Godt inne i tredje akt av The Substance med Demi Moore, skjedde det utenkelige. En impuls steg opp i meg, da et metallisk objekt var i ferd med å skru seg inn i vakre Demis mage, der jeg satt i en komfortabel Atmos-sal i 2024: Denne filmen orker jeg f *** ikke å se ferdig.
Det var første gang jeg har hatt en slik tanke siden jeg som snørrunge i kortbukser snek meg inn i en støvete bygdekino for å se en svart-hvitt Tarzan-film laget før andre verdenskrig – med ekstremt skumle løver, brannpiler og nazister. Nå var jeg på vei til å dra i spaken, som ville skyte kinosetet mitt ut av galskapen, men jeg ble avbrutt av at tre betydelig yngre menn ved siden av meg begynte å le høyt av det de så på lerretet.
Jeg kvapp til, men latteren deres ga meg mot til å holde ut. Fellesskapet reddet meg. The Substance ble en av mine favorittfilmer i fjor, og jeg mener oppriktig at Demi Moore burde fått Oscar. Sean Bakers Anora, som faktisk vant, var en strålende film, og Mikey Madison leverte en fantastisk skuespillerprestasjon – men historien om en ung, vakker kvinne som spiller sexarbeider og møter en rik mann, er ikke akkurat original. The Substance derimot, lignet ikke på noe jeg hadde sett på kino før.
Det samme kan ikke sies om «medisinen» som kinoeiere har skreket etter, for å fylle setene som har støvet ned siden pandemien: Superheltfilmer! Noe har skjedd. Vi har blitt overdosert. Eliksiren virker ikke lenger. Å se et monster fra verdensrommet knuse skyskrapere og ødelegge jorda er liksom … ikke overraskende.
Derimot ble jeg grundig overrasket da jeg så en film som Longlegs (2024). Traileren lovet en jækla kul versjon av Nattsvermeren. Etter å ha sett filmen, skjønte jeg hvorfor traileren var klippet som den var – for å lokke et intetanende publikum. Ja, Maika Monroe spiller den unge FBI-agenten Lee Harker, som får i oppdrag av sin eldre, mannlige overordnede å etterforske en grusom seriemorder – akkurat som Jodie Foster i Nattsvermeren. Men der slutter likheten. I Longlegs oppheves normal virkelighet. Når Nicolas Cage dukker opp og leverer en av sine mest hysteriske biroller noensinne, skjønner du at dette ikke handler om vanlig politiarbeid.
Regissør og manusforfatter Osgood Perkins (med ekstremt høy skrekk-kredd som sønn av ikoniske Anthony Perkins) drar publikum inn i en satans stemning, der du virkelig ikke aner hva som kommer til å skje. Det er også rørende å se at yngre filmskapere gir Cage skikkelig gode roller igjen, som også var tilfelle i Michael Sarnoskis Pig (2021), og ikke minst i Kristoffer Borglis Dream Scenario (2023), hvor han viser til fulle hvilken god karakterskuespiller han er.
Det var en lang periode på 2010-tallet der Nicolas Cage nærmest spilte i hvasomhelst – for å betale en enorm skatteregning, joda, men også fordi det er der de fleste skuespillere som fikk sitt store gjennombrudd i buldrende actionfilmer ender opp med, når de ikke lenger kan flekse muskler og sixpack med overbevisning, å bare gjøre mer av det samme på lavere budsjett.
Jeg regner meg selv som en forholdsvis tradisjonell sjangerfilmelsker. Jeg ble frelst på film da jeg så Haisommer første gang – da skjønte jeg hva en god film kunne inneholde. Deretter fulgte alle Spielberg- og Lucas-blockbusterne. Så hvorfor var det The Substance og Longlegs jeg tenkte mest på i 2024, et filmår da jeg også elsket Dune: Part Two, Conclave og Anora?
Det slo meg nylig, da jeg så traileren for TV-serien Alien: Earth. Da jeg så den første Alien i 1979, var det ikke like vanlig å kinotrailere i forkant. Jeg skjønte ut fra det ekle egget på filmplakaten at dette var en monsterfilm i verdensrommet, men jeg trodde virkelig at tøffe, godlynte Tom Skerritts kaptein Dallas var hovedpersonen – ikke den mutte Ripley spilt av Sigourney Weaver. Chestbursteren som sprengte seg ut av stakkars John Hurts brystkasse sjokkerte meg totalt. Og resten er historie, som det heter.
Det er nettopp dette The Substance og Longlegs klarer femti år senere – til tross for at det i dag nesten er umulig å ikke vite ganske mye om en ny film før du rekker å kjøpe popcornet – å sjokkere.
Sensommerens store kinosensasjon i USA, Zack Creggers Weapons, er et annet eksempel. Den har i skrivende stund spilt inn $266 millioner på verdensbasis, med et produksjonsbudsjett på $38 millioner. Hvis du er litt over gjennomsnittet filminteressert, må du ha bodd under en stein de siste månedene for ikke å ha fått med deg det enkle premisset for Weapons: alle barna i samme skoleklasse løper frivillig ut av sine hjem midt på natta og forsvinner. Kun én gutt og læreren dukker opp på skolen neste dag. En voldsom leteaksjon settes i gang – forgjeves – og de sørgende foreldrene retter snart all mistanke og raseri mot den unge læreren.
Jeg gikk til filmen med forventning om å bli skremt vettet av hele veien. Slik ble det ikke. Regissør, manusforfatter, co-produsent og medkomponist Zach Cregger tar seg god tid til å fortelle historien gjennom flere synsvinkler. Han bygger spenningen langsomt, lag for lag – og i tredje akt, ja, da skjer det mye. For å si det mildt.
Cregger vet å utnytte filmmediets muligheter til fulle. Akkurat når du tror du har knekt koden og vet hva som venter rundt neste sving, tar historien en brå og uventet retning.. En tilsynelatende ordinær scene på en bensinstasjon, som forvandles totalt når en rollefigur gjør en ekstremt uventet entré, kommer jeg aldri til å glemme.
Og akkurat dette er en enorm mangelvare på kino: filmer som er uforutsigbare, som gjør nye vrier på kjente formler. For meg virker det som om skrekkfilmene er nærmest alene om å klare dette. Sjangeren har gått fra samlebåndfilmer om pene, unge mennesker som blir drept i forutsigbare jump scares – til å behandle samfunnsaktuelle temaer på en ny, oppsiktsvekkende og overraskende måte.
Midsommar (2019) har et vendepunkt jeg definitivt ikke så komme. Regissør Ari Aster bygger stemningen fra det svært svenske, til det merkelige, til det rare – og til slutt til det grusomme. Det svenske folkehemmet blir aldri helt det samme etterpå.
Jordan Peele gjorde en genistrek da han ga Allison Williams rollen som Rose, hovedpersonens kjæreste i skrekkgigasuksessen Get Out (2017). Filmen pløyde seg inn i kinosalene som en pansret bulldoser – og banet vei for en ny generasjon skrekkfilmer. Når det viser seg at den tilsynelatende perfekte Rose er en del av foreldrenes svært, svært mørke planer for Chris (Daniel Kaluuya), faller alt på plass – og løftes til et nytt nivå. Selvfølgelig ville ikke den kritthvite, konservative Marnie fra Girls – en serie der det knapt fantes afroamerikanske rollefigurer – plutselig bli kjæreste med en svart mann fra folkedypet uten en skjult agenda. Get Out satte et grusomt, skremmende og samtidig svært morsomt søkelys på den hvite overklassens politiske korrekthet.
Måten den unge jenta Charlie dør på i Hereditary (2018) er et grusomt kreativt samspill mellom en bil og en telefonstolpe. Derfra bygger filmen opp stemningen på et ekstremt troverdig vis, helt frem til en finale med svevende mennesker og avhugde hoder – elementer som i en mindre talentfull regissørs hender ville gjort filmen til en stinkende søppelfilm. Men slik Ari Aster (igjen!) gjennomfører det, blir resultatet noe du aldri har sett maken til.
Men, det er forståelig at vi har havnet i Den Forutsigbare Kinoalderen. Besøkstallene fikk seg en dramatisk knekk etter covid – da lærte vi at «kinofilm er best hjemme». Warner Bros. gikk foran og lanserte alle sine 2021-filmer samtidig på kino og HBO Max. Strategien feilet, og fikk alltid høflige Christopher Nolan til å skrive et harmdirrende åpent brev: «Jeg gikk til sengs en kveld, trygg på at jeg jobbet for det beste filmstudioet i verden, og våknet neste morgen til å jobbe for verdens verste strømmetjeneste.»
Surpompen tok med seg sitt neste prosjekt til Universal Pictures – heldigvis var det bare en film om en støvete vitenskapsmann med hatt og pipe som skrudde på en atombombe i Oppenheimer (2023), og ikke en ny Batman som kunne gjort vei i vellinga på kino – puh! Nei, det var bare å få pumpet ut det folk ville ha, tenkte alle blårussene som nå også styrer filmselskapene, flere superheltfilmer så fort som mulig, så ville alt ordne seg. (Det ordnet seg ikke.)
Ironisk nok er det Warner Bros. som i 2025 har oppdaget at årets mest lønnsomme filmene skulle bli originaler: Ryan Cooglers Sinners og Joseph Kosinskis F1 ® The Movie. Og når året er omme, tror jeg blårussene i Warner vil skåle og gratulere seg selv for å ha vært kloke nok til å satse på Paul Thomas Andersons One Battle After Another også. En dirrende, tidsriktig adrenalinsprøyte rett i kinoøyet.
Som manusforfatter har jeg ofte tenkt at det virker som om det finnes langt flere som lever av å fortelle oss hvordan et manus skal skrives, enn vi som faktisk skriver dem. Snart erstatter vel AI dem også, og gir oss perfekt dramaturgisk struktur på få sekunder med et enkelt copy-paste. Og hvorfor stoppe der? Som en produsent en gang sa til meg: «Er det ikke bedre å skrive manus i Excel?»
Sant nok – film er matematikk på et vis. Men når alle svar blir like, er det feilen som skiller seg ut. Ikke bra i et regnskap, men i en film får feilene deg til å stusse, følge bedre med – og om de er gjort bevisst og bra, blir filmen noe du husker. Som du snakker om til andre. Som andre går og ser, og snakker om til andre.