Sita Sings the Blues er fri!

En firearmet kvinneskikkelse stiger opp av et bølgende, blått hav, raskt etterfulgt av en påfuglsformet grammofon. Hun danser til en gammel, knitrete blues-låt som henger seg opp: «A woman like me… a woman like me… a woman like me…» Ka-blam! En henførende eksplosjon av fargerike figurer kaster oss inn i filmen, og akkompagnerer den påfølgende tittelsekvensen: Sita Sings the Blues. Store herlige filmbokstaver svever mot oss, og forbi oss, mens musikken hamrer rytmisk som hjerteslag til treffende animasjonsbevegelser av figurer, symboler og biter som tilsammen utgjør et fullstendig særegent univers. Men hva i all verden er dette?

Et grått San Fransisco står plutselig foran oss, og vi introduseres for en ny strek i filmen; den mer avisstripegrove stilen. En katt vekker hovedpersonen Nina. Det er morgen, og hennes ektemann får en invitasjon til å jobbe et halvt år i India. Schwopp! Enda en ny, leken animasjonsstil bretter seg ut på skjermen som en hurtigvoksende blomst: «India. A long time ago.» Tre fortellerstemmer er uenige om detaljene i myten de skal gjenfortelle. «Three wives? Four sons?» Animasjonen leverer punchlines til dialogen, med smittsomt humoristiske illustrasjoner. Her har 8 minutter av Sita Sings the Blues passert, og jeg er allerede forelsket i filmen. Hvor, og ikke minst hvem, kommer den fra?

Sita Sings the Blues

Spol tilbake 5 år. Animatøren Nina Paley er forlatt av sin ektemann, og sitter gråtende igjen på sofaen til en venn i New York. Hun begynner å lytte til gamle blues-låter av Annette Hanshaw (Spotify), og plukker ned den indiske nasjonallegenden Ramayana fra bokhyllen. Så starter hun å animere seg ut av depresjonen, og resultatet etter fem års ensomt arbeid ved sin Mac er spillefilmen Sita Sings the Blues -- der hennes eget smertefulle forholdsbrudd veves inn i en fri tolkning av myten om Rama og Sita, med et høyst originalt resultat. Filmen får sin vellykkede premierevisning ved filmfestivalen i Berlin i 2008. I juni samme år seirer den ved animasjonsfilmfestivalen i Annecy, og alt ser rosenrødt ut for Paley og Sita -- de er både prisvinnende og kritikerrost. Men reisen hadde da bare så vidt begynt. I juli 2008 leser jeg om Sita Sings the Blues for første gang, da jeg pekes til et oppgitt innlegg om filmens distribusjonssituasjon på regissørens egen blogg:

My main goal with Sita Sings the Blues was always to have people see it, but the movie business makes that very difficult. I’ve been trying to go the movie biz route, really trying, with a sales rep and everything, but I’m about to throw in the towel. Distributors gain exclusive rights, and if they don’t exploit those rights competently, your film remains unseen (and for a little indie feature like mine, they offer to pay shit for those rights). […] Then there’s the problem that I can’t afford to sell my own film, due to the cost of officially clearing rights to the underlying compositions (the Hanshaw recordings aren’t protected by Federal Copyright law but the songs’ underlying compositions are still controlled by publishers and estates). I already owe $6,000 just for “festival rights” -- the right to lose money sending the expensive prints to film festivals. […] Yeah, yeah, I knew this going in, but I expected a distributor to pay for some of it. These costs are a pittance by studio standards, nothing at all really, but I’m still an “indie,” and no matter how many awards Sita wins, no distributor is going to spend real money on her.

I just want people to see the movie.

Traileren setter tonen for hvor original film dette er. En sjeldent opplevelsesrik, overraskende og emosjonell historie, med et levende uttrykk som hopper naturlig mellom forskjellige animasjonsteknikker. Innholdsmessig er filmen for voksne i alle aldre, med en lett gjenkjennelig undring over hvorfor vi mennesker gjør som vi gjør i spørsmål om kjærlighet og svik. Men jeg skulle egentlig ikke jeg ha kunnet se filmen. Denne artikkelen skulle aldri eksistert. Så hvorfor, og hvordan?

Blueslåtene til Annette Hanshaw, hvis innspillinger fra slutten av 20-tallet for lengst er i offentlig eiendom, kostet opprinnelig over $200.000 for Paley dersom hun vil klarere filmen for salg (senere klarer hun å forhandle dette ned til $50.000). Siden hun produserte filmen stort sett på egenhånd med stipendpenger og lån, stod hun altså fast i et paradoks. Hun hadde på mange måter havnet tilbake i et av de sentrale tematiske spørsmålene fra sin egen film: Hva ville du ofret for kjærlighet? Ville du latt deg brenne på bålet? Ville du flyttet etter din elskede? Og om du ble sveket, ville du gitt opp? Eller ville du laget en film om det? Og om noen hindret deg fra å vise filmen… ville du satt den fri for å kunne nå ut til publikum?

Nina Paley valgte det siste. Her er beslutningen fra det ovennevnte blogginnlegget:

[M]aybe it’s time to investigate Plan C -- giving it away for free. But how? Free online video like youtube is too low-quality, plus it’s not set up for feature-length works. I’m happy to give the film away for free, but I don’t want it to look like crap!

Bilde 3

Denne erklæringen resulterte i at Paley kom i kontakt med det stadig voksende miljøet for en ny, alternativ rettighetstankegang i USA -- og da særlig organisasjonen QuestionCopyright. De sier følgende om sitt formål: «Our mission is to educate the public about the history of copyright, and to promote methods of distribution that do not depend on restricting people from making copies.» QC tilbød den fattige animasjonsregissøren juridisk hjelp, og ved å nitidig gå gjennom copyright-lovene fant de ut at Paley kunne dele filmen åpent på nettet som «promokopier» uten å måtte fjerne blues-låtene sunget av Hanshaw, som filmen strengt tatt ikke kan eksistere uten. Så etter at en ny og åpen strategi ble kunngjort i vinter, ble Sita Sings the Blues i våres endelig sluppet fri, i ordets rette forstand: Filmen er nå åpent og lovlig tilgjengelig for publikum over hele verden gjennom nedlasting- og fildelingsdistribusjon. (Og Paley tok sjansen på å låne penger til å betale for noe av rettighetene.)

Men tross problemene; hvorfor velger Nina Paley så å sette fri hele sin film uten pris? På de offisielle nettsidene møtes man av hennes reflekterte svar på dette:

Dear Audience,

I hereby give Sita Sings the Blues to you. Like all culture, it belongs to you already, but I am making it explicit with a Creative Commons Attribution-Share Alike License. Please distribute, copy, share, archive, and show Sita Sings the Blues. From the shared culture it came, and back into the shared culture it goes.

You don’t need my permission to copy, share, publish, archive, show, sell, broadcast, or remix Sita Sings the Blues. Conventional wisdom urges me to demand payment for every use of the film, but then how would people without money get to see it? How widely would the film be disseminated if it were limited by permission and fees? Control offers a false sense of security. The only real security I have is trusting you, trusting culture, and trusting freedom.

Etter å ha tatt dette valget fikk Paley mye gratis PR på nettet, først hos publikummet som kjemper for større aksept for fildelingsdistribusjon, og så i bredere fora -- som dermed ledet til at den offentlige kringkasteren i programmet Reel 13 hos New York-kanalen Thirteen oppdaget filmens situasjon. (Her forteller de om hvordan det gikk for seg.) Advokaten der kunne informere Paley om at såkalt «public broadcasting» er fritatt fra punktet i copyright-loven som hun var fanget av, og dermed fikk filmen sin TV-visning (og lovlige streaming). De som hørte om Paley og Sita ønsket å hjelpe.

Og så kunne altså jeg, en nysgjerrig norsk cineast, finne frem til filmens teknisk problemfrie nedlastingsside hos Archive.org -- der Sita Sings the Blues er tilgjengelig i alle tenkelige formater, fra høyoppløselig HD til letthåndterlig DivX. Etter en drøy time var den knirkefrie nedlastingen av filmen i HD gjennomført. Som over 100.000 andre har jeg sett den på denne måten. En offisiell DVD er også tilgjengelig via torrent. Spørsmålet blir: Ville denne filmen fått et like stort publikum med tradisjonell distribusjon? Ville Nina Paleys liv og karriere kommet til dette hvis ikke hun hadde blitt sveket i kjærlighet?

Kulturen er fri, sier Paley. La oss håpe dette vil bli mer og mer sant, og at det kan lede til at flere filmer som fortjener det kan nå et større publikum rundt omkring i verden. Jeg er evig takknemlig for at jeg har fått se Sita Sings the Blues, en film som dypest sett fortalte meg noe om ting som er viktigere enn film.

*****

Her er noen flere relevante linker om Sita Sings the Blues og Nina Paley:

Til slutt, to videoer. På YouTube kan du se filmens åpningssekvens, som jeg har beskrevet i denne artikkelens første par avsnitt. Her har jeg limt den inn:

Nylig holdt Nina Paley et foredrag om distribusjonsprosjektet sitt på arrangementet DIY Days, og en av tingene hun forteller om er hvordan hun faktisk tjener penger ved å frigjøre filmen åpent. Denne presentasjonen er nå lagt ut som video hos Blip.tv, og limt inn her: