Vi må snakke om Kevin

Et blikk på Lynne Ramsays visuelle verden: Vi må snakke om Kevin – del 2

To av de sterkeste tematiske hovedstrømmene i Lynne Ramsays Vi må snakke om Kevin handler om hykleri og foreldres fallitt overfor sine barn. Jeg er klar over at det er fullt mulig å tolke Kevin som den personifiserte ondskap, en fullendt psykopat som uansett ville ha avvist enhver kjærlighet, men det er mer fruktbart å se på Kevin som et produkt av menneskelig svikt og unnfallenhet. Dette passer dessuten sammen med forsoningsscenen helt mot slutten av filmen, som blir meningsløs hvis man velger “ondskapsvinklingen”.

Eva Khatchadourian (Tilda Swinton) klarer slett ikke å føle glede over graviditeten, og fødselen blir et smertehelvete. Når alt er overstått føler hun mest avsky overfor sitt nyfødte avkom, Kevin (Ezra Miller, Jasper Newell og Rock Duer, på synkende alderstrinn), og morsrollen blir et fengsel for den yrkesaktive og eventyrlystne damen. Hun forsøker imidlertid å gjøre gode miner til slett spill og forfalske en morskjærlighet, men barnet gjennomskuer dette fra første stund, føler seg forrådt, uønsket og blir ute av stand til å utvikle empati. Kevin vender seg mot moren og legger ut på en nådeløs, 16 år lang psykologisk krigføring overfor henne, der han viser en nærmest psykopatisk evne til å såre og ødelegge livet hennes, gang på gang. Etter hvert oppstår det en (ikke alltid) stilltiende overenskomst mellom Eva og Kevin at de ikke liker hverandre. Spesielt talende i denne sammenhengen er scenen der Eva forsøker å forberede Kevin på at han snart vil få en lillesøster og spør om han ikke vil like å ha noen å leke med. Kevin sier «What if I don’t like it?» Eva: «Then you’ll get used to it.» Kevin svarer: «Just because you’re used to something, doesn’t mean you like it. You’re used to me.» Eva forsøker ikke en gang å protestere, men nikker i en slags sorgfull enighet.

Filmen blir samfunnskritisk på (minst) to måter. Det er en kritikk av forstillelse og falske følelser i foreldreforhold. På linje med mange filmer blir det “the bad guy” som målbærer kritikken (et arketypisk, moderne eksempel er seriemorderen i David Finchers Se7en) – spesielt i sekvensen der Eva forsøker seg halvhjertet på sosial omgang med Kevin, og tar ham med på minigolf og deretter på middag. Her kommer sønnen med en drepende treffsikker kritikk av morens banale og uoppriktige oppførsel. Den andre, og kanskje viktigere, måten er filmens beskrivelse av hvordan både fysisk og mentalt fraværende foreldre kan resultere i unge mennesker uten empati og moralske ankre, og hvordan foreldrene dermed deler skylden for de “onde” handlingene barna utfører. En likegyldig verden avføder emosjonelle monstre.

Målet i denne andre delen av vår visuelle undersøkelse av Vi må snakke om Kevin, er å påvise den ekstremt sterke knytningen Ramsay bygger opp mellom Eva og Kevin, i slik en grad at de til slutt nesten smelter sammen til ett individ. Skylden for massakren som Kevin utfører er definitivt ikke hans alene. I del 1 av denne artikkelen lå vekten på det visuelt stilmessige og estetiske, men ofte sett i sammenheng med den tematiske betydningen. Frysbildene her i del 2 er primært valgt ut for å støtte opp under tolkningen av filmen. Men nesten alle bilder i Lynne Ramsays filmer er verdt et nærmere ettersyn, og derfor anbefaler vi stadig å studere illustrasjonsbildene i større format, som framkommer hvis du klikker på dem.

Samvær og konfrontasjon

Et gjennomgående trekk ved filmen er at scener der Eva forsøker å ha en form for samvær med Kevin i stedet arter seg som en konfrontasjon. Videre er en viktig strategi i filmens visuelle iscenesettelse at Eva og Kevin nesten alltid befinner seg henholdsvis til høyre og venstre i bildet under disse konfrontasjonene.

Kevin avviser Eva helt fra første stund. Evas forsøk på vennlighet overfor barnet ligner mest på en stivnet maske, noe nær en parodi på morskjærlighet.
Evas forsøk på å trille ball med Kevin blir møtt med en isfront.
Eva og Kevin under den pinefulle middagen, der Kevin nådeløst avslører Evas mangel på oppriktighet i hennes halvhjertede forsøk på å oppnå en slags kontakt med sønnen.
Når Eva besøker Kevin i fengselet ender det som regel i en stillingskrig av taushet.

I bildet fra fengselet ovenfor har de byttet plass i billedrammen, noe som imidlertid kan være et tegn på at styrkeforholdet mellom de to er i ferd med å endre seg. Kroppsspråket tyder på at begge kjeder seg. Dette leder oss til et annet uhyre viktig poeng, nemlig at Ramsay svært ofte iscenesetter handlingen slik at Eva og Kevin speiler hverandres kroppsspråk og handlinger. (I bildene under har de for øvrig vendt tilbake til sin sedvanlige plass i billedrammen.)

I det nyinnflyttede huset, klar for nye oppgjør.
Perfekt synkronisering: Handling, matbeholdernes form og hodenes posisjon.
Før minigolfen: Hodene beveger seg igjen i takt, og legg merke til hvordan Evas frisyre gjennom hele dette tidsplanet er utformet slik at hun skal ligne mest mulig på Kevin.

Andre speilinger

Med en slik synkronisering av de to kamphanene er det ikke forbausende at det ofte virker som Kevin kan lese Evas tanker. Han forstår instinktivt hvordan han best kan såre moren der det gjør mest vondt. Det finnes også en rekke andre knytninger mellom de to.

Kevin speiler seg, metaforisk sett, i denne reklameplakaten for morens bok.

Hvorfor velger egentlig Eva å få enda et barn, når det første har utviklet seg til et slikt uhyre og det til og med var avskyelig å være gravid? Dette kan virke helt ulogisk og som en umotivert konstruksjon i manus. Imidlertid har Kevin på dette punktet i filmen fått et drepende overtak på Eva, siden han ikke har røpet overfor faren at det faktisk var Eva som brakk Kevins arm. På beste psykopatiske vis vet han å utnytte Evas skyldfølelse, og i tillegg vil trusselen om å fortelle faren hvordan armbruddet egentlig hendte, alltid henge over Eva. (Overtaket dette gir Kevin gjør ham i stand til å avslutte sin bæsj-terrorisering av moren; i stedet for å insistere på å gjøre fra seg i bleier, kan han nå bruke toalettet – sikkert en kjærkommen endring, også for Kevin!)

Eva er desperat, men noe ektemannen sier for å forsvare Kevin – «He’s just a boy. He’s a sweet little boy. That’s what boys do.» – gir henne en idé. Ektemannens stadige gjentagelse av ordet “boy” får Eva til å tenke «Hva hvis jeg får et barn til – og det blir en pike?» Vil det ikke være gode sjanser for at en pike kan være et snillere barn? Samtidig, ved å gjennomgå prosessen på nytt, får hun en sjanse til å bevise at hun er i stand til å være en god mor som kan etablere et meningsfylt forhold til barnet sitt. Men snarere enn et sunt og meningsfullt ønske om å sette et nytt liv til verden og gi det en god start, synes beslutningen primært å være tatt av dypt selviske grunner. (Hun holder til og med graviditeten hemmelig for faren så lenge hun kan.) Ønsket om å få datteren Celia er tatt av ren selvoppholdelsesdrift; Celia skal bli et slags våpen i hennes krig med Kevin.

Det mest interessante her, er hvordan Ramsay skaper en konkret, visuell kobling mellom de to viktigste, bevisste valgene både Eva og Kevin tar i filmen. Eva beslutter å få et nytt barn; Kevin beslutter å bruke sitt talent for bueskyting til å utføre en skolemassakre. Igjen viser Ramsay visuelt at Eva og Kevin handler som én person, gjennom å bruke fokusere på karakterens øye og foreta en langsom kamerakjøring inn mot dette.

Kameraet kjører inn mot Evas øye natten hun med vitende vilje blir gravid.
Kameraet kjører inn mot Kevins øye idet han får ideen om å bruke bueskytingen til å bli en berømt drapsmann. Målskiven i øyet hans speiles av lysrefleksen i Evas øye.

Sammensmeltning

Nåtidsplanet i Vi må snakke om Kevin skildrer en Eva som er knust av skyld og sorg over tapet av sin datter og ektemann. Parallelt med sorgprosessene, eller kanskje som en del av dem, pågår det en annen prosess i henne, som nok hovedsaklig foregår på et ubevisst plan, der hun forsøker å forstå hvorfor Kevin handlet som han gjorde og hvorfor hans personlighet ble som den ble. Samtidig er hennes skyldfølelse over massakren så sterk at hun på et vis forsøker å dele Kevins straff. Som et ledd i alt dette forsøker hun nærmest å bli Kevin.

Tidlig i filmen får vi en symbolsk nøkkelscene – så kort at den vil gå hus forbi hvis oppmerksomheten vakler.

Evas ansikt er på vei ned i en kum med vann…
… men i det hun bryter vannflaten…
…forvandles hun bokstavelig talt til Kevin.

Når vi snakker om sammensmeltninger er det verdt å merke seg Evas private rom i familiens nye hus. Glad og fornøyd tapetserer hun veggene med kart og minner fra sin tidligere globetrottende virksomhet. Kevin torpederer prosjektet hennes ettertrykkelig ved å oversprøyte veggene med farger. Men, merkelig nok, har Eva beholdt rommet i sin vandaliserte tilstand nesten ti år etter (som vi ser i bildet under). I sin tid forklarte Eva sønnen om hvordan ens eget rom bør innredes på en spesiell måte, «so it looks like your personality». Rommet har altså endt opp med å bli en sammensmeltning av Eva og Kevins personlighet; enda en link i Ramsays nitide bygging av paralleller mellom de to.

Evas private rom framstår som en blanding av hennes reiselyst og Kevins destruktivitet.

Når Eva skyfler rundt, bunnløst deprimert, i sitt fattigslige hus i filmens nåtidsplan, foretar hun seg en rekke ting som knytter henne til fortiden. Hun går blant annet rundt i den døde ektemannens klær (en Led Zeppelin-tskjorte). Samtidig foretar hun seg flere ting hvor hun tar etter Kevins oppførsel.

Hun kopierer Kevins usunne kosthold, for eksempel loff med rødt syltetøy.
For å irritere moren under et av fengselsbesøkene biter Kevin systematisk av alle neglene og legger dem i en sirlig rekke.
Senere, i en slags masochistisk botsøvelse, spiser moren eggerøre blandet med eggeskall, og ordner skallene behørig langs kanten av tallerkenen (og fargen på maten er gul, en av Kevins farger.)
Disse ordnede rekkene knytter an til en tidligere scene der Eva fjerner materie fra datterens Celias øyenhule.

Det siste bildet i serien over knytter an til en diskusjon i del 1 av denne artikkelen, om muligheten for at Eva var sterkt delaktig i omstendighetene til at Celia mistet øyet etter å ha fått løsemiddel i det. Skyldfordelingen mellom Eva og Kevin illustreres ved at omtrent halvparten av Q-tips-ene i rekken har fått gul farge (Kevins farge) – fra materien som Eva fjerner fra Celias øyenhule – og resten er hvite (Eva har hvite klær den dagen Kevin utfører massakren). Dette kan kanskje høres i overkant fikst ut, men jeg minner om at Vi må snakke om Kevin er en film som er preget av en sjeldent metodisk og gjennomtenkt symbolbruk.

Stargate-sekvensen

Vi nærmer oss nå det første av filmens tre klimaks. Tatt i betaktning av at man kan spore en viss Kubrick-påvirkning hos Ramsay – og selv om jeg vet det ikke er spesielt originalt – er jeg fristet til å kalle det som følger for “Stargate-sekvensen”. Som i 2001: en romodyssé får vi i Vi må snakke om Kevin en kaleidoskopisk sekvens der den rystede hovedpersonens ansikt blir vist i korte glimt, ofte med et forvridd ansiktsuttrykk, inne blant en rekke omstyrtende bilder. Og sekvensen ender også hos Ramsay med at hovedpersonen, i en brå overgang, befinner seg på et annet tidsplan. Som et ledd i Evas prosess forsøker hun nå å se massakresituasjonen rett i øynene. Alle fortrengninger er borte og hun tar inn over seg massakren i all sin gru, fullstendig innhyllet i rødt lys, sorgen og skyldens farge. Hun oppnår ikke bare total innlevelse og identifikasjon med Kevin, men også med ofrene. På et metaforisk plan kan man si at hun dør sammen med ofrene. Hender spiller en viktig rolle i denne sekvensen. (Av plasshensyn kan vi kun gjengi de aller viktigste bildene.)

Sekvensen starter med å vise Evas hånd…
… før kameraet glir ned til ansiktet, med den andre hånden tett opptil.
Det klippes stadig til bilder der Eva forestiller seg en morderisk Kevin, som bruker hendene til å operere mordvåpenet.
Blant diverse bilder i hele resten av sekvensen av en skytende Kevin og døde ofre som blir transportert vekk fra åstedet, ser vi et kort glimt av Evas hånd.
Like etter et nytt glimt av Evas hånd.
Senere et nytt glimt, av Evas ansikt forvridd i sjokk og smerte.
Evas ansikt i stadig nye vinkler.
Et av ofrene, der vedkommendes hånd er det sentrale i bildet.
Tilbake til Evas smerte.
Det er over. Eva ligger med lukkede øyne…
… så åpner hun dem, for etter denne lutrende opplevelsen er hun nå klar til å se i øynene et enda verre traume…
… og som så mange ganger i filmen glir bildet ut av fokus når Eva går på jakt i minnene.

Gjennom denne sekvensen har Eva, gjennom hånden, som ble etablert som et svært viktig element siden sekvensen startet med den, blitt knyttet både til Kevins hender, som utfører drapene, og til ofrene, gjennom det døde offerets hånd.

Det aller dypeste traumet

Det kaleidoskopiske, ukontrollerte preget ved sekvensen blir nå avløst en scene som er like skremmende, men denne gangen gjennom totalt forskjellige virkemidler: nemlig langsomt tempo, et helt annet fargeskjema, og nesten total stillhet. Den eneste lyden er den pulserende hviskingen fra vanningsanlegget ute i hagen bak Eva og familiens hus. Vi skal merke oss her at denne lyden fra vanningen har blitt forsterket på lydsporet flere ganger under filmen der Kevins ondskap har feiret nye triumfer; først hører vi den like før Eva oppdager at Kevin har vandalisert rommet hennes og senere når vi i nærbilde ser Celias hamster, som snart skal få en ublid skjebne, presset ned i avløpet på kjøkkenbenken.

Eva har reist tilbake i tiden, til det aller første bildet i filmen, gardinene som vinker illevarslende.
Eva på vei ut i hagen. Hennes hvite klær matcher spøkelsesaktig med gardinene.
Ektemannen og datteren ligger døde, mens vanningsanlegget skyter triumferende i været.
Eva vakler inn igjen, tilsølt av blod, for hun er også medskyldig i disse dødsfallene.
Eva ser på ny for seg Kevin, i matchende hvit skjorte, også han er i bevegelse.
Eva dupliserer Kevins bevegelse i det hun går videre inn i stuen.
Etter å ha bukket til høyre og venstre, reiser Kevin armene i triumf.
Eva ligger som et slakt, med målskiven i bakgrunnen.

Eva har ikke nå bare tatt inn over seg at hun er medskyldig i massakren, men også at hun har et ansvar for ektemannen og datterens død. Hun har også forstått at Kevin har gjort alt dette for å ramme henne. Hun er det publikummet som Kevin metaforisk bukker for i den tomme gymsalen. Riktignok har et av målene hans vært å skrive seg inn i historiebøkene som en forbløffende massemorder, men det primære later til å være at alle disse drapene er det siste spektakulære anslaget i den 16 år lange krigføringen med moren.

Renselse og omfavnelse

Deretter følger umiddelbart en sekvens det er fristende å tolke – i likhet med de to foregående sekvensene – som et visuelt konsentrat av (og/eller metafor for) en langvarig prosess. Tidligere i filmen har vi i sett hvordan Eva i nåtidsplanet har startet innredningen av en nøyaktig kopi av Kevins rom, inne i sitt fattige lille hus. (Ettersom filmen stadig veksler mellom tidsplanene, og scenen er kort, sier jeg ikke noe på om det er mange som ikke har fått med seg akkurat dette.) Som et tegn på at dette er starten på en positiv prosess, viser hun for første gang i dette tidsplanet et snev av humoristisk sans, i det hun sier til noen misjonærer som avbryter henne i arbeidet at hun dessverre kommer til å «go straight to hell». Dette rommet kommer nå til å spille en rolle i Evas (iallfall delvise) helbredelse.

Først sitter Eva apatisk, ikledd ektemannens tskjorte.
Hun lukter dypt på plagget…
…samtidig som de gule og røde lampene – Kevins farger – later til også å spille en viktig rolle.

Nå følger en billedserie (under) hvor Eva metodisk rydder opp i fortidens etterlatenskaper, som alle er knyttet til Kevin og kopien av rommet hun har bygget opp. (Merk hvordan samlingen av klær hun legger i skuffen hans elegant knytter tråder tilbake til en rekke sentrale scener der Kevin har opptrådt.) Det er de “samme” hendene som drepte og døde i “Stargate-sekvensen” som nå utfører disse rasjonelle og helbredende handlingene.

Renselsen er fullført. Det er ikke lenger spor av rødfargen som har tidligere har tilgriset huset og bilen, og hun tar farvel med Kevins rom og minnene hun har ryddet unna.
Vi er inne i besøksrommet igjen…
…med et for Ramsay typisk spillfekteri med fokusforskyvninger.
Kevin ser med en gang forandringen hos moren, men også han er plutselig menneskeliggjort, forskremt og sårbar (i tillegg til å ha blitt fysisk mishandlet i fengselet).
«You don’t look happy.»
«Have I ever…?»
Eva har en helt ny tilstedeværelse, preget av aksept blandet med umåtelig vemod, samtidig som hun både hater og elsker sønnen.
«I want you to tell me… why.»
«I used to think I knew – now I’m not so sure.»
Eva blir dypt beveget av denne første reelle og oppriktige kommunikasjonen de noensinne har hatt.
Med ett er tiden ute. En bedende Kevin trenger moren sin for første gang i livet.
Eva er først paralysert av skrekk, men også lengselsfull, over denne utviklingen…
… men til slutt river hun seg løs, går bort og slår stivt armene om ham…
…og rugger ham som et barn, før hun legger hånden på hodet hans.
Sammensmeltningen mellom de to er ikke lenger metaforisk, men reell.
Evas ansikt er et studium i motstigelsesfylte følelser – lettelse, avsky, nesten-gråt…
…men kanskje mest av alt selvforakt, for hvordan hun har sviktet som menneske?
Korridormotivet i filmen gjenopptas, der Eva fortumlet forlater fengselet, med kun den gule lappen som spor etter Kevin, monsteret hun var med å skape.
Korridoren lysner…
…før filmens siste bilde, en subjektiv innstilling der lyset venter på å ta imot Eva.

Kun de viktigste elementene i sekvensen er gjengitt i denne billedserien.

Noen vil kanskje hevde at et bilde som signaliserer “lys i enden av tunnelen” er en banal måte å ende filmen på. Det er imidlertid på sin plass å nevne at bildet går i hvitt etter det aller første bildet i filmen, av gardinene som flagrer. Og bortenfor gardinene ligger døden, likene av ektemannen og datteren. Det er dermed slett ikke klart hva lyset i sluttbildet betyr. Vi skal også huske på at vi har å gjøre med en person som har tatt inn over seg at hun er medskyldig i en lang rekke menneskers død.

Ja, det var faktisk Eva som på et vis plantet ideen om massakren i Kevins hode. Det ligger en utsøkt ironi i det faktum at i den eneste scenen gjennom Kevins barndom der Eva trodde at Kevin elsket henne – da han lå syk og hun leste for ham om Robin Hood og følte ekte varme for ham – var akkurat den situasjonen som skapte Kevins interesse for bueskyting. (Sannsynligvis var Kevins plutselige hengivenhet for moren bare enda en av de situasjonene hvor han ville gi henne håp, bare for å knuse det igjen – som da Kevin som enda yngre barn plutselig trillet ballen tilbake til moren for å demonstrere at han så visst kunne trille ball, men at han ikke ville fordi han hatet henne.)

Noen har fremhevet avslutningen av Vi må snakke om Kevin som et svakt ledd i en ellers ypperlig film. Den fungerte heller ikke særlig godt for undertegnede, men etter å ha blitt oppmerksom på de omfattende, og til tider uhyre dyptliggende, knytningene mellom Eva og Kevin som Lynne Ramsay møysommelig har vevd inn i filmen, føles den mye mer meningsfylt og organisk i forhold til resten av verket.

Den fysiske omfavnelsen vi endelig får oppleve – uansett hvor mange motstridende og flertydige følelser den forårsaker hos Eva – føles som en dypt tilfredsstillende, og dypt bevegende, kulminasjon av alle de metaforiske knytningene og linjene som peker fram mot akkurat dette øyeblikket.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 5 kommentarer

  1. Ole Rodberg sier:

    Tanken streifet meg selvsagt på den pågående rettsaken i Norge, og om samfunnskritikken du nevner på noe grunnlag er basert på den?
    Iom du nevner:
    ‘Den andre, og kanskje viktigere, måten er filmens beskrivelse av hvordan både fysisk og mentalt fraværende foreldre kan resultere i unge mennesker uten empati og moralske ankre, og hvordan foreldrene dermed deler skylden for de “onde” handlingene barna utfører. En likegyldig verden avføder emosjonelle monstre.’

    Dette er selvsagt en interessant debatt, og en veldig omfattende en. Det blir spennende og se hva som dukker opp under analysen av Breiviks barndom – mht nevnte diskusjoner i artikkelen ovenfor.

    Men angående filmen, så er jeg helt enig i utgangspunktet og standpunktet du tar, og en viktig faktor er selvsagt hvordan Eva og Kevin ‘smelter’ sammen. Dette er jo essensielt for å se at de er av samme kjøtt og blod, ikke bare i genetisk tilstand, men også hvordan hun avler de synspunktene Kevin viderefører ved skolemassakren. I sammenheng med mangel på empati, som også føres videre. Jeg likte analysen svært godt – Og det var fint å se det så nært linket opp mot det visuelle, da var det lettere å tre tilbake til da jeg satt i kinosalen første gang og så filmen, og hva jeg følte den gang. Det er lenge siden en film har fått meg til å føle så mye, uten at jeg trenger å ha en følelse av gjenkjennelighet i person eller situasjon.

    Håper på flere av disse ‘visuelle’ analysene fremover!

  2. Dag Sødtholt sier:

    Ja, fordelen med å bruke mye bilder er, som du sier, en mye større følelse av gjenkjennelighet for leseren i forhold til egen kino-opplevelse. En annen ting for den som tolker: Ofte kan det være fruktbart for tolkningen å se en film uten lyd for å få full konsentrasjon om det bildene kan fortelle på egen hånd, og det å sitte med en samling stillbilder man må forholde seg til, kan ha en lignende effekt. Det var først når jeg begynte å kategorisere alle bildene og deretter gikk gjennom disse, at det i kategorien «Eva og Kevin» gikk opp for meg i full bredde hvor metodisk Ramsay har spilt på venstre/høyre-plassering i bilderammer og parallellbygging mellom de to. Jeg hadde nok sett det meste etter hvert ved kun å se filmen enda flere ganger, men her var det bare umulig å unngå å legge merke til det!

    Ulempen ved slike bildeorienterte analyser er at det blir mindre plass til å utvikle resonnementer i tekst. På den annen side slipper man å bruke mye plass i teksten for å beskrive hvor i filmen elementene i resonnementet opptrer – og slike beskrivelser kan være ganske kjedelig både å skrive og lese. Når det gjaldt denne filmen var det så utrolig mange sterke bilder i filmen, at det var dette som inspirerte til en bildeorientert analyse denne gang. Men den eneste årsaken til at det er mulig å presentere noe slikt mens filmen ennå går på kino, er jo simpelthen at siden premieren ble holdt tilbake i Norge, fantes filmen for lengst på DVD/Bluray i utlandet. Dette er veldig sjeldent og er vanligvis forbeholdt ganske smale filmer som tar en evighet i å nå norsk distribusjon.

    Når det gjelder det du sier om empatiløse monstre, er det naturligvis vanskelig å la være å tenke på vår egen massemorder oppe i alt dette. (Spesielt Kevins manglende anger, inntil avslutningen av filmen, gir ubehagelig gjenklang.) Den likegyldige, moralsk uforankrede verdens skyld i dette er det ikke lett å si noe om, men man blir redd når man leser at for eksempel opptøyene i England i relativt stor grad ble begått for å legge vantene på merkevarer. Men kanskje dette er et utslag av «ungdommen av i dag»-tenkning og det er ikke så stort grunnlag for bekymring likevel?

  3. Ole Rodberg sier:

    Jeg holder til som mediestudent i England for øyeblikket. Og jeg føler at det er sammenheng mellom begge nevnte alternativer. Grunnen til at noe slikt ikke kan skje i Norge for øyeblikket er at det ikke er en nødvendighet for det. Ungdommer som faller utenfor her har mulighet til å få stønader til å klare seg, eller å få gratis utdannelse gjennom for eksempel ressurssenter. Disse opptøyene startet ved at noe som var mistenkt som en ‘set-up’ ved en skyteepisode. Og dette var dermed en utløsende faktor for opptøyene. Og på bakgrunn av at det er et klasseskille i England (Nå må studenter betale opp mot £9000 for studier i ÅRET – For å sette det i perspektiv, er også gjennomsnittslønnen i England er 40% lavere enn i Norge.) Dette i tillegg til de økonomiske nedgangstidene som førte til at mange havnet utenfor arbeid, utgjorde nok et sinne mot det statlige. Men for å få det sagt, så rettferdiggjør det ikke handlingene.

    Og her kommer det inn det du nevner, ang. stjeling av merkevarer. Det er vanskelig å si hvorfor det skjedde, men jeg tror det forankrer seg mer i en ‘Robin Hood’-effekt enn noe annet. At de rettferdiggjorde og viste ingen anger etter tyveriene, fordi de så seg fortjent til å ha disse tingene, etter alt det ‘tapte’. Så kanskje alt i alt er det en ‘ungdommen av i dag’-tenkning. At det mer eller mindre stod som et symbol på likverd for alle menneskene, for å utjevne det mange føler som et klasseskille.

    Men jeg er helt enig i at likegyldighet er et stort samfunnsproblem, men tror ikke vi trenger å gå utover våre egne grenser for å finne det. Jeg synes at det er alt for mye fokus på det overfladiske og fasade i det norske samfunnet – Og jeg vil gjerne uttrykke misnøye mot mediefokus på ‘Paradise Hotel’ og Fotballfruen. Dette tror jeg skaper forvrengte illusjoner, spesielt for ungdommer (tro, håp og kjærlighet, men viktigst av dem alle er BMI’en). Det er ikke noe usannhet i at man passer inn om en ser slik ut, nå hopper jeg litt av sak her, men dette kan også ha en sammenheng med emosjonell likegyldighet – som f.eks var et tema i Redfords ‘Ordinary People’. Det at det blir en svakhet å vise følelser, for fasaden og overflaten er viktigere. Jeg tror dette kommer til å bli et problem i det norske samfunn ved årene, slik som det muligens har vært i USA og som også diskuteres i We Need to Talk About Kevin. Dette er selvfølgelig en veldig lang og stor debatt. Hvis jeg skal sette det litt på spissen så har du England, som har åpne demonstrasjoner også fra ytre høyre ving – Dermed er dette en måte de utfører debatt på, men politiet kan også kartlegge involverte – Slike demonstrasjoner er ‘mer lukket’ i Norge, og foregår ofte gjennom nettsamfunn, og det blir dermed lettere å ha ekstreme meninger, som gjerne ikke taes like seriøst i slike foraer.

  4. Ådne S. Dyrnesli sier:

    Ein meget gjennomarbeuda artikkel, om ein endå meir gjennomarbeida film.

    Eg stussa litt då eg las “(og fargen på maten er gul, Kevins farge.)” Slik eg tolka fargebruken i filmen er det eit spel mellom primærfargane(gul, raud, og blå). Tykjer det er litt rart at du ikkje nemner bruken av blå, som i mine auger er Kevin sin farge.

    Det gule symboliserer stemningen i heimen, mens det raude symboliserer konflikten i familien. Det som alltid ligg på lur. Kontrasten mellom raud og gul er meget framtredande. Det er vesentlig mindre av det blå, men bla. rommet til Kevin er blått. Studerer du blinken ser du at det blå omringer det gule med ein raud ring av uhygge. Det blå gjennspegler Kevin sin kalkulerte kaldheit, samtidig som klærne hans viser gleden(?) han får av å forpurra det til.

    Dette er ein veldig enkel forklaring på ein veldig bevisst og kompleks fargebruk, men føler det er ein viktig del av filmen.

  5. Dag Sødtholt sier:

    Dette høres veldig riktig ut! Når jeg skrev at gul er Kevins farge burde jeg heller skrevet det jeg mente, nemlig “er en av Kevins farger” da blåfargen på rommet hans jo er framtredende (som du påpeker). Jeg har rettet dette i saken.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>