Berlinalen 2016: Selv om det ikke ble mange nordiske prisvinnere under den faktiske Berlinalen forrige uke, hadde vi likevel en betydelig tilstedeværelse under festivalen, takket være de uavhengige sidearrangementene The Nordic Film Music Days (med Harpa-prisen) og Northern Lights Talents for nordiske skuespillere.
Mandag 15. februar – midt under Berlinalen – var det duket for galla og røde løpere ved de nordiske ambassadene i Berlin. Anledningen var et nordisk arrangement for filmmusikk og skuespillere. Bransjetreffet The Nordic Film Music Days har eksistert i flere år, og har gått på rundgang i de nordiske landene (her er vår dekning fra arrangementet i Helsinki i 2014). Høydepunktet er utdelingen av Harpa-prisen for fjorårets beste nordiske filmmusikk.
I år hadde man ikke bare flyttet arrangementet til Berlin, men også slått det sammen med Northern Lights Talents – en egen pris for nye nordiske skuespiller-talenter. Vår egen Ellen Doritt Pedersen (Blind, Villmark 2) var nominert fra Norge, men måtte gi tapt for islandske Nanna Kristín Magnúsdóttir i kategorien for beste skuespiller.
*
Island dominerte også Harpa-kategoriene. Her er de nominerte for beste filmmusikk:
Idealisten (Jonas Struck, Danmark)
Solan og Ludvig: Herfra til Flåklypa (Knut Avenstroup Haugen, Norge)
The Midwife/Kätilö (Pessi Levanto, Finland)
Flocken (Lisa Holmqvist, Sverige)
Stabukker (Atli Örvarsson, Island)
De nominerte for den såkalte Honor Award for beste komponist gjennom året var:
Frans Bak (Danmark)
Ginge Anvik (Norge)
Lauri Porra (Finland)
Adam Nordén (Sverige)
Johann Johannsson (Island)
I juryen satt Thomas Robsahm (Norge), Konrad Sommermeyer (Tyskland) og Christine Auf Der Haar (Sveits).
Naturlig nok tok Örvarsson og Oscar-nominerte Johannsson (Prisoners, Sicario) prisene begge kategorier. Fascinasjonen for islandsk film og kultur vil altså ingen ende ta, og selv om vinnerne er fortjente, er det betimelig å spørre seg om denne fascinasjonen har gått litt for langt? Kan man snakke om en over-eksotisering av det litt aparte uttrykket i islandsk film?
Selv om dette arrangementet sannsynligvis gikk under radaren for folk flest, fortjener det oppmerksomhet for sine gode intensjoner og ønsker om å skape et vindu for nordisk filmmusikk og skuespillerkunst. Det gjenstår å se om denne litt nedstrippede versjonen (det var ingen seminarer eller symfoniske konserter denne gangen) og nye tilknytning til Berlinalen oppnår nettopp dét i årene som kommer.
*
