Gregg Araki er kanskje amerikansk indiefilms store enfant terrible, med psykedeliske, grafiske og attpåtil skeive filmer som Totally F***ed Up og Nowhere på samvittigheten. Dog fikk han aksept og anerkjennelse for et større publikum med mesterverket Mysterious Skin i 2004 -- en poetisk og hjerteskjærende skildring av overgrep, seksuell oppvåkning og tenåringsangst (som havnet på vår liste over 00-tallets beste filmer). De fleste ble vel heller skuffet over at han fulgte opp dette med hasjkomedien Smiley Face, og det har vært vanskelig å vite hva man kan forvente av Kaboom, som ble vist utenfor konkurranse under årets Cannes-festival.

Men nå foreligger det både omtaler og klipp fra filmen -- og dette lover godt. I et Cannes-program preget av (skal vi tro rapportene) stødige, men småkjedelige filmer, ser Arakis film ut til å være noe av en vitaminsprøyte. Etter å ha benket meg ned med klippene, var det første som slo meg at Kaboom kan bli et møte mellom villskapen fra The Rules of Attraction, den metafysiske poesien fra Donnie Darko og den skarpe skolehverdag-satiren fra dem begge. Og det ser ut til at denne spådommen har rot i virkeligheten, ettersom flere anmeldere trekker paralleller til nettopp Donnie Darko. Kaboom ser ut til å være en morsom, men også stemningsfull syretripp, mettet med et innovativt og vågalt filmspråk. Sikkert utmattende for enkelte (filmen har da også rukket å få sine motstandere), men desto mer spennende for de av oss som etterlyser mer spenst og vitalitet der nede på Cannes-stranda. Mon tro om filmen får kinopremiere i Norge? Jeg krysser fingrene.

Her er noen utdrag fra anmeldelsene (du kan lese mer om filmens mottagelse på MUBI).

Araki has now re-embraced the ludicrously overheated, unapologetically salacious shock comedies he made back in the ’90s—which didn’t sound to me like a promising development, since I found those films («Totally Fucked Up», «The Doom Generation», «Nowhere») tiresomely frenetic. Turns out maturity + technical skill + deliberate regression = awesome. To describe this movie’s insane plot, which involves prophetic nightmares and telepathic witches and creepy animal masks and world-dominating doomsday cults and attempts at auto-fellatio, would be an exercise in futility, and beside the point in any case. What matters is that Araki’s young actors are now as talented as they are preposterously beautiful, and that his comic touch has become remarkably nimble—there’s an exhilarating confidence here that was entirely absent from his work prior to «Mysterious Skin» -- Mike D’Angelo, A.V. Club

Essentially supersizing «Nowhere» (1997) and relocating it from high school to college, the movie spins an insanely complicated narrative of sex, drugs, dreams, webchats, self-fellating roommates and animal mask–wearing cultists, and it suggests, in retrospect, that Araki may have been more of an influence on «Donnie Darko» than any other single filmmaker. A calculated shock to the more bourgeois sectors of the Cannes audience, the film also zips by with a kineticism and humor that’s been mostly in short supply this year. The late-night screening seemed perfectly timed for the moment at which festivalgoers’ sleep deprivation had crossed into hallucination.

I doubt jury president Tim Burton has this power, but if I were him, I’d get on the horn and tell the programmers to elevate some films from the sidebars, which at least so far have generally been superior to the movies in the running for the Palme d’Or. -- Ben Kenigsberg, Time Out Chicago

Screen Daily er like rosende i sin anmeldelse:

Gregg Araki’s marvelously mad movie has ‘cult classic’ written all over and with its delirious mix of teen sex (gay, lesbian and straight), drugs and loopy conspiracies it is a real audience pleaser and likely to strike a chord with buyers aware of its breakout potential and sheer sexy coolness.

The Hollywood Reporter er dog ikke like fornøyd:

Strange is the new normal, one character says in Gregg Araki’s «Kaboom,» which is a case of a movie giving itself a little too much credit. This is mostly a sophomoric exercise in black comedy, supernatural excess and apocalyptic silliness mixed in with straight/gay/bi soft-core porn. All that’s truly strange here though is that Araki gets so few jolts or laughs from this hodge-podge of genres. Looks like «Kaboom» will play to Araki’s fans without significantly expanding his base.

To scener fra filmen kan sees her:

Enda et (ganske frekt) klipp finner du på Cannes-festivalens hjemmesider.