Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter fokus på filmene i utvalget gjennom ukentlige artikler. Lynne Ramsays Ratcatcher (1999) vises fra og med torsdag 22. august – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek.
Artikkelen nedenfor ble opprinnelig publisert i 2012, som del av en visuell gjennomgang av regissør Lynne Ramsays verker, og er nå reaktualisert i anledning Cinematekenes visninger av Ratcatcher.
*
Med debutfilmen Ratcatcher (1999) fortsetter vi vår visuelle gjennomgang av Lynne Ramsays verker. Vi valgte å starte artikkelserien med den kinoaktuelle Vi må snakke om Kevin, som ble behandlet i to deler: Den første tok for seg den visuelle stilen og i den andre delen var en tematisk kartlegging over paralleller mellom de to viktigste karakterene. Ratcatcher er imidlertid en enklere film, både intrigemessig og visuelt, så vårt søkelys på denne blir ikke like omfattende. Også denne gangen skal illustrasjonsbildene få tale i størst mulig grad, og alle kan sees i større format hvis du klikker på dem – noe vi anbefaler varmt, for å kunne studere Ramsays visuelle mesterskap på kloss hold.
Ratcatcher har blitt beskrevet som Truffauts På vei mot livet, sett gjennom øynene til Ken Loach. Den Loach som menes her er nok ikke den nåværende, ganske bastante og ofte forenklet agitatoriske utgaven, men den unge Loach som begikk det realistisk-poetiske mesterverket Kes (1969). Akkurat som den filmen er Ratcatcher preget av en blendende barneskuespiller, som spiller et neglisjert barn i en fattigslig verden, formidlet gjennom en svært autentisitetsskapende bruk av lokal dialekt. I Ratcatcher møter vi 12-årige James Gillespie (William Eadie) som lever i slummen i Glasgow, der de kummerlige forholdene (for eksempel trange leiligheter uten innlagt varmtvann) blir gjort enda verre på grunn av en søppelstreik, som fører til svært usanitære forhold med mengder av uavhentet avfall.
Som i Vi må snakke om Kevin og hennes andre film, Morvern Callar (2002), forener Ramsay et forbløffende talent for poetisk billedspråk med et innsiktsfullt blikk på mennesker, noe som resulterer i svært intime karakterportrett, kanalisert gjennom henholdsvis Samantha Morton og Tilda Swinton. I Ratcatcher er det William Eadie – bortimot et helt ubeskrevet blad utenom denne filmen – som står i sentrum. Først skal vi se på noen bilder som viser hvor lett og ledig Ramsay forflytter seg langs aksen realisme/stilisering, og hvordan Eadie, med sitt lengselsfulle, sjelfulle blikk og meislede ansikt med høye kinnbein, egner seg til dette.
En overskridende åpningssekvens
Ratcatcher åpner med en sekvens der vi introduseres for en jevnaldrende gutt – en helt uhildet seer vil tro at det er han som skal være filmens hovedperson – som til slutt drukner i en dam med brakkvann like i nærheten av blokka. Han dør som følge av en uvøren lek med James og de to blir en slags dobbeltgjengere i filmen. Selv om åpningssekvensen samtidig er omhyggelig rotfestet i en realistisk setting, klarer Ramsay å gi den en overskridende og uvirkelig dreining via en gjennomarbeidet bruk av vinduer, iakktagelser og blikk. Merk hvordan gardinet som gutten har viklet seg inn i det første bildet kan «leses» som et likklede, noe som kan gi oss en forutanelse om døden, og hvordan åpningsbildet i Vi må snakke om Kevin, med sitt viftende gardin i vinden, også er knyttet til døden.
Skyld
Når moren står og ser ut av vinduet i det siste bildet over, er hun som paralysert fordi hun er sikker på at det er James, hennes egen sønn, som er død. Imidlertid dukker James snart opp, hvorpå hun med et lettelsens sukk kan omfavne ham. Lenge virker det som om ingen andre har sett James’ rolle i tildragelsen ved dammen, men skyldfølelsen rundt hans delaktighet i kameratens død er en viktig tematisk drivkraft i filmen. Det at han ikke tør å røpe at han var involvert gjør alt enda verre. Til alt overmål, som en slags erstatning for tapet, overøser moren til den døde gutten James med kjærlighet. Hun fremhever også stadig hvor lik James er sin egen sønn og ønsker å gi sønnens eiendeler til James.
I bildet under ser vi hvordan Ramsay med en kunstmalers blikk for talende positurer skaper et gripende visuelt uttrykk for sorg. Her trøster James’ mor (i grønt) den gråtende moren til den døde gutten, mens James er redusert til en maktesløs tilskuer. Merk også hvordan de grønne handleposene knytter scenen til det siste bildet av James’ mor i serien over. Bildet av en gutt i bakgrunnen som er stilt opp-ned er typisk for Ramsays bruk av symbolikk – grep som i andres hender kunne blitt overtydelig, men som hos Ramsay synes å vokse ubesværet og organisk ut fra materialet.
Personer og miljø
Ratcatcher er ikke bare bildepoesi og psykologisk drama. Helt avgjørende for filmens suksess er Ramsays autentiske og medrivende blikk på karakterer og miljø. (Ramsay er for øvrig selv skotsk.) I det følgende skal vi gå nærmere inn på disse faktorene.
Noe av det mest forbløffende med Ramsay er hennes «all-round»-egenskaper, der hun med den største selvfølgelighet veksler mellom vidt forskjellige virkemidler og moduser. I de to bildene under er motivene utpreget realistiske, men kameraplassering og komposisjon bidrar til å skape en stiliserende effekt.
I bildet under befinner Ramsay seg i en mellomposisjon. Omgivelsene er omhyggelig realistiske, men markeringene på murveggen gir bildet et anstrøk av abstrakt maleri.
Poesi
Bildet over leder oss til Ramsays kanskje mest frapperende talent, nemlig hvordan hun stadig skaper poetiske pusterom og gir hverdagslige situasjoner et skinn av å være impresjonistiske billedliggjøringer av en sinnsstilstand.
Byggeplassen
Man kan godt si at denne bussturen, som megetsigende går helt til endestasjonen, transporter James til en annen dimensjon – noe som rettferdiggjør den litt uvirkelige følelsen man får av Ramsays stilgrep her. James ender opp på en byggeplass; som et ledd i byfornyelsen er det meningen at Glasgows familier skal kunne flytte ut av slummen og inn i nye boliger som er under bygging. I en svært sentral scene vandrer James gjennom de halvferdige bygningene, som representerer håpet om økt levestandard for familien.
Badescenen
Vi har såvidt vært inne på at Ratcatcher også har humor og varme, og den følgende scenen må være en av de mest livsbejaende – i ordets rette og reneste forstand – i nyere film. Men først må vi presentere en annen, viktig karakter, nemlig Margaret Anne (Leanne Mullen); en noe eldre jente som, tilsynelatende frivillig, lar seg seksuelt utnytte av en lokal guttegjeng.
James legger sin elsk på Margaret Anne og det varme forholdet som oppstår mellom dem blir en sårt tiltrengt motvekt til fremmedgjortheten James føler, samt en frisone der han kan lindre skyldfølelsen for kameratens død. I de to bildene under ser vi hvordan Ramsay plasserer de to i situasjoner som føles realistiske, men samtidig stiliserte da personene er arrangert i positurer som vitner om en tydelig regissørhånd.
Nå følger badescenen, som er et lite mirakel av naturlig iscenesettelse, lekenhet og lykkelige resultater av improvisasjon. Forholdet mellom James og Margaret Anne er helt aseksuelt og preget av uskyld. Ytterligere kommentarer blir overflødige når bildene sier så mye i seg selv:
Videre utforskning
Det hadde vært fristende å gå nærmere inn på Ratcatchers bevegende og flertydige avslutning, men vi skal la dette bli et jomfruelig terreng for leserne, og oppfordrer alle som ikke har sett dette praktverket til å oppsøke det snarest mulig. Filmen er utgitt på DVD på Criterion i en utgivelse som også inneholder tre av Ramsays kortfilmer, som alle har et meget godt rykte. Vi lar dermed filmen henge litt i løse luften, som bildet under.
William Eadie får ikke anledning til å smile så mye i filmen, derfor føles det passende å avslutte denne saken med bildet under – som også er filmens aller siste.
