Foto: Eirik Myhr

Nordiske filmmusikkdager og HARPA-prisutdeling i Helsinki

Det eksisterer foreløpig ingen filmmusikk-festival i Norden. Til gjengjeld har man fått på plass et mer internt bransjetreff de siste fem årene, etterfulgt av konsert og prisutdeling for beste nordiske filmmusikk. Etter at Trondheim og komponistforeningen NOPA arrangerte dette i fjor (se vår dekning her), var det Helsinki som skulle ta over stafettpinnen i år.

På en øde halvøy midt mellom Helsinki og den lille forstaden Espoo ligger Hanaholmen og hotellet Hanasaari, som til tross for sin nærhet til motorveien er overraskende idyllisk. Omringet av klassisk finsk innsjø og skog, tilbød det både beleilige husrom og lokaler for seminarene i disse to dagene (men jo mindre sagt om mangelfull service og mat, jo bedre).

The Nordic Film Music Days er først og fremst et bransjetreff for komponister og studenter, men ambisjonen er å involvere flere regissører og produsenter. Det er tross alt i samarbeidet mellom partene at det må foregå en bevisstgjøring om kunstformen i de nordiske landene. Da er det synd at det heller ikke i år var mange representanter fra “den andre siden” i salen eller på scenen.

Som i fjor var det en del variasjon i kvaliteten på programmet, selv om det hadde blitt gjort noen endringer i form av mindre taletid og tettere logistikk. Ja, så tett var programmet at det knapt ble tid til å sosialiere og spise ordentlig mellom mange av bolkene. Slik sett fungerte Trondheim-arrangementet bedre, da det var strukket over tre dager fremfor to.

Tuomas Kantelinen demonstrerer dirigentstokken. Foto: Eirik Myhr
Tuomas Kantelinen demonstrerer dirigentstokken. Foto: Eirik Myhr

Fredagen bestod av mange finske bidragsytere før årets HARPA-nominerte ble introdusert (mer om det senere). Deretter gled det over i en times forelesning med den islandske komponisten Atli Örvarsson. Örvarsson har lang fartstid både i Hollywood og i Hans Zimmers komponist-stall Remote Control, og kunne dele mange av sine betraktninger til tross for problemer med teknologien i salen (forøvrig et gjennomgangstema under seminarene).

Sist ut var den karismatiske, finske komponisten Tuomas Kantelinen, fjorårets HARPA-vinner, med et vimsete og svært sjarmerende “stand up”-nummer der han både spilte på sitt medbragte keybord, luftdirigerte egne komposisjoner og fortalte oss om viktigheten av å pakke kofferten riktig når man skal ut og reise.

Lørdagen startet med et konsist foredrag om kreativitet og tidsfrister, sømløst fremført av den amerikanske komponisten og foreleseren Richard Bellis. Overgangen var derfor stor da den finske musikeren Ossi A. Kallioinen entret scenen etterpå. Man skal selvsagt være forsiktig med å henge ut personer som ikke mestrer det engelske språket tilstrekkelig, men denne halvtimes bolken fungerte mer som en slags psykedelisk performance-akt. Her ble det vist YouTube-klipp av Elvis’ Love Me Tender, noen mennesker som spiser en apehjerne og et magert MIDI-klipp fra begynnelsen av 90-tallet. Temaet var angivelig hvordan kroppen husker følelser, men det ble aldri kommet til noe poeng, og samtlige i salen ble sittende og lure hva de nettopp hadde vært vitne til. Snodig, for å si det mildt.

Patrick Doyle, her i samtale med artikkelforfatteren. Foto: Eirik Myhr
Patrick Doyle, her i samtale med artikkelforfatteren. Foto: Eirik Myhr

Derfor seilte det et friskt pust gjennom salen da den anerkjente, skotske komponisten (og årets hedersgjest) Patrick Doyle delte sine tanker om kunstformen. Han viste egne klipp fra Kenneth Brannags Henry V (1989), Hollywood-blockbusteren Rise of the Planet of the Apes (2011) og Pixar-animasjonen Brave (2012), og brukte sitt skuespiller-talent til å formidle stoffet på en tilgjengelig og entusiastisk måte.

Lørdag kveld ble det arrangert staselig konsert i Espoo Cultural Centre med Tapiola Sinfonietta under ledelse av Atso Almila. Selv om orkesteret ikke er det mest kjente i Finland, ble jeg slått av den svært solide fremføringen med tighte strykere og messingblåsere. Etter noen utdrag av finsk filmmusikk-historie fikk vi høre korte suiter av hedersgjestene Atli Örvarsson og Patrick Doyle – inkludert sistnevntes usigelig vakre fiolinromanse fra As You Like It (2006).

Høydepunktet for kvelden var imidlertid presentasjonen og utdragene fra de HARPA-nominerte: islandske Pétur Ben for Metalhead, danske Kåre Bjerkø for Skytten, svenske Matti Bye for Faro, finske Samuli Kosminen for American Vagabond og norske Magnus Beite for Gåten Ragnarok (representert av lyddesigner Christian Schaaning for anledningen). Sterke bidrag, alle sammen, selv om Beites musikk skilte seg ut som det eneste mer tradisjonelle eventyrpartituret i et landskap grunnlagt på forsiktige, melankolske teksturer – Nordens “varemerke”, på mange måter. Vinneren i år ble Matti Bye for musikken til Faro, regissert av Fredrik Edfeldt.

Matti Bye vinner årets HARPA-pris for musikken til Faro. Foto: Eirik Myhr
Matti Bye vinner årets HARPA-pris for musikken til Faro. Foto: Eirik Myhr

Det er en fornøyelse å delta på dette arrangementet, og vekten av nyttig materiale er heldigvis betydelig tyngre enn det som ikke fungerer så godt. Dessuten er det en helt unik arena for å dele erfaringer, knytte bånd og oppdatere seg på tingenes tilstand i Norden. Jeg vil allikevel, som i fjor, poengtere noen ting som kan forbedres til neste gang:

* Vær sikker på at fremleggere har noe nyttig å si og kan formidle det!

Husk at salen består av bransjemennesker. Unike erfaringer er mer nyttig enn generelle utfordringer. Eventuelt kan man hente inn mennesker som kan si noe interessant om ett spesifikt tema. Det trenger ikke på død og liv være komponister eller bransjefolk, men de må vite hva de snakker om, og de må kunne formidle det. Gjør ordentlig research på fremleggerne.

* Hent inn profiler!

Hvis det er mulig, invitér så store komponistprofiler som mulig. Dette fungerte godt i årets utgave, med Doyle, Örvarsson og Kantelinen. Fortsett med det! Slike gjester gjør det naturlig nok mer fristende å delta.

* Pass på at teknologien fungerer!

Teknologiske glipp under fremføringene (bilde eller lyd som ikke fungerer tilstrekkelig) kan skje den beste. Men når det skjer hele tiden, er det verdt å gjøre forhåndstestene ordentlig.

* Tillat tid mellom bolkene!

Strekk gjerne arrangementet over tre dager. Tillat tilstrekkelig mingling og litt “downtime” mellom bolkene.

* Slipp inn “den andre siden”!

Det er kanskje ikke så lett å hente inn regissører og produsenter, rent logistisk, men kan man selge inn arrangementet for dem på en bedre måte? Finnes det bransjefora for regissører som kan opplyse dem om nytteverdien i å delta? Kan man gjøre noe med markedsføringen?

* Slipp inn fans!

Jeg sa det i fjor og sier det igjen: filmmusikk-fans sitter på solide kunnskaper og kan tilføre mye til slike arrangementer. Se bare på de andre filmmusikk-festivalene i Europa. I og med at dette er det nærmeste vi kommer en slik festival i Norden, ser jeg ingen grunn til at disse skal utelates. Bransjetreff eller ei.

Selv om kvaliteten allerede er god på de aller fleste områder, er dette små justeringer som vil heve nivået ytterligere. På nåværende tidspunkt er det usikkert hvor The Nordic Film Music Days og HARPA-utdelingen skal avholdes neste år. Jeg både håper og tror at bransjetreffet vil vokse i konkurranse med lignende arrangementer i Europa.

*

Artikkelforfatteren gjorde forøvrig et lengre intervju med hedersgjest Patrick Doyle. Det kan du høre i denne episoden av filmmusikk-webcasten Celluloid Tunes.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>