Denne omtalen ble opprinnelig skrevet i forbindelse med vår dekning av Tromsø internasjonale filmfestival 2012. Cinemateket i Oslo viser Faust hele tre ganger nå i desember 2012 – mer info finner du her.
*
Sagnet om den gudløst kunnskapstørste Faust, som selger sjela til selveste djevelen for få overjordisk viten, regnes som en av grunnpillarene i tysk kulturhistorie, og har blitt formidlet, tolket og omtolket i utallige versjoner. Mest kjent er Johann Wolfgang von Goethes skuespill i to deler, som dette nesten ubegripelig ambisiøse filmverket (som vant fjorårets Gulløve under filmfestivalen i Venezia) av den russiske kunstfilmambassadøren Aleksandr Sokurov baserer seg på.
Det utfordrende og kompromissløse er ikke ukjente beist for mannen som stod bak en av 00-tallets teknisk sett mest avanserte prestasjoner med den hypnotiske Russian Ark – skutt i én eneste tagning på over nitti minutter. Hans skjellsettende vakre Mor og sønn (Nick Caves favorittfilm) har et bildespråk så organisk og rikt teksturert at det er vanskelig å akseptere at den faktisk er malt med optikk og ikke pensler; at den ikke har blitt utvasket med terpentin og nedslitt etter å ha stått ute i regnet. Sokurov er med andre ord en visuell magiker av de sjeldne. Samtidig er han uhyre krevende for dem som ikke er forberedt på å investere mye i tilskueropplevelsen.
Sokurov benytter seg av dialogdubbingen vi forbinder med blant annet Tarkovskijs filmer, som gir en ekkolignende verfremdungseffekt, og rollefigurene er mer figurer og arketyper enn levende mennesker. De både snakker og beveger seg med utpreget teatralske fakter, som kommer i veien for den identifikasjonen vi ofte jakter på i møtet med en filmfortelling. Skal man nyte Sokurov, må man tylle seg helt inn i stemningen han maner frem gjennom formspråket.
La det være sagt med en gang: Faust er en dehydrerende, ofte aldeles grusom opplevelse. Den skriker deg inn i øret, sikler over ansiktet ditt som en gal hund og danser spastisk rundt i ring. Det er i det hele tatt noe genuint ugjestmildt over Faust. Fortellingen er en seig strøm som aldri tar slutt; djevelens sendebud leder Faust fra den ene situasjonen til den andre, og dialogen er ofte så abstrakt at den oppleves som en konstant, enerverende voiceover. Dette flankert av et like utfordrende bildespråk, som nok vil være polariserende på publikum med sin insisterende forseggjorte – her vil noen si overdrevet tilgjorte – estetikk.
Filmen er skutt i det gamle Academy Ratio-formatet (4:3), og bildekomposisjonen – med sine utpregede bruk av under- og overvinklede innstillinger – henviser til tysk ekspresjonisme (ikke minst Murnaus versjon av Faust). Fargetonene er blasse og marerittaktige, og det skarpe, hvite motlyset blør utover rommene som strimer av noe bortimot himmelsk – en isnende konrast til den altoverskyggende fordervelsen som fremstilles. Denne verdenen ligner helvete: rottene krafser langs veggene, folk er frastøtende i kropp og sinn, urinen skjærer gjennom luften som en klo – man kan formelig lukte blandingen av råtne matrester og størknede kroppsvæsker.
En film som i så overveiende grad baserer seg på visualitet, er nødvendigvis ekstra avhengig av å ha en sterk fotograf ombord på laget, og Sokurov kunne neppe funnet en bedre samarbeidspartner enn eminente Bruno Delbonnel (Amélie, En langvarig forlovelse, Harry Potter og Halvblodsprinsen og Across the Universe – Oscar-nominert for de tre førstnevnte). Arbeidet hans her er så kreativt og teknisk komplekst at fotoentusiaster garantert komme til å diskutere det over mang et glass rødt i flere tiår fremover.
Sokurovs mesterskap ligger i hvordan han maner frem den kvelende atmosfæren, uten å miste grepet underveis. Strupetaket bare intensiveres, og mot slutten befant jeg meg så langt inne i Fausts inferno at jeg ikke ville ut. Det var nok selvpining, men jeg ønsket at filmen bare kunne fortsette – en trollbindende effekt man også finner i nå klassiske filmer som I fjor i Marienbad og Aguirre, der Zorn Gottes. Reaksjonene fra salen under mitt første møte med filmen under Tromsø Internasjonale Filmfestival var preget av et publikum som ikke helt visste hva de skulle synes; spredt applaus og mye mumling preget rulletekstene. Selv synes jeg Venezia-juryens valg om å belønne et så krevende og uspiselig verk bare rotfester festivalens progressive, nytenkende profil.
Faust er en blanding av den lille og den store døden. En visuell orgasme og et iskaldt jordhull som dekker øynene dine med sort. En vanskelig, men aldeles uforglemmelig kunstopplevelse.
