Siden Disneys Aladdin har animasjonsfilmen aktivt forsøkt å kommunisere med både barnepublikummet og de voksne som betaler kinobillettene og det overprisede popcornet. Pixar lykkes nesten alltid, mens andre selskap har forsøkt seg med mildt sagt vekslende hell. Da er det morsomt å konstantere at Sony Pictures Animation treffer blink med Det regner kjøttboller.

For det første er historien så hinsides at man begynner å smile bare av å lese plotoppsummeringen, men viktigere er det at hele filmen syder av oppfinnsomhet og liv. Overstimulerende filmer for den sukkerhypre Cartoon Network-generasjonen kan ofte være utmattende å se på, men på tross av et ekstremt intenst tempo og en overlesset mengde av innfall (som ikke fører den enkle fortellingen videre), er Det regner kjøttboller laget med så stort humør og såpass sirlig glimt i øyet at undertegnede lot seg rive med allerede fra de ubegripelig stygge fortekstene.

Det mest gledelige med Det regner kjøttboller er den utilslørte samfunnskritikken. Her er mennesket en grådig konsument som aldri klarer å begrense sin egen lyst. Følelser og drifter pulveriserer enhver fornuft når barna kan kaste seg inn i geléslott og deres foreldre kan dytte i seg hamburgere så store som middagsbord. Behovet for å konsumere hver eneste partikkel dras til det ekstreme og er effektivt kroppsliggort gjennom landsbyens -i økende grad – korpulente borgermester. Dessuten er visualiseringen av Dommens Dag svært vellykket; nedfallene av fettdryppende fastfood og grandiose pizzastykker minner om de mest groteske ettermiddagsreklamene på enhver kommersiell TV-kanal. Filmen utånder en glorete motbydelighet som må tilskrives filmskapernes (solidarisk nok: «A lot of peolpe») skarpt satiriske intensjoner. I så måte er Det regner kjøttboller den mest foraktfulle og dobbeltsidige barnefilmen jeg kan huske å ha sett siden Wall*E.

Teknisk sett er animasjonen er imponerende god – til tider er faktisk omgivelsene så overbevisende at de ser fotorealistiske ut. Men dette gjør også at filmen sliter litt med å finne et stilistisk fokus, ettersom karakteranimasjonen er ekstremt grovkornet og karikert. Kanskje er det også deres karnivalistiske utseende som hindrer oss i å få tilgang til deres indre, for det avgjort svakeste elementet med Det regner kjøttboller er at man aldri helt føler noe for karakterene. Selv om filmskaperne forsøksvis pakker galskapen inn i en sentimental rammefortelling om en tapt ungdomstid, utforsker de aldri dette aspektet nok til at jeg blir overbevist. Men selv om man forblir uberørt, er det en nokså surmaget innvending til en film som opplagt har et helt annet prosjekt: å underholde livskiten ut av et stort publikum. Og der lykkes den eksepsjonelt godt.

I all sin filmatiske overflod klarer Det regner kjøttboller å kommentere et samfunn som aldri klarer å motstå dets eget behov for produksjon og påfølgende makt. Og derfor kan også barna lære en ting eller to, om de foresatte tar initiativ til en samtale om tingenes tilstand når all den visuelle stimulansen har gjort barna svimle og forvirrede. I sannhet en film som forsøker seg på et bulimisk prosjekt. Tørk opp!