BIFF 2024: I dag går startskuddet for årets utgave av Bergen internasjonale filmfestival (BIFF), den 25. i rekken, og i vår guide nedenfor har vi løftet frem fem filmer dere med fordel kan prioritere.

Årets BIFF-program består av rundt 120 langfilmer og 40 kortfilmer og musikkvideoer. Dag Johan Haugeruds Kjærlighet åpner festivalen – og filmen runder av regissørens ambisiøse trilogi (som startet med Sex og Drømmer). Sean Bakers Gullpalme-vinner Anora er årets avslutningsfilm, dagen før den også slippes på resten av kinoene rundt om i landet.

Tradisjonen tro består konkurranseprogrammet Cinema Extraordinaire av kunstnerisk ambisiøse og nyskapende filmer. Her vises blant annet den kinesiske mesterregissøren Jia Zhangkes Caught by the Tides og Rungano Nyonis On Becoming a Guinea Fowl – begge høydepunkter fra Cannes-festivalen tidligere i år. I tillegg er det som alltid et omfattende dokumentarprogram, samt BIFF Ung-seksjonen med et utvalg barne- og ungdomsfilmer. Blant førpremierene det er verdt å få med seg, finner vi Matthias Glasners Sterben, Agathe Riedingers Wild Diamond, Pedro Almodóvars The Room Next Door og kritikerfavoritten All We Imagine as Light av indiske Payal Kapadia.

«Årets filmer vil gi deg nye minneverdige opplevelser. Vi er stolte over å presentere vinnerfilmene fra de største internasjonale filmfestivalene, deriblant Gullpalme-vinneren Anora, Gullbjørn-vinneren Dahomey og Gulløve-vinneren The Room Next Door. Årets filmer vil utfordre deg, introdusere deg for nye spennende filmskapere, og få deg til å se verden på nye måter», sier festivalleder Kristian Fyllingsnes.

Festivalen åpner onsdag 16. oktober og varer til fredag 24. oktober.

*

Anora (Sean Baker)

Gullpalme-vinneren Anora er en tvist på Pretty Woman-tropen: en sjarmerende dramakomedie om russisk-amerikanske Anora/Ani (en svært overbevisende Mikey Madison) som forelsker seg i den russiske oligarksønnen Ivan. De to møtes i strippeklubben der Ani jobber og innleder en samtale på gebrokkent amerikansk. Kundeforholdet utvikler seg raskt til lovnader om ekteskap og forpliktelse. Sammenlignet med den dresskledde Richard Geres Edward Lewis i klassikeren fra 1990, er Mark Eidelshteins Ivan Zaharov et bleiebarn med for store solbriller og gullsmykker rundt halsen, og foreldrene er alt annet enn begeistret for bryllupsplanene.

Sean Baker har gjort seg bemerket med filmer som Tangerine (2015), The Florida Project (2017) og Red Rocket (2021) – sistnevnte om den karismatiske pornostjernen/svindleren Mikey Saber (Simon Rex) som vender tilbake til sin hjemby i Texas. Også i Anora får vi et portrett av USAs mer marginaliserte miljøer. Madison gjør en strålende rolleprestasjon som den lykkesøkende sexarbeideren Ani. Jurij Borisovs Igor er også et lyspunkt. Anora er en lattervekkende dramakomedie i karakteristisk dyprosa neon.

Her kan du se Anora under BIFF.

 *

Piken med nålen (Magnus von Horn)

Magnus von Horn er regissøren bak Etterskjelv (2015) og Sweat (2020), og hans nye film Piken med nålen er lagt til 1920-tallets Danmark, nærmere bestemt København like etter første verdenskrig. Fabrikkarbeideren Karoline (Victoria Carmen Sonne, kjent fra Isabella Eklöfs Holiday) mister jobben som syerske og sliter med å betale leien for det lille krypinnet hun bor i alene etter mannen forsvant. Situasjonen blir ikke bedre da hun blir gravid (med fabrikkeieren som fortsatt bor med moren sin og ikke kan gifte seg med noen av lavere klasse) og forlatt. I byens offentlige bad møter Karoline Dagmar (Trine Dyrholm), som tilbyr seg å hjelpe. Dagmar driver et undergrunns adopsjonsbyrå, i bakrommet av en dropsbutikk, og da Karoline ikke ser annen råd, tilbyr hun seg å bidra som ammehjelp. Først når hun oppdager hva Dagmar egentlig gjør med de forlatte barna, ser Karoline svart.

Piken med nålen er skutt i svart-hvitt og inspirert av den danske mesterregissøren Carl Th. Dreyer. Et mørkt og beskt eventyr for voksne, ekspresjonistisk i stilen, og samfunnskritisk i tematikken. Dyrholm er svært overbevisende som byens heks, og samspillet med Victoria Carmen Sonne er nervepirrende.

Her kan du se Piken med nålen under BIFF.

*

Parthenope (Paolo Sorrentino)

Paolo Sorrentinos coming of age-film Parthenope var en Montages-favoritt i Cannes tidligere i år: drømmeaktig kitsch, i de forgylte, dekadente italienske omgivelsene regissøren har gjort til sitt kjennemerke. Asurblått hav, smuldrende byster i den frodige hagen og religiøse relikvier. Napolitaneren Parthenope er Sorrentinos første kvinnelige hovedrolle, og dette lykkes han godt med. Vi følger tittelfiguren (spilte av Celeste Dalla Porta som ung, og legenden Stefania Sandrelli som eldre) fra fødselsdagen i 1950 til ungdomsårene rundt 1968 (og etter hvert videre). En trekantrelasjon med incestuøse undertoner, mellom storebroren og kjæresten hennes (som ligner på dem begge), står sentralt. Parthenope fordyper seg i antropologistudier og en masteroppgave om mirakler, med en veileder som blir en god venn. Relasjoner går tapt på veien, og hun dedikerer seg heller til bøkene, drømmene og et akademisk liv.

Parthenope er Sorrentino på sitt beste: romantisk og grublende, med strandsand i skoen og salt i håret, frukt som bugner på fat, vin som skjenkes i gode glass og alle sorters nytelsesstønn. Nostalgisk var han også i sin forrige film, The Hand of God (2021), men der ble toneskiftene så hyppige at den orkestrale kvaliteten man særlig forbinder med Den store skjønnheten (2013) fordampet under solen. Rollebesetningen er fabelaktig. Den nå stadig mer paddeaktige Gary Oldman glimter til. Celeste Dalla Porta er et funn i tittelrollen og fortjener å bli en stjerne. Alle snur seg etter Parthenope, som glir alene gjennom livet fordi ingen synes de er gode nok for henne. Sorrentino har skapt en varm og klok fortelling om å være fanget i andres blikk, og om å ta valg – en myte for vår tid.

Her kan du se Parthenope under BIFF.

*

The Shrouds (David Cronenberg)

Komponentene er velkjente i David Cronenbergs The Shrouds: teknologi, sex, død. Vincent Cassel spiller Karsh som er i en sorgprosess etter å ha mistet kona si, og har etablert en kirkegård der etterlatte kan observere likene til sine tidligere nære i en virtuell kiste, koblet til en app. Diane Kruger spiller både den tidligere konen Becca og søsteren hennes Terry. En kunstig intelligens ved navn Hunny overvåker Karsh og får en rolle med i spillet. The Shrouds oppstod i kjølvannet av at regissøren selv mistet sin ektefelle for noen år siden, og har et fascinerende premiss, deilige replikker («grief rots the teeth») og vakker synthmusikk av Howard Shore. Til å begynne med er Vincent Cassel i toppform, utstyrt med Cronenberg-sveis for anledningen, for å understreke forbindelsen mellom liv og verk.

Noe av gleden ved å se en Cronenberg-film er spesialdesignede rekvisitter, som de organlignende spillkonsollene i ExistenZ (1999) eller skrivemaskinen i Naked Lunch (1991). Teknologien i The Shrouds legger seg imidlertid såpass tett opptil vanlige smarttelefoner og apper at fornemmelsen av å befinne seg i en alternativ fremtid, som Cronenbergs filmer ofte skaper, bortfaller. Altså er The Shrouds langt unna å være blant den kanadiske auteurens beste. Likevel er filmen et must å få med seg for fans – og foreløpig står den uten norsk kinodistribusjon, så BIFF kan bli en sjelden anledning til å se den på stort lerret. Dessuten har Montages sine utsendte i Cannes merket at filmen har vokst noe i etterkant av premierevisningen, og ser frem til et gjensyn.

Her kan du se The Shrouds under BIFF.

*

Nocturnes (Anirban Dutta og Anupama Srinivasan)

Fra Documentaire Extraordinaire – festivalens konkurranseprogram for dokumentar – er det grunn til å ha høye forventninger til Nocturnes av den indiske regissørduoen Anirban Dutta og Anupama Srinivasan. Dette skal være en meditativ dokumentar om tussmørkesvermere, global oppvarming og naturens kompleksitet, lagt til skogen i Himalaya der forskeren Mansi Mungee og assistenten Bicki studerer endringer i insektenes adferdsmønster.

Variety beskrev Nocturnes som poetisk og mektig i sin omtale tidligere i år: «Cinematographer Satya Rai Nagpaul films these clarifying scenes through morning fog, giving them an ethereal quality as morning prayers ring out like harmonized insect hums, but the camera rarely approaches human beings or settlements.» Konsentrasjonen om møllens dans i nattemørket sender umiddelbart tankene til thailandske Apichatpong Weerasethakul (Memoria, Onkel Boonmee). Dutta og Srinivasan har begge en rekke filmer bak seg, men Nocturnes er deres første regisamarbeid.

Her kan du se Nocturnes under BIFF.

*