte den virkelige skampletten i filmografien. Her gjenforenes originalfilmens stjerneensemble, mens andre store navn kastes inn i sirkuset, uten at det virker som om Soderbergh har utviklet noen idé for filmfortellingen. Den smittende entusiasmen som kjennetegnet suksessen tre år i forveien, oppleves i oppfølgeren som en intern fornøyelse uten verdi for publikum. Høy stjernefaktor foran kamera gir ikke automatisk en god film, i hvert fall ikke når hele produksjonen stinker av latskap i både regi og ikke minst manusarbeid.

Ocean’s Twelve er en vond film. De mange uinspirerte scenene henger ikke sammen som deler av en sammenhengende historie. Filmen har overhodet ingen flyt og er skrekkelig urytmisk klippet med merkelige temposkifter, noe som sammen med et håpløst manus bidrar til at Ocean’s Twelve heller ikke har noen spenningskurve. Samtidig er de humoristiske forsøkene – som faktisk var vellykket i forgjengeren – noe av det flaueste jeg har sett i en kinosal. Scenen der Julia Roberts dukker opp som en karakter som utgir seg for å være Julia Roberts (!) er naturligvis det legendariske bunnivået, og ganske betegnede for desperasjonen i Ocean’s Twelve. En film det er populært å mene Steven Soderbergh først og fremst lagde for sitt eget ego, uten tanke på at noen andre enn de involverte skulle ha glede av det. Et kaotisk stykke film uten sidestykke i Soderberghs sprikende univers. Den er ikke bare dårlig, den er fryktelig irriterende. –TJ

Soderberghs kanskje minst sette, men også mest undervurderte film er nok Bubble – et lite, intenst mordmysterium forkledd som indiedrama. Filmen har gått under radaren særlig fordi den ble produsert som et av Soderberghs lavbudsjettseksperimenter, og er uten kjente fjes i rollebesetningen. At det er en bitteliten film med ukjente skuespillere gjør den også heller svak som eksperiment, men ettersom fortellingen i Bubble er en av de mest renskårne og vellykkede i Soderberghs filmografi, blir den desto sterkere som narrativ spenningsfilm. Fremdriftens komposisjon er forbløffende tilbakeholden, og etter hvert som historiens mysterium trer frem blir filmen også riktig så ubehagelig.

Vi er i Ohio, på et lite sted med en ubetydelig dukkefabrikk, der tre av de ansatte på mer eller mindre tilfeldig vis vikles inn i mysteriet som Soderbergh tvinner historien rundt. Noe av gleden med Bubble er å se den uten å vite hverken noe om fortellingens gang eller aktørene i den. Det er som en blank filmopplevelse, som heller ikke underveis føles som et uttalt Soderbergh-film. Jeg så den første gang på en filmfestival, og var egentlig bare klar over at Soderbergh hadde gjort en film uten kjente skuespillere (dette var som kjent like etter de to første Ocean’s-filmene). Etter mitt syn er det filmer som Bubble (og The Girlfriend Experience som kom senere) som står igjen som de fremste eksemplene på den mest vellykkede medianen i Soderberghs filmografi – der både fintfølelsen for små, skuespillerdrevne historier og filmspråklig kontroll kommer sammen til en større helhet. –KM

Fra det ene til det andre. Etter Bubble gikk Soderbergh direkte tilbake til studioet Warner Bros. og ba dem finansiere et nytt forfengelighetsprosjekt – pastisjen The Good German – mot at han ga dem enda en Ocean’s-film. Soderbergh var i siget etter suksessen med franchisen og fikk grønt lys, som da resulterte i den fjollete tullefilmen The Good German. Jeg husker godt følelsen av å se denne presentert på Berlinalen, og sitte igjen under rulleteksten som et stort spørsmålstegn. Hva i denne filmen var egentlig henvendt til publikum? The Good German er omtrent i samme løse kategori som Gus van Sants remake av Psycho (1998), med Soderbergh bak spakene i sandkasse hvor denne parallellversjonen av Casablanca har blitt til.

Men det manglet ikke på hype i forkant – her var George Clooney, Cate Blanchett, Tobey Maguire m.fl. samlet i en spionfortelling satt til 2. verdenskrig regissert av Soderbergh – kunne det bli en av det årets store filmopplevelser? Nei. For det første er dette en av de få Soderbergh-filmene med direkte svak skuespillerinstruksjon, og det blir enda mer tydelig når superstjernene spaserer omkring i ekstremt ekspresjonistisk lyssetting og påtagelig konstruerte kulisser. Uvirkelig på verst tenkelig vis, og man tar seg i å savne filmene den etteraper – i 1942 gjennomførte i det minste Bergman og Bogart det som var den tidens gestikk i sine tolkninger. The Good German er et av flere eksempler på hva som tross alt er noe av Soderberghs identitet – han lager det han har lyst til med insisterende rastløshet. Konsekvensen er at vi sitter igjen med en filmografi spekket av like mange svake som sterke filmer.  –KM

Ocean’s Thirteen er en hundre prosent substansløs, rotete og dum, men innfallsrik og Stratos-luftig underholdningsmaskin. Rik på kalorier, fattig på næringsstoffer. Konseptet med å robbe et kasino er så opplagt at det nesten blir dumt, og innfallsvinkelen til det hele er såpass lite original at det i grunnen er et mysterium at filmen fungerer. Men det gjør den, ene og alene fordi Soderberghs formeksess evner å redde liv. Her åpnes hele verktøykassa med split screens, kreative overtoninger, finurlige bildeutsnitt og kameravinkler, og David Holmes‘ typisk funky syttitallstoner gir filmen et islett av coolness det er vanskelig å ikke la seg rive med av. Skuespillerensemblet leverer greit, verken mer eller mindre, men de har heller ikke særlig mye å spille på. Selv om Ocean’s-filmene appellerer til et stort og baconsnacks-spisende kinopublikum, er det ikke fortellingene og skuespillet, men den estetiske utførelsen som gjør dem verdt å få med seg. Jeg har oppriktig vanskelig for å tro at noen kan oppleve sitrende spenning i møtet med denne fortellingen; en gjennomsnittlig Olsenbanden-film er rene Nattsvermeren i sammenligning.

Jeg tar meg i å se at jeg skriver meg rundt filmen. For hva er egentlig kjernen her? Vel, den ligner mest et stort svart hull, av typen man også omtaler som hjernedød underholdning. Uansett hvordan man vender og vrir på det, er det åpenbart at Soderbergh bare lager disse filmene for å sope inn nok dollars til å lage så mange girlfriend experiencer som mulig. Når kommer Ocean’s Fourteen? –LOK

*

I den første artikkelen i denne serien skrev vi om det første tiåret i Soderberghs filmografi – se for øvrig også vår introduksjonsartikkel om Steven Soderberghs helhetlige karriere.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>