1. Memoria (Weerasethakul)
2. En vakker morgen (Hansen-Løve)
3. Wheel of Fortune and Fantasy (Hamaguchi)
4. Spencer (Larraín)
5. Bones and All (Guadagnino)
6. Bergman Island (Hansen-Løve)
7. R.M.N. (Mungiu)
8. Crimes of the Future (Cronenberg)
9. Drive My Car (Hamaguchi)
10. Frère et Sœur (Desplechin)
*
Hva var den største kinoopplevelsen du hadde i 2022?
Her er det umulig å skille private erfaringer og faktisk objekt – film – men hvis vi isolerer sistnevnte kategori var det utrolig å se Mia Hansen-Løves En vakker morgen på stort lerret, en film som får en til å føle og tenke gjennom på nytt og på nytt hva det vil si å betrakte et annet menneske på film.
Kan du nevne et særskilt filmøyeblikk som risset seg inn fra året som gikk? Et enkeltbilde, en lyd, en stemning?
Penélope Cruz og Milena Smit som lager potetomelett i den ellers så ujevne Parallelle mødre.
Hvis du må velge én rolleprestasjon fra 2022, hvilken vil du trekke frem?
Kristen Stewart som Lady Diana i Spencer; antageligvis er og kommer hun til å bli den største amerikanske skuespilleren de neste femti årene.
Hva tenker du er det mest innovative som skjedde i filmkulturen i 2022?
At det franske filmselskapet Les Films du Losange endelig kom til enighet med Jean Eustaches sønn Boris Eustache (etter en langvarig og problematisk affære), og satte i gang arbeidet med å restaurere hele filmografien hans i samarbeid med L’Immagine Ritrovata. Restauratørene i sistnevnte selskap har gjort en jobb med Agnès Vardas filmografi som er Nobels fredspris verdig.
Kan du løfte frem et bra element fra en film du mislikte?
Jeg mislikte et påfallende høyt antall kritikerroste filmer i 2022 – ingen av dem irriterte meg mer enn Syk pike, men den verste var After Yang (her er mitt essay), som likevel hadde ett eneste akseptabelt øyeblikk: en medial fremtidsdans med familier foran skjermen i synkroniserte, tingliggjorte bevegelser (det var til fortekstene).
Hvilken av fjorårets filmer hadde best fashion?
Memoria: Tilda Swintons løsthengende kremhvite skjorte og formløse, formfullendte helhvite t-skjorte.
Hvilket soundtrack fra 2022 har du lyttet mest til?
Hører veldig, veldig lite på utgitte lydspor, oftere på enkeltlåter fra ikke-diegetisk soundtrack. Bergman Island var en fin påminnelse om Joyce Heaths I Wouldn’t Dream of It, og ikke minst den fantastiske samleren med glemt, skrå, sukkersøt, fæl pop jeg først oppdaget låta på, Sky Girl (2016), utgitt av det lille plateselskapet Efficient Space.
Hva var den beste “gamle” filmen du så for første gang i 2022?
Jacques Rivettes Out 1 (1971). Improvisasjon som livsform, Juliet Berto i parentesene av det etablerte, Jean-Pierre Léaud på sporet av Balzac, okkulte fellesskap, skjulte samfunn og Michael Lonsdale i oppløsning i Rivettes trettentimers 1968-kaleidoskop. Det beste jeg så i år, kanskje den beste filmen som er laget, helt forbigått av Sight & Sound i desember.
Hvilken film gleder du deg mest til å se i 2023?
Tár – på nytt, i alle fall tre ganger.
Har du noen kommentarer til listen din?
Arnaud Desplechin på tiende plass er kanskje et forstyrrende element for de som har sett den (Frére et sæur får aldri norsk kinodistribusjon – lytt til vår podkast fra Cannes), men lite er så forstyrrende og fascinerende som det faktum at Desplechin nå bruker filmmediet som fri assosiasjon og årlig analyse; han har blitt fullstendig sprø, og det han lager nå er helt unikt.
*