Jeg er ingen stor fan av Clint Eastwood som regissør (kjør debatt!). For meg fremstår filmene hans som enkle, banale og generelt svulstige. Mystic River druknet i overdrevent skuespill og teatralske iscenesettelser, mens Million Dollar Baby mest av alt fremstod som en klisjé. Det hjelper også lite at Eastwood siden førstnevnte har valgt å understreke dette med å bruke sine egne komposisjoner i filmene. Som komponist er han om mulig enda mer banal, med en stygg forkjærlighet for å finne det ene temaet, som deretter brukes igjen og igjen til jeg som publikummer er så lei at det ødelegger enhver mulighet for innlevelse i handlingen forøvrig. Hva skjedde med hans tidligere komponist Lennie Niehaus? Hva ville skje hvis Eastwood lot en annen komponist slippe til -- ville de da fremstå som mesterverkene kritikerne ofte later til å mene de er?

Mishaget til tross, for et par år siden måtte jeg allikevel nyansere mitt forhold til mannen. Changeling skulle ha verdenspremiere i Cannes, og jeg hadde blitt tvunget med av et par kamerater. De var fans, jeg var skeptikeren, men etter endt visning hadde alt snudd. De var skuffet, jeg var slått ut. Kroppen formelig skalv etter det jeg den dag i dag anser som et mesterstykke av en film. De ovennevnte faktorene var byttet ut med et hardtslående, velregissert og ikke minst velartikulert stykke filmarbeid. For første gang hadde jeg virkelig latt meg engasjere av en Clint Eastwood-film.

Det er derfor med en noe schizofren følelse jeg satte meg ned for å se traileren til hans nyeste film, Invictus, hvis tittel er hentet fra et nydelig dikt av den britiske poeten William Earnest Henley:

Out of the night that covers me,
Black as the Pit from pole to pole,
I thank whatever gods may be
For my unconquerable soul.

In the fell clutch of circumstance
I have not winced nor cried aloud.
Under the bludgeonings of chance
My head is bloody, but unbowed.

Beyond this place of wrath and tears
Looms but the Horror of the shade,
And yet the menace of the years
Finds and shall find me unafraid.

It matters not how strait the gate,
How charged with punishments the scroll
I am the master of my fate:
I am the captain of my soul.

Eastwoods Invictus er basert på en roman av John Carlin, omhandlende Nelson Mandelas liv etter tiden i fengselet, om hans presidentkampanje og har som rammeverk hans forsøk på å bruke Sør-Afrika som arrangør av VM i rugby som bindemiddel for en splittet befolkning. Morgan Freeman er Mandela, mens Matt Damon spiller kapteinen for hjemlandets lag; Francois Pienaar. Her er traileren:

Å caste Freeman som Mandela er ikke et spesielt inspirert valg «The role he was born to play» vil det stå på Oscar-kampanjeplakatene, og nominasjonen er vel allerede sikret. Det gjør det hele sannsynligvis veldig solid, men samtidig kanskje litt kjedelig? Damon på sin side har en beinbygning som gjør at han kanskje egentlig burde blitt nettopp rugbyspiller. Og selv om de tydelige svakhetene som skuespiller starter og slutter med hans pregløse ansikt, veies dette igjen opp av hans evne til å fremstille «nabogutten som ble noe mer». Så selv om ikke Eastwood ikke akkurat begår noen risiko med sine hovedroller, er det desto mer interessant at resten av casten ser ut til å være funnet fra mer ukjente hold.

Ellers ser Invictus ut til å følge Eastwoods suksessoppskrift fra tidligere produksjoner med et produksjonsdesign og foto som hverken er spesielt originalt eller iøynefallende, men som gjør det nødvendige for å gjenskape følelsen av denne perioden i sørafrikansk historie. Musikken kan være hentet fra et annet sted for alt jeg vet, men er allikevel akkurat så klisjé som Hollywood-filmer pleier å være når historien foregår utenfor USA. Er dette derimot en forsmak på Eastwoods arbeide, har vi mye å grue oss til.

Hva ellers? Tja, vi ser ut til å få de nødvendige dosene feelgood med gråtende og applauderende publikummere på stadion, politisk spill mellom Mandela og hans stab, relasjonsdrama mellom Mandela og Pienaar, tårevåte øyeblikk der Mandela taler til folket og så videre. Er Eastwood vågal nok, får vi kanskje en sexscene mellom Damon og kona etter at sistnevnte har sagt sitt om ektemannens prioriteringer av gutta i shorts fremfor henne og barna. Det blir sannsynligvis en opprivende sekvens med mange velformulerte setninger, før de river av hverandre klærne og i nydelig lyssatte innstillinger har seg på hvite laken til den 47. avspillingen av Eastwoods Sør-Afrika-inspirerte tema. Gjesp.