Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter fokus på filmene i utvalget gjennom ukentlige artikler. Alfred Hitchcocks The Paradine Case (1947) vises fra og med torsdag 16. oktober – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek.
*
Alfred Hitchcocks rettssalsdrama The Paradine Case (1947) vises denne uken på Cinematekene rundt om i landet, og alle som har klaget over at mesterens mest berømte filmer – Psycho, The Birds, Vertigo – er de som alltid hentes frem (gang på gang), kan nå trekke et lettelsesens sukk. The Paradine Case er ikke bare en film få har sett, den er også et «stebarn» for Hitchcock selv.
Kanskje kan det passe å begynne med en kjapp erkjennelse, nemlig at jeg aldri har sett The Paradine Case selv – før nå. Som ung gryende filminteressert er Alfred Hitchcock en av de første «store regissørene» man begynner med, og i tillegg til de tre ovennevnte oppdager man klassikere som Rear Window (1954) og North by Northwest (1959). Og som student og etter hvert voksen filminteressert er Hitchcock endeløst spennende, og man fryder seg over at filmer som Rebecca (1940), Shadow of a Doubt (1943), Notorious (1946) og Strangers on a Train (1951) bare utvider innsikten i hva en Hitchcock-film kan være. Og for meg var det litt en følelse av å bli uteksaminert da jeg omsider kom til Marnie (1964), som et late masterpiece.
Filmografien hans er også så rikholdig, at Dial M for Murder, Rope, The 39 Steps og To Catch a Thief (bare for å nevne noen flere) også byr på nye gleder, selv om de kanskje i kanon er plassert i et slags midtsjikt. (Men også her kan en debatt starte: «Rope er undervurdert!») Uansett vil det for de fleste av oss likevel komme til et tidspunkt hvor man oppdager at… man fortsatt ikke har sett alt.
Komplettister har min dypeste respekt, og jeg kan bli helt svimmel av ærbødighet når jeg kommer i prat med filmelskere som har jobbet seg metodisk gjennom alle filmene til Alfred Hitchcock, inkludert de overlevende stumfilmene. (Hans første regioppgave Number 13 [1922] ble ikke ferdigstilt og materialet er aldri funnet, og The Mountain Eagle [1926] er den ene av de fullførte filmene hans som er helt tapt for ettertiden).
Men selv for de mest hengivne cinefile — de som kan rekkefølgen på alle Paramount- og Universal-filmene, kjenner hver cameo og kan gjengi scener fra Vertigo bilde for bilde — finnes det som regel et knippe av Hitchcocks filmer som bare har blitt stående der, på pliktskyldig innkjøpte DVDer i filmsamlingen. For meg gjelder dette både flere av de britiske produksjonene fra 1930-tallet, som Young and Innocent (1937) eller Jamaica Inn (1939). Jeg har heller aldri prioritert de to sene og ofte litt latterliggjorte Topaz (1969) og Family Plot (1976).
Og så er det et ubestemmelig felt på midten, der en liten håndfull titler aldri har blitt overbevisende nok anbefalt til meg, eller av andre årsaker inspirert meg til å se dem — som The Paradine Case (1947), den siste av fire filmer Alfred Hitchcock lagde for produsent David O. Selznick (Tatt av vinden).
Men så har altså Cinematekene gledelig nok valgt seg filmen for sitt pågående høstprogram, og da kom omsider anledningen til å se The Paradine Case.
*
Vindu mot rettssalen
I The Paradine Case står advokaten Anthony Keane (Gregory Peck) overfor sin mest utfordrende sak: han skal forsvare Mrs. Paradine (Alida Valli), som er anklaget for å ha forgiftet sin blinde ektemann. Allerede under de første møtene i fengselets besøksrom begynner en spenning å oppstå mellom dem, uavklart og uten direkte handling, som om følelsene henger i luften og langsomt utfordrer Keanes profesjonelle dømmekraft når rettssaken står for døren.
Filmen engasjerer, men på en stille og kontrollert måte. Spenningen oppstår gjennom Keanes komplekse forhold: hans fascinasjon for Mrs. Paradine og samtidig lojalitet og dedikasjon til sin kone (Ann Todd) skaper en spenningsladet dobbeltbinding som stadig utfordrer hans vanlige profesjonelle balanse som advokat. Historien legger vekt på de moralske og følelsesmessige dilemmaene, og publikum trekkes inn i hvordan skyld, begjær og ansvar gradvis kompliserer rettssakens stramme rammer. Selv om tempoet er rolig, gir disse relasjonene en vedvarende psykologisk spenning som holder interessen oppe.
Kameraet beveger seg rundt Alida Valli, og selv de tilsynelatende rolige rettssalsscenene skaper spenning gjennom blikk og bevegelser. Gregory Pecks karakter mister gradvis kontrollen, og maktforholdet mellom rollefigurene endrer seg tydelig gjennom handlingen. Belysning, kameravinkler og komposisjon bidrar til å understreke den psykologiske dynamikken i rettssalen.
Fotoarbeidet er utført av Lee Garmes, mannen bak bildene på noen av Josef von Sternbergs mest ikoniske Marlene Dietrich-filmer, blant annet Morocco (1930), som nylig ble diskutert på Filmfrelst. Garmes forstår åpenbart hva Alfred Hitchcock ønsker seg, og gir The Paradine Case et visuelt særpreg som løfter hver scene; det er en kalkulert, nesten teatralsk eleganse i lyssetting og komposisjon. Det finnes en estetisk harmoni i linjer, refleksjoner på gulvet og skyggene som streifer ansiktene – særlig Valli sin enigmatiske figur – som gjør at filmen, om ikke for noe annet, kan nytes som en rent visuell opplevelse.
The Trouble with Selznick
Etter suksessen med The 39 Steps og The Lady Vanishes ble Alfred Hitchcock i 1938 invitert til Hollywood av David O. Selznick. Sammen med sin kone Alma Reville ankom han Los Angeles våren 1939 og signerte en syvårskontrakt med Selznick. Kort tid etter regisserte han Rebecca (1940), som vant Oscar for beste film og etablerte ham som en markant regissør i Hollywood. Hitchcock ble lånt ut til andre studioer også, parallelt med kontrakten for Selznick, og gjorde Saboteur (1942) for Universal og Lifeboat (1944) for 20th Century Fox.
Forholdet mellom regissøren og Selznick ble likevel fort anstrengt. Det hadde utviklet seg til et mareritt av kontroll og motkontroll, der Hitchcock ønsket å bygge opp sine filmer gjennom visuelle ideer og rytme, mens Selznick ønsket prestisje og formell perfeksjon, som han ga instruksjoner om på områder som manus, skuespill og produksjonsdesign.
Selznicks detaljorienterte og diktatoriske stil sto ofte i konflikt med Hitchcocks egenrådige tilnærming, og da de gjorde The Paradine Case var spenningene tydelige. Det i utgangspunktet prestisjefylte prosjektet (som var kostbart å produsere og til slutt en flopp på kino) markerte slutten på deres profesjonelle samarbeid.
I de berømte samtalene som François Truffaut hadde med Alfred Hitchcock i 1962 (som resulterte i boken Hitchcock/Truffaut) forteller han hvordan Selznick skrev om scener fra sitt kontor: “He would write a scene and send it down to the set every other day — a very poor method of work.”
Selznick, stadig på et fly mellom New York og London, insisterte på å ha siste ord. Hitchcock og Alma Reville skrev et tidlig manusutkast basert på Robert Hichens’ roman, og den skotske dramatikeren James Bridie ble hentet inn for å «forbedre dialogen». Selznick selv ble også kreditert på manuset. Resultatet er et kompromiss preget av ulike viljer.
Hitchcock sier til Truffaut, med den lakoniske ærligheten som kjennetegnet ham, og som man finner gjennom hele den fantastiske boken: “Let’s go over some of the apparent flaws of [The Paradine Case]. First of all, I don’t think that Gregory Peck can properly represent an English lawyer.”
Han trekker selv frem at Laurence Olivier ville vært utmerket som alternativ, og Hitchcock er frustrert over Selznicks valg av Alida Valli og Louis Jourdan: “The most serious flaw in the casting was assigning Louis Jourdan to play the groom… That groom should have been a manure-smelling stable hand, a man who really reeked of nature. Unfortunately, Selznick had already signed up Alida Valli — he thought she was going to be another Bergman.”
Det er nesten rørende å lese hvordan Hitchcock, alltid så kontrollert, lar irritasjonen sive ut. Han vet at filmen ikke ble som han ønsket, og han ser hvorfor. Tilliten han har til Truffaut i samtalene deres om denne, og alle de andre filmene Hitchcock hadde laget frem til 1962, er noe av det som gjør denne enestående dialogen så fascinerende å lese.
To Catch a Hitch
Når jeg ser The Paradine Case i dag, kjenner jeg en annen type fascinasjon enn jeg får fra Vertigo eller Rear Window. Der mesterverkene demonstrerer en Hitchcock med full kontroll, viser The Paradine Case ham i kamp for å få laget en film etter sine ønsker. Og at han feiler. Den avslører hvor sårbart regissørhåndverket kan være når den kunstneriske autoriteten utfordres, samtidig som den «menneskeliggjør» en genial filmskaper.
Filmen er verdt å se, ikke bare som en ufullkommen historie, men som et portrett av en regissør som forsøker å balansere kunstnerisk integritet med et kanskje altfor sterkt produksjonsapparat. Garmes sitt kameraarbeid og Selznicks dragning mot å produsere en prestisjefilm gir dessuten høy produksjonsverdi.
The Paradine Case er kanskje et mellomrom, et kapittel som aldri ble fullført. Og kanskje er det nettopp derfor filmen, i all sin stivhet og skjøre skjønnhet, føles så menneskelig.